Politiske farger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rødt, brukt som symbolfarge til revolusjonære bevegelser og kommunistiske og sosialistiske frigjøringsbevegelser, er den mest innarbeidede politiske symbolfargen internasjonalt. Her fra en demonstrasjon i Italia i 2013. I amerikansk politikk representerer derimot rødt vanligvis Det republikanske partiet.

Politiske farger er farger som brukes for å markere den politiske eller ideologiske posisjonen til et politisk parti, en gruppe eller person på en enkel måte. De politiske partiene har i sine valg av symbolfarger og kjennetegn for å markedsføre seg, vekke oppmerksomhet og samle tilhengerne under samme fane, har også måttet ta hensyn til konkurranse ikke bare fra andre partier, men også fra reklame, underholdning og andre tilbud i massemediene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den historiske utvikling i bruken av politiske farger kan sammenfattes i tre hovedelementer.[1] Først og fremst har fargene tjent som uttrykk for og bekreftelse av den politiske makt. Videre har fargene vært symboler for politiske bevegelser som har bekjempet makthaverne. Endelig har fargene tjent som middel for å oppnå tilstrekkelige stemmer til å vinne valg, den grunnleggende legitimering for utøvelse av politisk makt.

Fra antikken og til middelalderen var farger kostbare og bruken av dem var derfor forbeholdt de velstående. Den purpurfargete kappen til de romerske keisere kunne det ta flere år å fremstille. Ministre og høyere embetsmenn kunne også vise sin posisjon ved å bruke en stripe av purpur på sine kapper. For de øvrige deler av befolkningen var bruken av purpur forbudt og en overtredelse kunne straffes med døden.[1]

I middelalderen var det fremdeles kostbart å fremstille fargen rødt og bruken av den var derfor fortsatt forbeholdt de velstående. Ettersom adelen på 1700-tallet i økede grad mistet sine privilegier og økonomiske makt, tok også andre grupper i bruk rødt som farge. Fargen mistet dermed sin betydning som symbol på velstand og makt. Innføringen av Cochenillelus fra Amerika bidro dessuten til at fremstillingen av rødt ble lettere og billigere. På 1800-tallet tok den voksende arbeiderbevegelsen i bruk den lett synlige røde fane i mobiliseringen av massene.[1]

I de unge europeiske demokratier på 1900-tallet, for eksempel Weimarrepublikken i Tyskland, tok en rekke politiske grupperinger del i kampen om massenes gunst. Noen av disse gruppene tok i bruk farger som brunt og svart i kombinasjon med uniformer. På denne måten skapte de et inntrykk av å ha en styrke som var større enn deres reelle oppslutning i befolkningen. Dette gjaldt for de beryktede brune bataljoner i Tyskland[1] og svartskjortene i Italia.

Etter den andre verdenskrigen er de politiske partienes virksomhet i stor grad flyttet fra gatene og til (farge-)fjernsynet og andre medier. Partiene tar forøvrig ikke bare hensyn til de konkurrerende partiers farger når de selv skal velge farge. Partiene kjemper nemlig også med andre produkter og begivenheter om folks oppmerksomhet. Som følge av dette bruker partiene markedsføringseksperter for å få råd blant annet ved valget av hvilke farger partiet skal bruke i sin kommunikasjon med velgerne.[1]

Generell fargebruk i politikk[rediger | rediger kilde]

Rød[rediger | rediger kilde]

Rødt var opprinnelig fargen til de herskende klasser, men ble i løpet av 1800-tallet overtatt som symbolfargen til revolusjonære bevegelser og frigjøringsbevegelser av ulike slag.[1] Den røde farges opprinnelse som tegn på frigjøring er fra jakobinernes røde lue under den franske revolusjon. Fargen på jakobinernes lue var en henvisning til galeislavenes hodeplagg. Senere er den røde fargen blitt et entydig symbol til kommunistiske og sosialistiske bevegelser. Den første røde fane vaiet angivelig under silkearbeidernes kamp i Lyon i 1834.[1]

Av og til blir lysere rød brukt for å symbolisere sosialdemokrati og mørkere rødt kommunisme. Syndikalisme symoliseres av rødt sammen med svart.

Svart[rediger | rediger kilde]

Den italienske politikeren Benito Mussolini og hans fascistiske «svartskjorter» (camicie nere) fotografert under Marsjen mot Rom, deres statskupp i 1922.

Svart har en lang tradisjon som politisk farge, men er brukt av meget ulike institusjoner og grupper. I middelalderen var svart fargen til det spanske hoff.[1] Senere ble svart overtatt av den øvrige europeiske adel som farge. Endelig ble den svarte stjernen et symbol for anarkistene.

I begynnelsen av 1900-tallet opptrådte de såkalte svartskjortene i europeiske land. Dette var fascistiske grupper som kjempet mot sosialistiske grupperinger og de var fra og med 1919 aktive særlig i Italia. Svart var en alminnelig anvendt farge på klær og hadde ingen fortid som politisk symbol. Dermed kunne man slutte seg til disse gruppene uten å bekjenne seg til noen bestemt politisk idé. Det samme gjaldt for brunskjortene i Tyskland.[1]

I Tyskland er begrepet «de svarte» ofte brukt om politikere knyttet til det kristelig-demokratiske CDU. Begrepet er imidlertid valgt av andre enn CDU selv. Uttrykket oppfattes vanligvis som en billedlig henvisning til den svarte prestekjolen, og forklaringen er antakelig CDUs forankring i de kristne bevegelser i Tyskland.[1]

Svart går ellers igjen i for eksempel jihadistenes og islamistenes bruk av svart flagg, et kjennetegn visstnok hentet fra et opprør blant abbasidene i år 747.

Blå[rediger | rediger kilde]

En norsk FN-soldat tilhørende UNPROFOR, med blå hjelm under beleiringen av Sarajevo i 1992.
Foto: Mikhail Evstafiev

Blått er i Skandinavia og Storbritannia de konservatives farge. Betegnelsen «mørkeblå» brukes gjerne om dem som er svært konservative, mens «lyseblå» tilsvarende gir uttrykk for en mer moderat konservatisme. De konservative partiene tar imidlertid også i bruk andre farger i sine logoer.

De forente nasjoner og dennes underorganisasjoner har blått i sine flagg. Den blå FN-fargen går også igjen i hjelmen til FN-soldatene. Den europeiske union bruker blått som grunnfarge i sitt flagg.

Grønn[rediger | rediger kilde]

Logoen til Bündnis 90/Die Grünen

Grønt er naturens farge og ikke i noe annet tilfelle er sammenhengen mellom partifargen og det politiske formål, særlig for europeiske partier, tettere. Forskjellige politiske og sosiale bevegelser tok i løpet av 1970-årene grønt som symbol for bevegelsens politiske mål. I Norge gjelder det blant annet for Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne. Det samme gjelder i andre land som for eksempel for Die Grünen i Tyskland.

I noen land tar partier den grønne fargen fra landets nasjonalflagg.[1] Partier som er talsrør for distriktene tar også ofte i bruk grønt i sin kommunikasjon med velgerne. Dette kommer ofte av at grønt oppfattes som en frihets farge og et uttrykk for en ønsket eller en oppnådd frihet fra fremmed okkupasjon. Et slik tilfeller er grønnfargen i det italienske flagg. I Irland – den grønne øya – er den grønne fargen uttrykk for katolikkenes ønske om selvstendighet fra protestantismen.[1]

Grønt går igjen i den islamske tradisjonens flagg og symboler. Den brukes også av Den nordiske motstandsbevegelsen.

Gul[rediger | rediger kilde]

Gult var den kinesiske keiserens farge og dermed uttrykk for såvel makt som positive verdier.[1] I den europeiske kultur er bildet mer blandet og fargen ble blant annet brukt på grupper som man ønsket å nedverdige. Prostituerte måtte bære et gult skaut, mens kvinner med «uekte barn» bar gule klær. Jøder bar en gul lue eller andre gule kjennetegn.

Den gule fargen er også kjent som forræderiets farge.[1] I den tyske keisertiden og Weimarrepublikken ble det gjort forsøk på å danne samarbeidsorganisasjoner mellom arbeidere og arbeidsgivere. Disse ble av de sosialistiske arbeidstakerorganisasjonene og senere også Joseph Goebbels kalt «kapitalismens beskyttere».

I Tyskland brukes den gule fargen av det liberale FDP, forøvrig i kombinasjon med blått. Den første gangen FDP brukte fargen var under delstatsvalget i Baden-Württemberg i 1972, og valget ble for partiet meget vellykket. Noen bestemt årsak til at fargen ble valgt er ikke kjent, bortsett fra at noen i partiledelsen anså den som «svært pen».[1]

I Norge benyttes gul av Kristelig Folkeparti.

Lilla[rediger | rediger kilde]

Fargen lilla benyttes i Norge av Det Liberale Folkepartiet (DLF) og Liberalistene. Det kan spekuleres i om lilla kan være ment som en krysning mellom rød og blå, farger som tradisjonelt forbindes med henholdsvis sosialisme på den politiske venstresiden, og konservatisme på den politiske høyresiden.[2] Klassisk liberalisme, som vektlegger både personlig og økonomisk frihet, henter ideologisk frihetlige elementer fra begge de politiske fløyer samtidig som den avviser visse statlige reguleringer forbundet med dem begge. Dermed kan valget av lilla tenkes å representere en ønsket tredje vei mellom sosialisme og konservatisme.[2]

Oransje[rediger | rediger kilde]

Protestanter kledt i oransje under oransjerevolusjonen i Kiev i Ukraina 2004, en demokratisk massebevegelse for Viktor Jusjtsjenko etter presidentvalget i landet.

Oransje er en av fargene i våpenet til Huset Oranien-Nassau. Den franske byen Orange som er ett av de geografiske utgangspunkter for fyrstehuset, har appelsiner (fransk: orange) i sitt våpenskjold.[3] Den protestantiske nordirske Oransjeordenen har også Huset Oranien-Nassau som et historisk utgangspunkt for sitt navn og bruk av farge i den politiske kommunikasjon. Oransjeordenens tilknytning til fargen går tilbake til den protestantiske Vilhelm III av England (også kjent som Vilhelm av Oranien) og hans seier over den katolske Jakob II av England i slaget ved Boyne i 1690.

Den største betydning som politisk farge i nyere tid fikk oransje under den såkalte oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004. Fargen ble da benyttet av den tidligere presidenten Viktor Jusjtsjenkos nasjonaldemokratiske parti, Vårt Ukraina. For Vårt Ukraina var fargen uten politisk belastning, og den var heller ikke knyttet til noen av de politiske hovedretningene i europeisk politikk. Forøvrig fulgte bruken av oransje på det aktuelle tidspunkt en trend i den alminnelige markedsføring for en rekke produkter.[1]

Hvit[rediger | rediger kilde]

Den hvite arme representerte de borgerlige motkreftene til de sosialistiske «røde» i de borgerkrigene som fulgte etter første verdenskrig i Finland og Russland. Under den russiske borgerkrigen ble soldatene derfor kalt hvitegardister.

Brun[rediger | rediger kilde]

Brunt var en av nasjonalsosialistenes farger. Utgangspunktet var fargen på skjortene til de fryktede brune bataljoner.[1] I likhet med svartskjortene i Italia, var brunfargen hentet fra hverdaglivets klesplagg, og de var uten forhistorie som politisk fargesymbol. Med enkle midler, for eksempel et bandolær, kunne skjorten omgjøres til en uniform. Ved en samlet, militant opptreden kunne representantene for brunskjortene fremstå som sterkere enn den oppslutning de egentlig hadde i befolkningen.

Partipolitisk fargebruk i ulike land[rediger | rediger kilde]

Oversikten viser et utvalg av politiske partier i forskjellige land og symbolfarger som partiene har brukt eller fortsatt bruker. Lista er ikke fullstendig.

Australia[rediger | rediger kilde]

Bahrain[rediger | rediger kilde]

Belgia[rediger | rediger kilde]

Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Canada[rediger | rediger kilde]

Danmark[rediger | rediger kilde]

Finland[rediger | rediger kilde]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Hellas[rediger | rediger kilde]

Guinea[rediger | rediger kilde]

  • PUP: grønn
  • RPG: gul
  • UFP: blå

India[rediger | rediger kilde]

Italia[rediger | rediger kilde]

Irland[rediger | rediger kilde]

Israel[rediger | rediger kilde]

Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

Folkrepublikken Kina (Kina-Beijing)[rediger | rediger kilde]

Republikken Kina (Kina-Taipei, Taiwan)[rediger | rediger kilde]

Kroatia[rediger | rediger kilde]

Libanon[rediger | rediger kilde]

Luxemburg[rediger | rediger kilde]

Republikken Makedonia[rediger | rediger kilde]

Mexico[rediger | rediger kilde]

Nederland[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

New Zealand[rediger | rediger kilde]

Polen[rediger | rediger kilde]

Portugal[rediger | rediger kilde]

Romania[rediger | rediger kilde]

Sveits[rediger | rediger kilde]

Sierra Leone[rediger | rediger kilde]

Spania[rediger | rediger kilde]

Storbritannia og Nord-Irland[rediger | rediger kilde]

William Hogarths The Polling skildrer valg til Det britiske parlamentet 1774. Det blå flagget representerer tories, det oransje whigs.

Skottland[rediger | rediger kilde]

Sverige[rediger | rediger kilde]

Tyrkia[rediger | rediger kilde]

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Ukraina[rediger | rediger kilde]

Ungarn[rediger | rediger kilde]

USA[rediger | rediger kilde]

Venezuela[rediger | rediger kilde]

Østerrike[rediger | rediger kilde]

Fargene i den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Politiske farger på kart under den kalde krigen. NATO-land er blå, land i Warszawapakten røde.

Under den kalde krigen ble medlemslandene i NATO gjerne markert med blå farge på politiske kart, mens land i Warszawapaktens var røde.

Kolonitidens farger[rediger | rediger kilde]

Farger for land i Afrika i kolonitiden. Tradisjonelt ble britiske områder markert med rød-rosa, franske blå og tyske brune farger.

I kolonitiden hadde besittelsene forskjellige farger på kartet. Tradisjonelt var britiske rød-rosa, franske blå og tyske brune.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Bernt Schüler: Farben als Wegweiser in der Politik Artikkel på internettsiden til Bundeszentrale für politische Bildung
  2. ^ a b «Hvorfor fargen lilla? – Liberalismen.no». Liberalismen.no. Arkivert fra originalen 11. juni 2017. Besøkt 17. juni 2017. 
  3. ^ Byen Oranges internettside
  4. ^ CDUs logomanual besøkt 8. mai 2013
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Politiske_farger&oldid=24158758»