Raúl Silva Henríquez

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Raúl Silva Henríquez
FødtRaúl Silva Henríquez
27. sep. 1907[1][2]Rediger på Wikidata
Talca
Død9. apr. 1999[1][2]Rediger på Wikidata (91 år)
Santiago
BeskjeftigelseKatolsk prest (1938–), jurist, katolsk biskop (1959–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Archbishop of the Roman Catholic Archdiocese of Santiago de Chile (1961–1983)
  • kardinal (1962–)
  • bishop of Valparaíso (1959–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedPontificia Universidad Católica de Chile
Università Pontificia Salesiana
NasjonalitetChile
GravlagtSantiago
UtmerkelserBruno Kreiskys menneskerettspris (1979)
Våpenskjold
Raúl Silva Henríquezʼ våpenskjold
Raúl Silva Henríquez på Commons

Raúl Silva Henríquez (født 27. september 1907 i Talca i Chile, død 9. april 1999 i Santiago de Chile) var en av den katolske kirkes kardinaler.

Han var erkebiskop av Santiago de Chile 1961–1983. Han tilhørte Salesianerne av Don Bosco. Han ble kreert til kardinal av pave Johannes XXIII i 1962. Etter den politisk-militære krisen i Chile da de militære under ledelse av Augusto Pinochet Ugarte grep makten, organiserte kardinal Silva Henríquez Komiteen for samarbeid og fred og Solidaritetsvikariatet for å forsvare og fremme menneskerettighetene. Både som sikttende erkebiskop og som pensjonert var han talsmann for sosial rettferd og demokrati, og frimodig kritiker av Augusto Pinochets militærdiktatur — «en vedvarende torn i regjeringens side».[3]

Han deltok ved tre pavevalg: Konklavet i august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, ved konklavet i august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet i oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Raúl Silva Henríquez var den sekstende i en søskenflokk på 19 barn. Faren var den velstående landbruker og katolske politikers Ricardo Silva. Han gikk på Colegio De La Salle Talca i Talca, og fra 1920 til 1922 på det tyskspråklige Liceo Alemán Santiago i Santiago de Chile.

Han immatrikulerte seg i en alder av bare 16 år og studerte rettsvitenskap ved Pontificia Universidad Católica de Chile, og tok den juridiske doktorgrad.

Salesianer, prest[rediger | rediger kilde]

I 1930 trådte han inn i den katolske presteordenen salesianerne av Don Bosco. Han studerte filosofi og katolsk teologi i Santiago de Chile og i Torino i Italia, og promoverte til doktorgrad både i teologi og i kanonisk rett. Den 3. juli 1938 ble han presteviet.

Som prest virket han først i forskjellige sammenhenger og institusjoner innen sin orden. Han underviste i fra 1939 til 1945 og ble så leder fod det salesianske kollegium La Cisterna.[4] I 1945 grunnla han Føderasjonen av katolske skoler i Chile og ble dens første president. Fra 1951 til 1959 ledet han Caritas Chile mens han samtidig ledet de salesianske teologiske studier.[4] I 1950-årene grunnla han Det katolske chilenske institutt for flykrningespørsmål og var i en lengre tid visepresident for Caritas Internationalis.

Biskop[rediger | rediger kilde]

I 1959 utnevnte pave Johannes XXIII ham til biskop av Valparaíso. Bispevielsen ble foretatt den 29. november 1959 av den apostoliske nuntius i Chile, Opilio Rossi. Medkonsekratorer var Emilio Tagle Covarrubias (titularerkebiskop av Nicopolis ad Nestum og apostolisk administrator av Santiago de Chile) og biskopen av Punta Arenas, Vladimiro Boric Crnosija S.D.B.

Erkebiskop, kardinal[rediger | rediger kilde]

I 1961 ble han promovert av pave Johannes XXIII til erkebiskop av Santiago de Chile. Den 19. mars 1962 ble han opptatt i kardinalskollegiet, med tittelkirken San Bernardo alle Terme.[4]

Han var på god for med industriledere og med ledere innen det politiske og det statlige apparat, blant annet med den senere diktator Augusto Pinochet og den påtroppende president Salvador Allende, hvis marxistiske synspunkter han var uenig i, men ikke oppfattet som alarmerende. Allende, sa han, «var alltid beredt til samtale».[5] Og videre: «Det er mer av Evangeliets verdier i sosialismen enn det er i kapitalismen».[6]

I Santiago fikk han tidlig et ry som talsmann for vidtgående og raske sosiale reformer.[7] Han distribuerte land fra store landegods som var i kirkelig eie til landarbeiderne der: «Disse jordområdene har tjent Gud i lang tid, men jeg tror at landarbeidere der har større behov».[8]

Raúl kardinal Silva Henríquez ble i oktober 1962 president for Caritas Internationalis. Samme år tok han del i andre Vatikankonsil, som pågikk til 1965. Han deltok i pavevalget i 1963, og representerte i tiden etter på flere ganger paven ved mange funksjoner som pavelig legat. Raúl kardinal Silva Henríquez mottok i 1971 Den latinamerikanske jødiske kongress' menneskerettighetspris.

Da Fidel Castro besøkte Chile i 1972, gav Silva ham 10.000 bibler å ta med seg for å distrubuere i Cuba.[5]

Etter kuppet i 1973: Etter den politisk-militære krisen i Chile da de militære under ledelse av general Augusto Pinochet Ugarte grep makten ved et kupp i september 1987, organiserte kardinal Silva Henríquez Komiteen for samarbeid og fred og Solidaritetsvikariatet for å forsvare og fremme menneskerettighetene. Kardinalen ble en frittalende kritiker av militærdiktaturet, som skulle bestå helt frem til 1990.

Til å begynne med håpet at han kunne vinne frem med de vennskapsbånd han tidligere hadde knyttet til general Pinochet, og slik moderere hans styre, men han ble tvert i mot regimets fremste innenlandske åpne kritiker. I april 1974 sendte han ut på vegne av de chilenske biskoper en uttalelse som fordømte regimet for politsk forfølgelse og for en økonomisk politikk som gikk ut over de fattige, og bad om ideologisk forsoning.[9] Han gkk inn for demokratiets gjeninnførelse, gav hjelp til ofrene for politisk forfølgelse til å finne arbeid, og sørget for rettshjelp til politiske fanger. Han sammenlignet Pinochets forfølgelser av kirken med det som de tidlige kristne måtte lide under romerske keisere.[10]

I fraværet av den politiske opposisjon som var blitt kneblet, fengslet eller sendt i landflyktighet ble den kirke han ledet den eneste virksomme motstandskraft mot regimet.[5]

Da regjeringen stengte Komiteen for samarbeid og fred, en økumenisk gruppe som kardinal Silva hadde fått i stand for fremme av sosial forsoning, gjenskapte Silva prosjektet form av Solidaritetsvikariatet allerede dagen etter. Det fikk sitt hovedkvarter inne i katedralen i Santiago.[5][8]

Da regjeringen inntok en mer forsonlig tone og tillot kardinal Silva å besøke politiske fanger, samlet han inn informasjon om menneskerettighetskrenkelser og regjeringsdirigert tortur; dette ble informasjon som senere inngikk i en rapport som etter Pinochets fall fra makten oppførte mer en 3.000 chilenere som var blitt drept i fengsel eller som var forsvunnet.[5] Regimetilhengere truet kardinalen ved å skjende hans foreldres grav, og ved å skyte mot hans hus.[8]

I 1978 mottok kardinalen FNs menneskerettighetspris, og i 1979 ble han tildelt Bruno Kreisky Preis für Verdienste um die Menschenrechte.

Etter pave Paul VIs død deltok han på begge de to pavevalgene i 1978. Kardinal Silva antas å ha spilt en nøkkelrolle ved å overbevise regjeringene i Chile og Argentina til å la pave Johannes Paul II å megle i deres grensedisputt og avverge krig i 1978.[7]

I 1983 fratrådte han av aldersgrunner sitt embede som erkebiskop av Santiago de Chile.

I 1992 deltok han på den fjerde generalkonferanse for det latinamerikanske episkopat i Santo Domingo.

Død, begravelse[rediger | rediger kilde]

Han døde 9. april 1999 i Santiago de Chile og ble bisatt i katedralen i Santiago. Regjeringen i Chile erklærte en fem dagers lang sørgeperiode etter hans død, og president Eduardo Frei sa at Silvas død smertet hele nasjonen.[6] Under begravelsen kom det fra mengden taktfaste tilrop: «Raul, amigo, el pueblo esta contigo» (Raul, venn, folket er med deg).[8]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Raul Kardinal Silva Henriquez, Munzinger IBA 00000009836, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16582455c[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kinzer, Stephen (20. november 1983). «Church in Chile Doesn't Just Pray for Reform». New York Times. Besøkt 7. juni 2018. 
  4. ^ a b c «Sketches of Men Named Cardinals» (PDF). New York Times. 18. februar 1962. Besøkt 7. juni 2018. 
  5. ^ a b c d e «Raul Silva Henriquez». The Economist. 15. april 1999. Besøkt 7. juni 2018. 
  6. ^ a b «Raul Silva Henriquez Dies». Washington Post. 11. april 1999. Besøkt 7. juni 2018. 
  7. ^ a b Page, Eric (12. april 1999). «Raul Silva Henriquez, 91, Chile Cardinal, Dies». New York Times. Besøkt 7. juni 2018. «By 1963 the Cardinal had become one of the foremost figures of Latin America in campaigning for immediate sweeping reforms to improve the lives of the masses.» 
  8. ^ a b c d Dixon, Clare (13. april 1999). «Cardinal Archbishop Raul Silva Henriquez obituary». The Guardian. Besøkt 7. juni 2018. 
  9. ^ Kandell, Jonathan (25. april 1974). «Chilean Bishops Accuse Junta of ‘Climate of Fear’». New York Times. Besøkt 7. juni 2018. 
  10. ^ Drinan, Robert F. (11. september 1985). «12 Years of Night in Chile». New York Times. Besøkt 7. juni 2018. 
  11. ^ sihe, lest 10. februar 2022

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Raúl_Silva_Henríquez&oldid=23719197»