Polens kultur
Polens kultur er nært knyttet til Polens innviklede historie, som i over 1 000 år har utformet den polske livsstilen. Den polske nasjonalkulturen har utviklet seg på en møteplass mellom den latinske og bysantinske verden, kjennetegnet av en kontinuerlig dialog mellom de mange ulike etniske grupper i Polen gjennom tidene. Polens befolkning har alltid tatt godt vare på utenlandske kunstnere og artister, og har vært ivrig til å følge opp moter og trender fra andre land. På 1800- og 1900-tallet vektla man i Polen ofte kulturell avansement fremfor politisk eller økonomisk aktivitet. Det er blant annet disse forhold som har bidratt til den polske kunsts mangfoldige karakter med all dens komplekse nyanser.
Kulturdialog og -forståelse har vært et av hovedtrekkene ved de polske tradisjoner over århundrene. Skikker, manérer eller klesdrakter har gjenspeilet påvirkning fra øst og vest, og reflektert landets beliggenhet. Det er særlig representasjonskunsten som har blitt gjenstand for innflytelse fra vestlige land, i første rekke Italia, Tyskland og Frankrike, mens folkekunsten viser østlig innflytelse, og har utviklet et noe mer nasjonalt særpreg.
Arkitektur[rediger | rediger kilde]
Opp gjennom historien har polske byer reflektert hele spekteret av europeiske stiler, der Polens østlige grenser markerte enden av vestlig arkitekturpåvirkning på kontinentet.
Historien har ikke vært særlig godhjertet mot Polens arkitektoniske monumenter. Allikevel har mange gamle byggverk bestått: slott, kirker, herregårder, ofte unik i regional eller europeisk sammenheng. Noen av dem har blitt omhyggelig restaurert (for eksempel Wawel i Kraków), eller blitt fullstendig rekonstruert etter å ha blitt ødelagt under annen verdenskrig (blant annet gamlebyene i Warszawa, Gdańsk og Wrocław). Kazimierz Dolny og Toruń er eksempler på godt bevarte middelalderbyer. Zamość regnes som Europas best bevarte renessanseby, mens Kraków gjenkjennes som en av de best bevarte urbankompleksene i gotikk- og renessansestil i Europa.
I middelalderen og renessansen var Kraków et viktig kultursentrum. Stanisław August-perioden – overgangen mellom rokokko og nyklassisisme – var også en viktig periode i Polens kunsthistorie. Den kunstelskende kongen Stanisław August Poniatowski grunnla et kunstakademi og flere palassbygninger i Warszawa, blant annet arkitekturkomplekset Łazienki. Det ble også grunnlagt et eget utdanningsdepartement, det første av denne typen i Europa, som av flere polske og vestlige historikere også anses for å være verdens første.
I Vilnius (polsk Wilno) finnes flere barokk- og renessansekirker. Lviv (polsk Lwów) er et enestående eksempel på et urbankompleks i barokk-, gotikk- og renessansestil, med tydelig påvirkning fra den ortodokse og armenske kirke. Polsk kirkearkitektur fortjener også spesiell oppmerksomhet.
Noen interessante bygninger har blitt reist under kommunistregimet i sosialistisk realistisk stil. Nylig har også noen bemerkelsesverdige eksempler på moderne arkitektur blitt bygd.
Kunst[rediger | rediger kilde]
Polsk kunst har alltid gjenspeilet verdensmoter, men samtidig har den aldri mistet sin unike karakter. På 1800-tallet, da Polen ikke lenger var en selvstendig stat, rettet kunsten seg mot sterke nasjonale motiv, omkring kunstskolene i Warszawa, Kraków og Vilnius. Det ble utviklet et patriotisk historiemaleri, med Jan Matejko som den fremste representant. Hans malerier fremstiller betydningsfulle hendelser i Polens historie, og han ble selv landets nasjonalmaler. Stanisław Witkiewicz var en ivrig tilhenger av realismen, med dens hovedrepresentant Józef Chełmoński.
Bevegelsen Młoda Polska (Det unge Polen) var vitne til oppstandelsen av moderne polsk kunst, med navn som Jacek Malczewski, Stanisław Wyspiański, Józef Mehoffer, og en gruppe polske impresjonister. På 1900-tallet representerte avantgardekunstnerne flere forskjellige skoler og trender, og flere polske kunstnere nådde internasjonal anerkjennelse, samtidig som de satte sitt preg på det vestlige kunstliv. Disse omfattet blant annet Tadeusz Makowski, som var påvirket av kubismen, Władysław Strzemiński og Henryk Stażewski, som var eksponenter for konstruktivismen, eller malerne Moïse Kisling og Louis Marcoussis, som begge virket i utlandet. Den polske art deco-maleren Tamara de Lempicka ble kjent utenfor landets grenser i årene før andre verdenskrig.
Fremstående moderne polske kunstnere omfatter Roman Opałka, Leon Tarasewicz, Jerzy Nowosielski, Wojciech Siudmak, og Mirosław Balka. De mest anerkjente polske skulptørene er Xawery Dunikowski, Katarzyna Kobro, Alina Szapocznikow og Magdalena Abakanowicz. Etter mellomkrigstiden har polsk kunst- og dokumentarfotografi nytt verdensvid anerkjennelse. På 60-tallet ble den polske plakatskole grunnlagt, med Henryk Tomaszewski og Waldemar Świerzy i spissen.
Polske museer viser frem bemerkelsesverdige kunstsamlinger – mesterverkt som omfatter Leonardo da Vincis Damen med hermelinen (Pike med røyskatt) i Czartoryski-museet i Kraków, Veit Stoß’ høyalter i Mariakirken i Kraków, eller Den ytterste dom av Hans Memling i nasjonalmuseet i Gdańsk for å nevne kun noen få.
Vitenskap[rediger | rediger kilde]
I Polen ble et av Europas eldste universiteter grunnlagt – Akademia Krakowska. Under Stanisław August Poniatowski fikk landet også verdens første utdanningsdepartement i 1773 (Komisja Edukacji Narodowej).
Listen over berømte polske vitenskapsmenn begynner med Nikolaus Kopernikus, den kjente astronomen, matematikeren og økonomisten.
I det 19. og det 20. århundre virket mange store polske vitenskapsmenn i utlandet. Den største var Marie Skłodowska-Curie, fysiker og kjemiker. En annen interessant personlighet var Ignacy Domeyko, geolog og mineralog.
Den første halvdelen av det 20. århundre så oppblomstringen av matematikere i Polen. De var del av den kjente Lvivskolen (med Stefan Banach, Hugo Steinhaus, Stanisław Marcin Ulam) og Warszawaskolen (med Alfred Tarski, Kazimierz Kuratowski, Wacław Sierpiński). Som følge av andre verdenskrig havnet mange av dem i eksil. Dette skjedde blant annet med Benoît Mandelbrot, hvis familie flyktet fra Polen mens han ennå var et barn, på grunn av naziregimet i Tyskland og dets aggressive politikk mot Polen. Matematikkskolen i Warszawa utdannet også Antoni Zygmund, en av dem som skapte det 20. århundres matematiske analyse.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Middelalder til opplysningstid[rediger | rediger kilde]
Polsk middelalderlitteratur (helt opp til renessansen) var først og fremst av religiøs karakter, gjennomgående preget av katolske former og ideer. Latin var det dominerende litterære språk, men man finner også verker skrevet på folkemålet, blant annet Bogurodzica, som gjennom mange år var Polens uoffisielle nasjonalsang. Et viktig verk i den polske middelalderlitteraturen er Jan Długosz’ store Historia polonica (Polsk historie), skrevet på 1400-tallet.
1500-tallet åpnet for polskspråklig litteratur med Mikołaj Rej, som grunnla de polske prosatradisjonene. Den første store polske lyriker var Jan Kochanowski, som med sin poesi gjorde seg gjeldende som ledende representant for den europeiske renessanselitteraturen, med stor innflytelse på den lyriske tradisjon i Polen. Jesuitten Maciej Sarbiewski, en av de største barokkpoetene, skrev i første halvdel av 1600-tallet verker på latin inspirert av motreformasjonen. Opplysningstiden som kunstepoke begynte relativt sent i Polen. Den viktigste forfatteren her var kanskje Ignacy Krasicki, som sies å ha skrevet den første polske roman, Mikołaja Doświadczyńskiego przypadki. I opplysningstiden oppstod den polske journalistikken, med blant annet Hugo Kołłątaj i spissen. Et enestående verk fra denne epoken er romanen Podróż do Ciemnogrodu av greve Stanisław Potocki.
Romantikken og 1800-tallet[rediger | rediger kilde]
På 1800-tallet, da Polen hadde mistet sin selvstendighet, fikk kunsten og kulturen en helt spesiell betydning. Siden Polen hadde mistet sine nasjonale institusjoner, ble litteraturen, språket og musikken elementer som knyttet polakkene sammen. Blant annet oppstod en rik, romantisk og mer nasjonal litteratur. Det store gjennombrudd kom med den viktigste polske nasjonalepos Pan Tadeusz (1834) av Adam Mickiewicz. Poetene Adam Mickiewicz, Juliusz Słowacki og Zygmunt Krasiński («De tre bardene»), ble spirituelle ledere for den undertrykte nasjonen, og profeterte dens gjenoppstandelse. Dramatikeren Juliusz Słowacki regnes av mange litteraturhistorikere som den fremste forfatter i teaterets historie. I annen halvdel av 1800-tallet utviklet litteraturen seg i mer realistisk retning (positivismen). Store navn her er nobelprisvinneren Henryk Sienkiewicz (Nobelprisen 1905) med blant annet Quo vadis (1896), Bolesław Prus, Stefan Żeromski og Władysław Reymont (Nobelprisen 1924).
Det 20. århundre[rediger | rediger kilde]
Mot århundreskiftet oppstod Młoda Polska (Det unge Polen – den polske modernismen), et selvbestemt navn på en gruppe symbolistiske diktere i perioden 1890–1918, med blant annet Stanisław Przybyszewski i spissen. Slagordet «sztuka dla sztuki» («Kunst for kunstens skyld») viser til at kunsten er et mål i seg selv, mens trykket legges på individualismen og den enhetlige opplevelse. Samtidig kontinuerer noen forfattere frigjøringsproblematikken. Stanisław Wyspiański skrev historiske, symbolske skuespill. Mellomkrigslitteraturen holdte på den modernistiske lyrikken, med blant annet Julian Przybos, Adam Ważyk og Czesław Miłosz (Nobelprisen 1980), andre dyrket romansjangeren, blant annet Witold Gombrowicz og Leon Kruczkowski.
Tidlig på 1900-tallet dukket det opp mange enestående litterære verker som følge av kulturdialog i Polens østlige områder (Kresy) med Wilno og Lwów (Vilnius og Lviv) som hovedsentre for kunsten. Kresy var den kulturelle møteplassen for mange etniske og nasjonale grupper, og verker av Bruno Schulz, Bolesław Leśmian og Józef Czechowicz ble skrevet her. Sør i Polen ble Zakopane vitne til Stanisław Ignacy Witkiewicz’ (Witkacy) avantgardeverker.
Annen verdenskrig ble utgangspunktet til en betydelig undergrunnslitteratur, og både under og etter krigen skrev mange forfattere om krigshendelsene, okkupasjonstiden og polakkenes og jødenes lidelser. Som følge av andre verdenskrig fant mange polske forfattere seg i eksil i utlandet, og flere samlet seg rundt eksiltidsskriften Kultura i Paris drevet av Jerzy Giedroyć. Gruppen eksilforfattere omfattet blant annet Witold Gombrowicz, Gustaw Herling-Grudziński, Sławomir Mrożek eller Zbigniew Herbert. Andre viktige forfattere fra denne tiden er Tadeusz Różewicz, Czesław Miłosz (Nobelprisen 1980) og Wisława Szymborska (Nobelprisen 1996). De hører alle med blant 1900-tallets mest enestående polske poeter, romanforfattere og dramatikere.
60- og 70-tallet førte med seg en fornyelse av den historiske roman, og Stanisław Lem ble internasjonalt kjent for sine science fiction-romaner. I sine verker forutså han et stort antall vitenskapelige oppdagelser, som blant annet utviklingen av bioteknologien, nettverk, eller virtuell virkelighet.
Musikk[rediger | rediger kilde]
Klassisk musikk[rediger | rediger kilde]
Historien til den polske musikken omfatter alle epoker fra middelalderen og helt frem til moderne tider. Polske komponister har spilt en viktig rolle både i den europeiske kultur og vært gjeldende i verdenssammenheng. I Polen er det særlig den folkemusikalske tradisjonen som har stått sterk. Musikken har i tillegg vært preget av Polens sterke nasjonalfølelse og særegne historie. Dette kommer til uttrykk blant annet hos den mest kjente polske komponist Frédéric Chopin (Fryderyk Chopin), som allment regnes som en av musikkhistoriens fremste klaverkomponister. Chopin tok i bruk nasjonale former som masurka og polonese, og hentet flere motiver fra den polske folkemusikken. Siden 1927 har Frédéric Chopin Internasjonale Pianokonkurranse holdt hvert femte år i Warszawa. Den er verdens eldste monografiske pianokonkurranse og en av verdens mest prestisjefulle.
Av andre verdenskjente polske komponister kan nevnes den romantiske fiolinvirtuos Henryk Wieniawski (verdens eldste fiolinkonkurranse holdes til ære for ham), pianisten og politikeren Ignacy Jan Paderewski, eller den allsidige Karol Szymanowski som komponerte både scenisk musikk og konsertmusikk. Grunnleggeren til Polens nasjonalopera er Stanisław Moniuszko. Store navn blant 1900-tallets komponister er Grażyna Bacewicz, Witold Lutosławski, Krzysztof Penderecki, Henryk Mikołaj Górecki, samt Wojciech Kilar, den sistnevnte hovedsakelig kjent for sin filmmusikk.
Polske utøvere har også gitt et vesentlig bidrag til den klassiske musikk. Verdenskjente navn her er blant annet Arthur Rubinstein, Henryk Szeryng, Grzegorz Fitelberg, Bronisław Huberman, Aleksander Reichman, Jerzy Maksymiuk, Wanda Wiłkomirska, Władysław Szpilman, Krystian Zimerman, Ida Haendel, Grażyna Bacewicz eller Roman Totenberg for å nevne noen få.
Etter den annen verdenskrig har staten overtatt alle musikkinstitusjoner. Landet har 9 operascener, 12 operettescener, 21 musikkteatre, 22 filharmonier, 10 musikkhøyskoler i tillegg til over 120 musikkskoler og en rekke folkemusikk- og folkedansgrupper (de mest kjente er Mazowsze og Śląsk).
Jazzmusikk[rediger | rediger kilde]
Polske musikere har hatt betydelige suksesser innen jazzmusikken, og har skapt en særegen stil som ofte benevnes den polske jazzskole. Den polske jazzmusikken oppnådde spesielt stor anerkjennelse i Polen og i utlandet på 60- og 70-tallet. Til de verdenskjente polske jazzartister hører blant annet Krzysztof Komeda, Adam Makowicz, Tomasz Stańko, Urszula Dudziak eller Michał Urbaniak.
Populærmusikk[rediger | rediger kilde]
Den polske populærmusikken skiller seg ikke i stor grad fra populærmusikken i andre land, foruten bruk av det polske språket og i enkelte tilfeller bruken av karakteristiske melodiske og rytmiske idiomer fra den polske folkemusikken. Med unntak av noen få tilfeller er dens rekkevidde først og fremst relatert mot det polske marked.
Film[rediger | rediger kilde]
De første polske filmskaperne på overgangen mellom 1800- og 1900-tallet var Kazimierz Prószyński (oppfinneren og konstruktøren av en av verdens første kameraer – pleografen – bygd før brødrene Lumière patenterte sin oppfinnelse) som filmet korte scener fra dagliglivet i Warszawa (Ślizgawka w Łazienkach), samt Bolesław Matuszewski, som laget korte dokumentarfilmer (blant annet fra keiser Wilhelm IIs visitt i St. Petersburg i 1897) som operatør i brødrene Lumières firma.
I 1910 laget Władysław Starewicz verdens første dukkefilm ved bruk av stop-motion, Piękna Lukanida, som hadde première i Moskva i 1912. Den første lengre polske film ble laget i 1908 (Antoś po raz pierwszy w Warszawie). Polske Pola Negri ble i 1922 den første europeiske skuespillerinnen som gjorde suksess i Hollywood, og ble siden en internasjonalt anerkjent filmstjerne. Det første faste kino i Polen ble startet i 1899 i Łódź på Piotrkowska-gaten, kalt Teatr Żywych Fotografii. Den første polske lydfilmen, Moralność Pani Dulskiej, kom i 1930.
I 1948 ble den kjente filmskolen i Łódź opprettet, og resultatet ble en oppblomstring av den polske filmindustrien i de følgende årene. Flere anerkjente regissører har fått sin utdannelse her og vært med på å gjøre polsk film internasjonalt kjent, blant dem Roman Polański (Kniven i vannet og Rosemary's Baby, begge nominert til Oscar, Frantic, Pianisten), Andrzej Wajda (De 63 dager, Aske og diamanter), Andrzej Munk (Eroica), Jerzy Kawalerowicz (Nonnen og djevelen) og Krzysztof Zanussi. Andrzej Wajdas filmer tilbyr en innsiktsfull analyse av hva som er universelt i den polske erfaring – kampen for å bevare sin menneskelige verdighet under forhold som vanskelig tillater det. I 2000 fikk Wajda heders-Oscar for sitt bidrag til filmkunsten. Roman Polański mottok også en Oscar i 2002 for Pianisten.
På 90-tallet ble Krzysztof Kieślowskis filmer populære også utenfor Polen, blant annet De ti bud, Veronikas to liv og Tre farger-trilogien. Flere polske filmregissører har jobbet i Hollywood, som Agnieszka Holland og Jerzy Kamiński. Polske animasjonsfilmer – representert i første rekke av Jan Lenica og Zbigniew Rybczyński, som vant Oscar i 1983 – har en lang tradisjon, og henter inspirasjon fra Polens grafiske kunster.
Teater[rediger | rediger kilde]
I likhet med de fleste andre europeiske land oppstod teateret i Polen i middelalderen i form av religiøst teater. Denne teatertradisjonen holdt seg lenge, og på 1600-tallet ble en folkekomedietradisjon etablert. I Stanisław August-perioden tok kongen initiativ til etableringen av det første faste offentlige teater i Warszawa i 1765, som med tiden ble kalt Teatr Narodowy (Nasjonalteateret). På 1800-tallet, da Polen hadde mistet sin selvstendighet, kom det i likhet med mange andre kunstformer en klar forbindelse mellom teateret og det nasjonale. Sentrale dramatikere var Adam Mickiewicz og Juliusz Słowacki. Mot slutten av 1800-tallet vokste en ny generasjon dramatikere frem, med Stanisław Wyspiański i spissen, og det ble opprettet en rekke teaterselskaper.
På begynnelsen av 1900-tallet oppstod nye reformatoriske strømninger innenfor iscenesettelse, skuespill, repertoar og teateret allmenne rekkevidde, kjennetegnet i stor grad ved en sterkt ekspressiv stil. Disse strømningene kom særlig til uttrykk hos Juliusz Osterwa, Stefan Jaracz og Leon Schiller, der den sistnevnte regnes som det moderne polske teaters grunnlegger. Det polske avantgardeteateret er verdenskjent, med Jerzy Grotowski som den mest innovative og kreative representant. En av 1900-tallets mest originale polske teaterpersonligheter var Tadeusz Kantor, maler og teaterinstruktør, som skapte happeningbegrepet.
Det polske dramateateret styrkes også av dets utøvere. Tradisjonene fra de store 1900-tallskuespillerne, med Helena Modrzejewska (Stjernen av de to kontinenter) i spissen, har blitt videreført av etterfølgende generasjoner av enestående artister. På andre halvdel av 1900-tallet var den største skuespilleren kanskje Tadeusz Łomnicki. Siden det i Polen ikke finnes en distinkt grense mellom teater- og filmskuespillere, er mange sceneartister kjent verden over, blant annet i filmene av Andrzej Wajda eller Krzysztof Kieślowski. Den mest kjente polske teaterskuespiller i Europa i dag er Andrzej Seweryn.
Ved siden av de mange typer og varianter av det dramatiske teater med sine røtter i litteraturen, finnes det i Polen mange teaterformer hvor den viktigste uttrykksmåten ikke består i ord, for eksempel pantomime eller musikkteater. Andre populære teaterformer tar i bruk dukker (dukketeater), figurer, skygger eller til og med tegning, ild og papir.