Pukkverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pukkverk i de franske alpene.
Jernbaneskinner med sviller lagt i pukk.
Pukkverk og steinbrudd i Portland-kalkstein på Isle of Portland

Pukkverk er anlegg hvor det produseres pukk av fjell som sprenges, knuses og siktes til forskjellige produkter. Pukkverk drives ofte i tilknytning til steinbrudd.[1][2] Mobile pukkverk settes ofte opp i forbindelse med anleggsarbeid blant annet ved driving av lang tunneller.[3] For jernbane brukes som bærelag (ballast) bare pukk i størrelsen 25 til 65 millimeter. Pukk av mindre størrelse brukes på veier, ifølge Vegvesenets håndbok.[4] Det går med omtrent 50.000 tonn pukk til å anlegge 1 kilometer jernbane med dobbelspor.[5] I Norge er det flere hundre pukkverk. Det er flest pukkverk på Østlandet der det mindre tilgang på grus og sand til bygg- og anlegg, og pukk brukes som et fullverdig alternativ.[6]

Pukk skjelnes fra grus (naturgrus) som utvinnes i grustak. Egenskapene til bergarten som utvinnes i pukkverket kan tilfredsstille krav som stilles til for eksempel vegformål. Ved bearbeidelse av pukk kan man få produkter med forskjellig kornstørrelse og kornform, dette kan være avgjørende for hvilke formål pukken kan brukes til. Pukk kan også produseres uten spesifiserte kvalitetskrav og leveres til private husholdninger eller til formål hvor det ikke er krav til bergartens egenskaper. Det ble produsert 63,7 millioner tonn pukk i Norge i 2011.

Pukkverk deles inn i to hovedtyper: stasjonære og mobile steinknuseranlegg. Stasjonære benyttes gjerne ved større uttak over flere år, mens mobile anlegg typisk flyttes inn for kortere perioder. Mobile benyttes også ofte på større anlegg der man produserer pukkprodukter av stedlig berg i anleggets driftstid.

Prosessen starter med fjerning av skog og vegetasjon med hogstmaskin eller motorsag, deretter fjernes jordlaget av fjellet med gravemaskin og deretter kan en borrigg bore hull som man fyller med sprengstoff. En vellykket sprengning er svært viktig, da mye av knusingen allerede kan være gjort. Dels skal det unngås stein som er for stor til å gå i knuseren (blokk), og dels skal det ikke produseres for mye finstoff i sprengningen.

Pukkverk kan bearbeide stein i ett eller flere trinn. Første knusing av steinen kalles førstetrinn, deretter kommer andretrinn, tredjetrinn etc. avhengig av hvilket produkt man ønsker. Ved bare ett-trinns knusing fås grove produkter som maskinkult og samspukk. Ved å sikte disse og kjøre dem gjennom flere trinn kan man få bedre kvaliteter og flere fraksjoner.

I vanlig pukkverksdrift er som oftest førstetrinnet en kjeftknuser, der to plater arbeider mot en annen og knuser stein som en kjeft. Vanligvis er da trinnene etter konknusere der steinen tippes ned mellom to koner som maler steinen ned til mindre størrelse. Andre vanlig typer er spindelknuser, som er lik konknuser, men har en slankere senterkon, eller slagknusere som er en hurtiggående aksel som slår mot en ambolt.

Pukkverk består ellers av sikter som splitter materiale, transportbånd, siloer/buffer og matere.

Pukk benyttes til:

  • Oppfylling/terrengforming
  • Drenering
  • Tilslag til betong eller asfalt
  • Strøvare for vintervedlikehold

Moderne pukkverk har som regel flere tjenester enn bare produksjon av pukk, grus og sand:

  • Levering av masser til veibygging
  • Moderne kaianlegg for båter opp til 20 000 tonn
  • Mellomlagring av asfaltavfall for gjenvinning
  • Drift av deponi for lavforurensede gravemasser
  • Mellomlagring av kalk til jordbruk
  • Mottaksanlegg for omlasting av avfall
  • Mottak av gjenvinningsmasser

Pukkverk i Norge[rediger | rediger kilde]

Omkring 20% av pukken eksporteres mens resten går til hjemmemarkedet.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Erichsen, Eyolf (1991). Regionale pukkundersøkelser: Rogaland fylke. Trondheim: Norges geologiske undersøkelser. 
  2. ^ Ulvik, Arnhild (1995). Grus- og pukkregisteret i Porsgrunn kommune, Telemark fylke. Trondheim: NGU, Norges geologiske undersøkelse. 
  3. ^ Ragnhildstveit, Jomar (2000). Tilrettelegging for mineralnæringa i Hordaland: forprosjekt. [Bergen]: Hordaland fylkeskommune, Næringsseksjonen. 
  4. ^ Steinmaterialer til veger, flyplasser og jernbaner: veiledning : [håndbok 223]. Oslo: Statens vegvesen. 2000. ISBN 8272075024. 
  5. ^ «Mineraler for det grønne skiftet | Norges geologiske undersøkelse». www.ngu.no. 2019. Arkivert fra originalen 22. juli 2020. Besøkt 5. desember 2020. 
  6. ^ - bygger i berge: en beretning om norsk bergverksdrift. [Trondheim]: Tapir. 2000. ISBN 8251915937. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]