Pittura infamante

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
n. Selv om ingen eksempler på pittura infamante finnes bevart i dag, antas slike ærekrenkende portretter å ha dannet grunnlaget for fremstillingsmåten av «den hengte mann» i tarotkortstokken.

Pittura infamante («italiensk» for «ærekrenkende portrett»; i flertall pitture infamanti) var en form for freskomalerier, hvor poenget var å henge ut navngitte personer som enten hadde gjort seg skyld i forbrytelser mot samfunnet, eller som rett og slett var makthavernes motstandere. Maleriene hører til i renessansens Italia, med bystatene i Nord- og Midt-Italia som sentrum for virksomheten.[1]

Yndede emner for pittura infamante var forræderi, tyveri, konkurs, falskneri og svindel. Billedkunsten kunne fritt ramme den skyldige selv om bevisførselen var mangelfull og ingen rettskraftige virkemidler sto til rådighet. Dog finnes det ingen eksempler på pittura infamante bevart. Samtidige kilder kan imidlertid fortelle at det gjerne dreide seg om fargesprakende portretter.[2] Noe mer detaljerte beskrivelser av pittura infamante har det heller ikke vært mulig å finne primærkilder til.[3] Derimot finnes noen få blyantutkast til tegninger. Dessuten antas «den hengte mann» blant Tarotkortene å gjengi den arketypiske fremstillingsmåten for pittura infamante, ettersom en nettopp i Nord-Italia på samme tid (i 1440-årene), tok til å produsere og spre slike kortstokker.[4]

Skam og ære[rediger | rediger kilde]

Målet for billedfremstillingene var bokstavelig talt å henge ut folk som en mente gikk på kant med det aksepterte. Den offentlige skam som de derved pådro seg ble ansett som den verste sosiale straff. Var det ikke mulig å ramme personen med juridiske sanksjoner, kunne en ty til ærekrenkende malerier av vedkommende til offentlig skue ved såkalt uthenging in effigie. Portrettene var altså ofte rene bestillingsverk, anskaffet av de styrende i bystatene. Dermed fungerte også pittura infamante som en form for "kommunal justis".[2])

Uttrykket og fremstillingsmåten kom fra en føydal idé om skam. Å tape ansikt var nemlig ansett som den mest betydningsfulle form for offentlig avstraffelse.[1] På dette punkt kan pittura infamante også sies å være tuftet på doktrinen om fama og infamia i gammel romersk rett.[4]

Det å henge opp-ned etter det ene beinet skulle dessuten være et uttrykk for vingling.

Middel i maktkamp[rediger | rediger kilde]

Temaet innbød nærmest til harselas over politiske motstandere. Pittura infamante ble i slike tilfeller misbrukt som maktmiddel, og førte gjerne til bitre, interne kamper, ved at de gjennom opinionen spilte en avgjørende rolle i rent politiske stridigheter.[5]

I følge Edgerton tapte genren i anseelse, og avtok i popularitet, straks den begynte å bli dyrket som selvstendig kunstart. Profesjonaliteten i utførelsen trakk oppmerksomheten bort fra den opprinnelige idé om at bildene skulle representere en straff in effigie.

Dekor og fremstilling[rediger | rediger kilde]

Palazzo del Bargello i Firenze.

Pittura infamante kunne opptre hvor som helst på offentlige steder, men enkelte bygninger var selvfølgelig i mer hyppig bruk enn andre. Et sted som til stadighet var utsmykket med et rikt antall pittura infamante i full legemsstørrelse var Palazzo del Bargello. Florentiske lover krevde at podestà hadde slike karikaturer malt av folk som drev finansielt mislighold (hadde ubetalt gjeld, gikk konkurs, eller drev svindel, falskneri og liknende), og ledsaget av en verbal identifikasjon av dem som viste forakt for loven.[6] osv.).[7] Pittura infamante var langt mye mer vanlig i Firenze, hvor herskerne anså bildene for å være selve kilden til "slett rykte."[8]

Pittura infamante kunne riktignok ha mer fordelaktige portretter som utgangspunkt, og i slike tilfeller var virkningen desto større fordi kunstneren i tillegg ga en sarkastisk kommentar til en kjent fremstilling.[9] Ved å sette vante sammenhenger på hodet, skjer noe av det samme som ved skildringen av mundus inversus («omvendte verdener»), at en understreker kontrasten til den vanlige oppfattelsen og ydmyker vedkommende som får en skygge kastet over sin tidligere stråleglans.[10]

Modeller og motiv[rediger | rediger kilde]

Andrea del Castagno, fra Giorgio Vasari: "Le Vite", 1568.
Sandro Botticelli, fra Giorgio Vasari: "Le Vite", 1568.
Selvportrett, malt av Andrea del Sarto (ca 1486- ca 1530).

Pittura infamante avbildet alltid menn, aldri kvinner, og generelt var det nesten bare overklasseherrer som ble portrettert, ettersom det var disse som ville ha mest å tape på å bli uthengt gjennom slike fremstillinger.[4]

Henrettelse ved galgen var i seg selv signifikant, ettersom velstående kriminelle hadde oppnådd det privilegium å velge halshugging ved sverd eller øks, i stedet for, liksom Judas), å bli hengt, noe som også i religiøs kontekst ble ansett for å være en stor skam.

Berømte kunstnere som malte pittura infamante-fresker var: Andrea del Castagno, Sandro Botticelli, og Andrea del Sarto.[11]

Billedeksempler fra Italia[rediger | rediger kilde]

Forekomstene av pittura infamante utenfor Italia er svært fåtallige, men de finnes. For eksempel var det dokumenter fra hundreårskrigen som oppfordret til å utferdige "ubehagelige bilder" på tekstiler av motstanderne. Vi finner det også i Frankrike under Ludvig XI regjeringstid, og senere også i England og Nord-Tyskland.[12]

Pittura infamante var motsatsen til andre former for samtidige, sekulære portretter i full størrelse av uomini famosi ("berømte menn") og uomini illustri ( "avbildingsverdige menn"), som ble hentet frem fra Gamle testamentet eller fra klassisk antikk litteratur, og som ble avbildet i positive sammenhenger som fresker både i private hjem og i kommunale bygninger.[13]

Noen italienske eksempler på pittura infamante[rediger | rediger kilde]

Bologna[rediger | rediger kilde]

  • Konrad von Landau fikk malt sitt portrett på veggene i Bologna da han ble beskyldt for forræderi. Landau fikk som svar laget en "pittura infamante", som viste den lokale politiker hengt opp ned etter føttene i hendene på et digert ludder sadlet til hest.[14]

Fermo[rediger | rediger kilde]

Firenze[rediger | rediger kilde]

Basilica di Santa Maria Novella eller Den hellige Mariakirken i Firenze.

Milano[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Edgerton, 1985. Chapters 2 and 3.
  2. ^ a b Edgerton, 1980, p. 31.
  3. ^ a b Dean, 2000, p. 45.
  4. ^ a b c Mills, 2005, p. 38.
  5. ^ Wieruszowski, 1944.
  6. ^ a b Edgerton, 1980, p. 30.
  7. ^ Edgerton, 1980, s. 30.
  8. ^ Dean, 2000, p. 8.
  9. ^ Dean, 2000, p. 37.
  10. ^ Mills, 2005, p. 39.
  11. ^ Edgerton, 1980, p. 30-31.
  12. ^ Mills, 2005, p. 43-49.
  13. ^ Mills, 2005, p. 42.
  14. ^ Caferro, 2006, p. 290.
  15. ^ Dean, 2000, p. 229.
  16. ^ Caferro, 2006, p. 320.
  17. ^ a b Hudson, 2006, p. 6.
  18. ^ Wegener, 1993, p. 144
  19. ^ Hegarty, 1996, p. 267.
  20. ^ Caferro, 2006, p. 193.
  21. ^ Gardner, 1987, p. 208.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Antal, F. Florentine Painting and its Social Background. The Bourgeois Republic before Cosimo de Medici's Advent to Power. Fourteenth and Early Fifteenth Centuries.
  • Caferro, William. 2006. John Hawkwood: An English Mercenary in Fourteenth Century Italy. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0801883237
  • Dean, Trevor. 2000. The Towns of Italy in the Later Middle Ages. Manchester University Press. ISBN 0719052041
  • Edgerton, Samuel Y. 1980. "Icons of Justice." Past and Present, 89: 23-38.
  • Edgerton, Samuel Y. 1985. Pictures and Punishment. Art and Criminal Prosecution during the Florentine Renaissance. Ithaca, New York: Cornell University Press.
  • Garberti, M. Preceruti. 1974. Il Castello Sforzesco. Le raccolte artistiche: Pittura e sculptura. Milan.
  • Gardner, Julian. 1987. "An Introduction to the Iconography of the Medieval Italian City Gate." Dumbarton Oaks Papers, 41: 199-213.
  • Hegarty, Melinda. 1996. "Laurentian Patronage in the Palazzo Vecchio: The Frescoes of the Sala dei Gigli." The Art Bulletin, 78(2): 265-285.
  • Hudson, Hugh. 2006. "The Politics of War: Paolo Uccello’s Equestrian Monument for Sir John Hawkwood in the Cathedral of Florence." Parergon 23: 1–33.
  • Mills, Robert. 2005. Suspended animation: pain, pleasure and punishment in medieval culture. Reaktion Books. ISBN 1861892608
  • Ortalli, Gherardo. 1979. La pittura infamante nei secoli XIII-XVI. Rome.
  • Wegener, Wendy J. 1993. "'That the practice of arms is most excellent declare the statues of valiant men': the Luccan War and Florentine Political ideology in paintings by Uccello and Castagno." Renaissance Studies 7(2): 129–167.
  • Wieruszowski, Helene. 1944. "Art and the Commune in the Time of Dante." Speculum, 19(1): 14-33.