Pinsebevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Pinsemenigheter)
Gå til: navigasjon, søk

Pinsebevegelsen er en felles betegnelse på en gruppe av flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som følger en «bibeltro» (i betydningen bokstavtro) kristen lære. Disse utgjør ikke én organisert enhet. Troende dåp (Det baptistiske dåpssyn) og åndsdåp (dåp i Den Hellige Ånd) regnes som kjennetegn på pinsebevegelsen. Dette oppfattes som den store forskjellen mellom pinsevenner og for eksempel lutheranere. Ordet pinsebevegelsen er et paraplybegrep for alle kirkesamfunn og selvstendige menigheter som bekjenner seg til disse synspunktene. Det finnes herunder hovedsakelig to hovedretninger; Den mest utbredte er den trinitariske pinsebevegelsen, representert ved blant annet pinsebevegelsen i Norge, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel. Den andre hovedretningen er den ikke-trinitariske pinsebevegelsen, representert ved United Pentecostal Church International og Nardus. Pinsemenighetene holder gjerne møter i lokaler med få kirkelige utsmykninger.

Pinsevekkelse - pinsebevegelse[rediger | rediger kilde]

Pinsebevegelsen er et organisert samarbeid mellom selvstendige frikirkelige menigheter, en del av den større pinsevekkelsen. Helt til å begynne med var pinsebevegelsen og pinsevekkelsen to sider av samme sak. I dag er det etablert mange, litt ulike, retninger, menigheter og samfunn av «pinsevenner». Det er bare i Norden og noen andre steder at det brukes navnet pinsebevegelse (...movement), andre i pinsebevegelsen har navn som Assemblies of God, Church of God, The Full Gospel Church, International Church of the Foursquare Gospel, Elim Foursquare Gospel Alliance.

Begrepet pinsevekkelse dekker det bredere fellesskap. Pinsevekkelsen i verden er stor, med 600 millioner medlemmer[trenger referanse] og består av mange ganske ulike frikirkelige menigheter, organisasjoner og samfunn, blant annet Baptistene, Oasebevegelsen, den karismatiske bevegelsen, Jesusbevegelsen, Trosbevegelsen og flere. Pinsevekkelsen er verdens raskest voksende religiøse bevegelse.[1][trenger referanse]

Begrepet pinsebevegelse er ofte brukt om den klassiske pinsebevegelsen som er det fellesskap som finnes av pinsemenigheter og pinsekirker som har sine historiske røtter helt tilbake til begynnelsen av pinsevekkelsen. Deres tilhengere kalles pinsevenner. De utgjør omtrent 120 millioner medlemmer.[2][trenger referanse]

Historie[rediger | rediger kilde]

Pinsebevegelsen har sitt forbilde i den første kristne menighet slik en kan lese om den i det nye testamentet. Da pinsevekkelsen brøt fram tidlig på 1900-tallet, var det mange kristne som opplevde at den kristne kirken hadde blitt født på nytt. De mente at opp gjennom kirkehistorien hadde kristendommen kommet litt ut av kurs i forhold til slik den opprinnelig var. Kirkehistorien er full av en konflikt mellom det guddommelige og det menneskelige.

Pinsebevegelsen har røtter tilbake til hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet berørte pinsevekkelsen mange mennesker og flere fikk det de kalte en ilddåp. Mange gikk med en lengsel etter en berøring av den Hellige Ånd. Den 1. januar 1901 falt Den Hellige ÅndAgnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den Hellige Ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Her holdt den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour vekkelsesmøter under navnet Apostolisk trosmisjon. Tusener opplevde åndsdåpen i denne vekkelsen.

Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og den Hellige Ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt utrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene. Betegnelsen pinsemenighet ble brukt første gang på begynnelsen av 1900-tallet av forskjellige forsamlinger som var opptatt av vekkelse.

Vekkelsen møtte kritikk og det ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i aviser. Dette bidro til vekkelsens spredning og den spredte seg som en løpeild.[3] Før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler. Noen få år senere var den spredt over hele det amerikanske kontinentet.

Den engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Han var egentlig på en pengeinnsamlingsreise for reising av et bygg. Han hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og åndsdåpen, og leste tilfeldig i bladet The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra New York tok han kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles, og denne kontakten forandret hans liv totalt. Noe senere fikk han oppleve å bli fylt av ånden og få tungetalen. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der.

Århus pinsekirke, Danmark

Lære[rediger | rediger kilde]

Fordi pinsebevegelsen globalt er organisert som mange selvstendige menigheter eller kirkesamfunn, kan lærespørsmål mellom enkelte grupper i bevegelsen variere noe. Her er de viktigste punkt i bevegelsens lære, syn og forståelse av Guds Ord.

Bibelens ord tolkes ut fra at alt det som står i den er sant, en bibeltro lære og anerkjennelse av hele Bibelen som Guds hellige og ufeilbarlige ord. Samtidig erkjennes at mennesket ikke forstår alt eller kan forklare alle sammenhenger fullt ut. Ved Den Hellige Ånds hjelp kan kristne imidlertid få en tydeligere forståelse og større innsikt i det som står skrevet. Pinsebevegelsen benytter ingen forklarelsesskrifter eller andre skrifter i tillegg til Bibelen.

Åndsdåpen (dåpen i den hellige Ånd) er et urkristent fenomen, og oppstod første gang på pinsedag i Jerusalem, etter Jesu Kristi oppfart til himmelen. (Apostlenes Gjerninger 2. kapitel). Disiplene var samlet. Da falt Ånden over dem, og det forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler. De åndsdøpte kristne fikk en mye større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Derfor legger pinsebevegelsen stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinsen. Tungetalen er et tegn på dåp i eller fylde av den Hellige Ånd.

Tungetalen regnes som bønnespråket som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd. Det å tale i tunger spiller dog ikke nødvendigvis like stor rolle hos alle.

Frelse forstås som en aktiv handling fra Guds side, der Han gjennom Jesu Kristi offerdød på korset og oppstandelse, gjenoppretter forholdet mellom Gud og menneskeslekten, som gikk tapt under syndefallet. Alt dette skjer ved personlig tro, som er en Guds gave.

Nattverden har en sentral plass i bevegelsens gudstjenesteliv, til minne om og forkynnelse av Kristi soningsdød. Nattverden viser til en dyp forening mellom Kristus og hans menighet.

Pinsebevegelsen praktiserer troende dåp etter det baptistiske dåpssyn. Å la seg døpe er et frivillig valg. Dåpen er en handling som gjøres på grunnlag av tro og overbevisning. Dåpen er en samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. For unge barn er det vanlig å ha en barnevelsignelse, som ikke regnes som en dåp.

Jesu gjenkomst, tanker om de siste ting og tusenårsriket, spiller en viktig rolle. Det er dog variasjoner innen bevegelsen når det gjelder detaljene i eskatologien.

Pinsebevegelsen har et sterke syn på Bibelen, som Guds ord, det har vært en av grunnene til at de stort sett har vært avvisende overfor Kirkenes Verdensråd fordi de mener denne økumeniske bevegelsen har hatt et for liberalt bibelsyn.

Nær sagt alle pinsekirker tror på Bibelens åpenbaring av Gud som en hellig treenighet, at det er tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dette gjelder ikke for den amerikanske pinseretningen United Pentecostal Church International.

Noen pinsevenner legger vekt på tanken om at jødene er Guds utvalgte folk, og er derfor isrealsvennlige. Noen gir sin støtte til sionisme.

Pinsebevegelsen har alltid hatt et samfunnsengasjement for fattige og utslåtte. Dette gjennom hjelpearbeid og innsamlinger. Den utadrettede misjonsvirksomheten har fokusert på oppbygning av skoler, helsetilbud og å ta vare på landets språk og kultur. Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter er Norges største tiltak i rusomsorgen.

Pinsebevegelsen har et konservativt syn på seksualitet og samliv.

Pinsevenner har ingen særskilt feiring av pinsen, selv om det som skjedde den første pinsen, da ånden falt over disiplene er sentrale bibelord i bevegelsen. De feirer jul og påske slik som for eksempel lutheranere.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Pinsemenighetene er ofte sterkt kongregasjonalistisk preget, det vil si at hver enkelt menighet er registrert som et selvstendig trossamfunn. Men det er vanligvis god kontakt mellom de forskjellige menighetene. I Skandinavia er den enkelte menighet et selvstendig trossamfunn og tar egne avgjørelser. Rundt om i verden eksisterer det imidlertid også flere større organiserte samfunn, noen med internasjonal utbredelse. Til disse hører Church of God in Christ og Assemblies of God, som begge har sin bakgrunn i USA.

Organisasjonformen innen menighetene kan variere. De har ofte en enkel organisasjon med forbilde hentet fra bibelen (Apostlenes gjerninger), fra slik den første kristne menigheten ble organisert. Menighetene ledes av en pastor, ofte kalt en forstander, som virker sammen med flere eldste (også kalt eldstebrødre) eller diakoner. Tradisjonelt har menighetene bare hatt menn i lederverv, men i dag er det menigheter som har kvinnelige ledere. I dag har mange menigheter gått over til betegnelsen lederråd istedenfor eldsteråd. Menighetenes øverste organ er menighetsmøtet. Her tar medlemmene i plenum viktige avgjørelser, både praktiske og teologiske.

Kvinnelige talere er ikke uvanlig. Kvinner har fra de første pinsemenigheter ble dannet i Norge blitt brukt som talere på møter.

Medlemskap[rediger | rediger kilde]

Enkeltpersoner blir medlemmer ved å melde seg inn i én bestemt menighet, fortrinnsvis den lokale menighet på stedet der de bor. Vanligvis kreves det at de tilkjennegir sin kristne tro overfor menigheten, og de må også bli/være døpt. En kan bare være medlem i ett trossamfunn (menighet). Barn i menighetene som har vokst opp innen bevegelsen, men som ennå ikke er blitt døpt, blir omtalt som tilhørige, mens de som er døpt, omtales som medlemmer.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Pinsebevegelsen er en av verdens raskest voksende religiøse bevegelser og det er anslått at det er 600 millioner medlemmer i verden.[4]

Selv om kristendommen opplever framgang på mange steder er det stagnasjon i Europa. Men etter kommunismens fall i øst-Europa har kristendommen hatt stor framgang i det tidligere jernteppet. Særlig karismatiske retninger har hatt stor framgang. Pinsebevegelsen i Romania teller flere hundre tusen medlemmer og Europas største menighet, Hit Church ligger i Budapest.[5]

USA[rediger | rediger kilde]

I USA er det en rekke, store pinsesamfunn, som Church of God in Christ, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel

Norden og Europa[rediger | rediger kilde]

Se også: Pinsebevegelsen i Norge

Den engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der. Fra Norden ble det sendt ut mange misjonærer som var med å spre pinsevekkelsen til flere land i Afrika, Asia, Sør-Amerika.

I dag er veksten i pinsebevegelsen mange steder i Europa i stagnasjon. Mens menigheter med innvandrere har hatt vekst.

Sør Amerika[rediger | rediger kilde]

Historisk er det den katolske kirke som er det største kristne kirkesamfunnet i Latin-Amerika, men pinsevekkelsen har i enkelte sør-amerikanske land nesten tatt igjen den katolske kirke i antall medlemmer.

I Latin-Amerika er det pinsevekkelsen i Brasil og Argentina, som er mest på framgang. Bare i Brasil er det omtrent 20 millioner pinsevenner .[10] som utgjør ca. 80% av alle evangeliske kristne i landet.

Asia[rediger | rediger kilde]

I Asia er 35% av alle kristne pinsekristne.[11]

Sør-Korea har store tradisjonelle innslag av buddhisme, men har opplevd en stor kristen vekkelse de siste årene. Kristendommen har størst oppslutning som religion i Sør-Korea (ca. 28,5%). Bevegelsens største menigheten Yoido Full Gospel Church, ligger i Seoul, Sør-Korea. Den teller over 750 000 medlemmer, med David Yonggi Cho som pastor. Egentlig må denne menigheten regnes som en modermenighet med flere små menigheter tilknyttet seg.

Andre land i Asia med sterk vekst er Kina, Indonesia, India, Filippinene og Hongkong.

Afrika[rediger | rediger kilde]

I Afrika var det bare 5% pinsekristne for 30 år siden. I dag er det 17% av befolkningen som tilhører de pinsekarismatiske kristne.[12] Land der veksten har vært stor er Sør-Afrika, Zimbabwe, Nairobi, Kenya og Niger.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johansen, O. 2007.
  2. ^ Johansen, O. 2007. (tall fra år 2006)
  3. ^ Korsets Seier 2006 – 2007. Artikelserien: 'Pinsebevegelsen 100 år.
  4. ^ Johansen, O. 2007.
  5. ^ Bjørnø, Bjørn. 2007.
  6. ^ Johansen, O. 2007.
  7. ^ Korsets Seier 3. mars 2006. side 7.
  8. ^ Johansen, O. 2007.
  9. ^ Korsets Seier 3. mars 2006. Side 6. Verdens ti største menigheter (Simson, Wolfgang. Simply Church).
  10. ^ Johansen, O. 2007.
  11. ^ Johansen, O. 2007.
  12. ^ Johansen, O. 2007.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Korsets Seier 2006 – 2007. Artikkelserien: Pinsebevegelsen 100 år.
  • Bjørnø, Bjørn. 2007. Misjon i kristne Europa. Korsets Seier 16. mars 2007. side 9.
  • Gjerlaug, Lars Christian. 2006. Mange oaser i kirkehistorien. Korsets Seier. 26. mai 2006 side 14-15.
  • Johansen, Oddvar. 2007. Sterk vekst for pinsevekkelsen i 2006. Korsets Seier. 5. januar 2007 side 2-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]