Portugisisk grammatikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Denne artikkelen handler om grammatikken i det portugisiske språket.

Verb[rediger | rediger kilde]

Som i de fleste romanske språk bøyes portugisiske verb for å kongruere med subjektes person (man har 1. person = jeg/vi, 2. person = du/dere, 3. person han/hun/den/det/de og numerus (entall og flertall), og for å uttryke ulike stemninger til handlingen, slik som tid (fortid, nåtid, framtid), avbrutt eller pågående, underordning og kondisjonalis med mer. Som en konsekvens av dette kan en regelrett portugisisk verbstamme ta over 50 ulike suffiks (etterstavelser). Til sammenligning har regelrette franske og italienske verb omkring 30 ulike former.

Tider og bøyningsmønster[rediger | rediger kilde]

Alle portugisiske verb ender enten på –ar, -er, -ir eller –or. Disse endelsene kan vi også kalle for infinitivsgrupper. Vanlig på portugisisk er å legge til suffikser til stammen av verbet for å forandre tid. Hver infinitivsgruppe har omkring 50 slike suffiks: cant|ar (å synge) → cant|ou (han sang), vend|er (å selge) → vend|eu (han solgte), part|ir (å forlate) → part|iu (han forlot), rep|orrep|ôs (han satte tilbake). I visse tider flyttes også den trykksterke stavelsen: 'canto ("jeg synger"), can'tamos (vi synger), canta'rei (jeg kommer til å synge). De fleste verb tilhører infinitivsgruppa –ar. Mange låneord som kommer inn i det portugisiske språket havner i denne gruppa, som for eksempel clicar- å klikke (med en datamus). –or-gruppa er begrenset til verbet pôr (sette, arrangere, legge) og dets avledninger. Dette verbet hørte opprinnelig til –er-gruppa (som poner eller poer) og mange portugisiske lingvister klassifiserer det ennå kun som som et uregelmessig –er-verb.

Det finnes et par hundre verb med uregelrett bøyning, deriblant ser (å være), ter (å ha), ir (å gå) og vir (å komme). Uregelmessige verb er ofte kun uregelmessige i noen håndfull former.

Modus og tempus[rediger | rediger kilde]

Tidene klassifiseres vanligvis i følgende modus, tempus og verbformer:

  • indikativ,
    • presens: ele canta, «han synger»
    • fortid:
      • perfektum: ele cantou, «han sang»
      • imperfektum: ele cantava, «han holdt på å synge»
      • preteritum perfektum: ele cantara, «han hadde sunget»
    • futurum: ele cantará, «han kommer til å synge»
  • kondisjonalis: ele cantaria, «han skulle synge»
  • konjunktiv, for å uttryke ønsker, muligheter, eller i underordnede setninger:
    • presens: que ele cante, «at han synger»
    • preteritum: que/se ele cantasse, «at/om han hadde sunget/skulle synge»
    • futurum: se ele cantar, «om han synger/kommer til å synge»
  • imperativ, brukes for å uttryke ønsker, oppfordring eller råd: cante!, «syng!»
  • infinitiv: cantar, «å synge»
  • gerundium: cantando, «syngende»
  • perfektum (eller passiv) partisipp: cantado, «sunget»

Det finnes også mange sammensatte tempus som uttrykkes med bøyde former av hjelpeverbet ser og estar (varianter av «å være»), haver og ter (varianter av «å ha»).

Gerundium bøyes aldri etter person eller numerus. Denne tida brukes i sammensatte tempus, eksempelvis ele está cantando (han holder på å synge), og som adverb, eksempelvis ele trabalha cantando (han jobber mens han synger). Verb i infinitiv kan, men må ikke, bøyes; se personbøyd infinitiv nedenfor. Partisipp brukes i sammensatte verbtempus, som i ele havia cantado (han hadde sunget). Det brukes også som adjektiv, og i dette tilfellet bøyes det for å svare til substantivets kjønn og numerus: um hino cantado («en sunget hymne», hankjønn entall), três árias cantadas («tre sungne viser», hunkjønn flertall). Visse verb har to ulike gerundiumformer (en regelrett og en uregelrett), noe som avspeiler det opprinnelige latinske skillet mellom gerundivum og presens partistipp.

Konjunktiv[rediger | rediger kilde]

Portugisisk konjunktiv har tre syntestiske tider: presens, preteritum og futurum (imperfektum konjunktiv og pluskvamperfektum konjunktiv betegnes som sammensatte verbformer). Futurum konjunktiv er uvanlig i indoeuropeiske språk. Hos regelrette verb er den identisk i form (men ikke funksjon) med personbøyd infinitv, men den er klart avskilt hos uregelrette verb.

Kondisjonalis[rediger | rediger kilde]

Portugisisk kondisjonalis klassifiseres ofte som et indikativtempus, datidas futurum (i motsetning til den vanlige nåtidas futurum). Den har en syntetisk form, som for eksempel ele cantaria (han skulle synge), og to sammensatte former: med hjelpeverbet ir (å gå, å skulle), som i ele iria cantar (han skulle til å synge) og ter (å ha), som i ele teria cantado (han skulle ha sunget). Syntetisk kondisjonalis erstattes ofte av de sammensatte formene i hverdagslig talespråk.

Preteritum perfektum[rediger | rediger kilde]

Foruten de sammensatte formene for handlinger i fortid, har portugisisk syntetisk preteritum perfektum. «Han hadde snakket» kan oversettes på to måter: enten sammensatt, ele havia falada, eller usammensatt, ele falara. Usammensatt må dog vike for de sammensatte formene, og i Brasil anses sammensatt preterium perfektum som foreldet og brukes sjelden.

Personbøyd infinitiv[rediger | rediger kilde]

Man kan, men må ikke, bøye verb i infinitiv etter hvem som skal eller vil utføre en bestemt handling:

  • É melhor voltares (Det er på tide du går tilbake),
  • É melhor voltarmos (Det er på tide at vi går tilbake).

Ter og haver[rediger | rediger kilde]

Portugisisk bruker ofte ter (å (inne)ha, fra latin tenere) som hjelpeverb, istedenfor haver (å ha, fra latin habere) som er vanlig i andre romanske språk. For eksempel kan «han hadde snakket» både oversettes til ele havia falado og ele tinha falado. Verbet ter brukes også i betydningen å finnes, som i tem muito peixe no mar (det finnes mye fisk i havet). Bruken av ter istedenfor haver er vanligere i Brasil enn i Portugal, men ser ut til å øke.

Substantiv, pronomen og adjektiv[rediger | rediger kilde]

Alle portugisiske substantiv, inkludert livløse ting og abstrakte begreper, innehar ett av to grammatiske genus: hunkjønn og hankjønn, og kan bøyes etter ett av to numerus: entall og flertall. De fleste adjektiv og demonstrativpronomen, og alle artikler, kongruerer (svarer) til substantivets genus og numerus:

esta linda casa branca («dette fine hvite huset»)
este lindo carro branco («denne fine hvite bilen»)
estas lindas aves brancas («disse fine hvite fuglene»)
estes lindos gatos brancos («disse fine hvite kattene»)

Kongruensreglene gjelder også for adjektiv som brukes sammen med kopula, som for eksempel o carro é branco (bilen er hvit) og a casa é branca (huset er hvitt). De vanligste substantiv- og adjektivendelsene er –o/-os for hankjønn entall og flertall og tilsvarende –a/-as for hunkjønn, men det finnes en rekke andre mønstre.

Klitiske pronomen[rediger | rediger kilde]

Ved siden av de pronomen som brukes som subjekt i en setning (subjektspronomen eu, jeg, ela, hun) har portugisisk i likhet med norsk objektspronomen (me, meg, a/lhe, henne) som brukes for å ertsatte direkte eller indirekte objekt. Objektspronomen kan plasseres før verbet som et eget ord, som i ela me ama (hun elsker meg), eller som klitika, det vil festet til verbet etter tempus- og personbøyningene, som i ele amou-a (han elsket henne) eller ela deu-lhe o livro (hun ga ham/henne boka). Merk at portugisiske rettskrivningsregler (i motsetning til italienske og spanske regler) krever bindestrek mellom verbet og det klitiske pronomenet. Klitisk plassering kan kreve visse justeringer av verbendelsen og/eller av pronomenet, som for eksempel cantar+o = cantá-lo (å synge det). Det direkte og indirekte objektpronomen kan trekkes sammen, som i dei + lhe + os = dei-lhos (jeg ga det til ham), men dette virker å mindre brukt. Et særskilt trekk for portugisisk blant de romanske språkene er forekomsten av mesoklisis, pronomen som festes mellom verbstammen og verbets futurum- eller kondisjonalisendelse:

comprá-lo-ei = comprarei + o («jeg kommer til å kjøpe det»).
dar-no-lo-ia = daria + nos + o («hun skulle gi oss det»).
dar-lho-ia = daria + lhe + o («jeg skulle gi ham det»).

Se også[rediger | rediger kilde]