Høyderegioner i biogeografien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Planar)
Gå til: navigasjon, søk

Adjektivene planar, kollin, submontan, montan, supalpin, alpin og nival brukes for å betegne høyderegioner i biogeografien (spesielt geobotanikken) og i økologien. Hver høyderegion er kjennetegnet ved spesielle vekstformer og plantesamfunn. Selv om disse også varierer mellom ulike fjellkjeder og verdensdeler, er høyden over havet en viktig faktor for å beskrive plantesamfunn og – om enn i noe mindre grad – dyresamfunn.

Høyderegionene er karakterisert ved de følgende trekkene.

  • Planarlavlandet (av latin planum = «slette»): lavtliggende terreng, høyt biologisk mangfold, vanligvis sterkt preget av menneskelig aktivitet (kulturlandskap).
  • Kollinåser (collis = «bakke»): bakkete terreng, høyt biologisk mangfold, øvre grense for utbredelsen av varmeelskende treslag og kulturplanter.
  • Submontan (sub = «under»): større åsrygger, i stor grad preget av skog, øvre grense for fruktdyrking.
  • Montanfjell (mons = «fjell»): fjellskog, nokså artsfattig.
  • Subalpin: øvre grense av skogvekst, nokså artsfattig.
  • Alpinhøyfjell (Alpes = «Alpene»): vegetasjonssonen over tregrensen, preget av polster- og mattedannende planter.
  • Nivalisbreer (nix = «snø»): sonen over den permanente snøgrensen, vegetasjonen er begrenset til nunatakkflora (planter på tinder som stikker ut av isen) og kryoplankton (alger som vokser i breisen).

De nøyaktige artene og høydegrensene for regionene varierer sterkt, avhengig av bl.a. klimasonene. I Norge utgjøres den subalpine sonen f.eks. av bjørk og når høyder på 400 til 1000 meter over havet (høyest i sør). I Alpene finner man derimot hovedsakelig gran i den subalpine sonen, som strekker seg opp til mellom 1600 og 2400 meter over havet (høyest rundt Alpenes hovedkam).

Se også[rediger | rediger kilde]