Preimplantasjonsdiagnostikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Preimplantasjonsdiagnostikk også kjent som PGD(pre-implantation genetic diagnosis), er prosedyrer innenfor medisin og (klinisk)genetikk som utføres på embryo før de settes i en livmor. Noen ganger utføres dette også på kjønnsceller før befruktning. En av fordelene med PGD, er at man kan unngå abort, og medføre mindre belastning for kvinnen. Metoden kan nesten sikre at barnet ikke får sykdommen som blir selektert bort. PGD er knyttet til assistert befruktning, fordi embryoet eller gametene må være ute av kroppen for at man skal kunne foreta gentestingen.

Begrepet preimplantasjonsdiagnostikk er et upresist uttrykk, fordi diagnose i medisinen betyr å identifisere en sykdom eller dens årsak ved å se på og analysere symptomene. Embryo og kjønnsceller er ikke rammet av sykdom på denne måten, men de kan ha genetiske forutsetninger for å utvikle sykdom på et senere stadium.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1967, rapporterte Robert Edwards og David Gardner at de hadde gjennomført vellykket kjønnsbestemmelse av blastocyster hos kaniner. Med dette hadde man kommet det første skrittet i retning PGD.[1] In vitro-fertilisering for mennesker ble ikke fullstendig utviklet før på 80-tallet, da PCR-teknologien ble oppfunnet. De første vellykkede forsøkene på PGD ble gjort av et forskerteam i 1989, der man forsøkte å velge bort embryo med risiko for cystisk fibrose.[2] De innledende forsøkene hadde blitt publisert noen år tidligere.[3][4] I disse banebrytende forsøkene, ble PCR brukt til å velge kjønn til barn der foreldrene var bærere av kjønnsbundne sykdommer.

Metoden blir i noen tilfeller anvendt for å redde barn med alvorlige sykdommer, ved at foreldre kan velge å få donorbarn med riktig vevstype. Stamceller fra nyfødtes navlestrengblod kan dermed brukes til å behandle syke søsken.

Etikk[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke etiske problemstillinger knyttet til preimplantasjonsdiagnostikk. Lovgivningen i Norge, og i mange andre land, har derfor vært streng på dette området. I 2008 kom en ny bioteknologilov som blant annet åpnet for diagnotisering av embryo der foreldre er bærere av alvorlige genetiske sykdommer, og i tilfeller der man trenger stamceller til eldre søsken.[5]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Edwards RG, Gardner RL (May 1967). «Sexing of live rabbit blastocysts». Nature 214 (5088): 576–7. doi:10.1038/214576a0.
  2. ^ Handyside AH, Lesko JG, Tarín JJ, Winston RM, Hughes MR (Sep 1992). «Birth of a normal girl after in vitro fertilization and preimplantation diagnostic testing for cystic fibrosis». N. Engl. J. Med. 327 (13): 905–9. doi:10.1056/NEJM199209243271301.
  3. ^ Coutelle C, Williams C, Handyside A, Hardy K, Winston R, Williamson R (Jul 1989). «Genetic analysis of DNA from single human oocytes: a model for preimplantation diagnosis of cystic fibrosis». BMJ 299 (6690): 22–4. doi:10.1136/bmj.299.6690.22.
  4. ^ Holding C, Monk M (Sep 1989). «Diagnosis of beta-thalassaemia by DNA amplification in single blastomeres from mouse preimplantation embryos». Lancet 2 (8662): 532–5. doi:10.1016/S0140-6736(89)90655-7.
  5. ^ http://www.lovdata.no/all/tl-20031205-100-003.html

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]