Pilegrimens fortelling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pilegrimens fortelling (The Pilgrim's Tale) er et engelsk dikt med brodd mot klosterbevegelsen som ble skrevet ca. 1536 – 1538, ettersom det har referanser til hendelser i 1534 og 1536 (Se Opprøret i Lincolnshire) og låner materiale fra diktet Plogmannens fortelling og fra en tekst fra 1532 av William Thynne om Geoffrey Chaucers Romaunt of the Rose (Roseromanen) som er sitert fra sider og linjer. Diktet har forblitt som det mystiske av de falske chaucerianske (pseudo-Chaucerian) tekster. I sin utgave fra 1602 av Chaucers verker nevner Thomas Speght at han håpet å finne denne flyktige teksten. En innledende kunngjøring til leseren i 1687-utgaven av Chaucers verker nevnes det om en omfattende leting etter Pilegrimens fortelling som til da hadde vært fruktesløs.

Det har vært antydet at Pilegrimens fortelling ble skrevet som en del av propagandakampanje fra kong Henrik VIII av Englands side, eller at det var politisk nedbrytende og undertrykt på grunn av Henrik VIIIs forbud av å fremsi profetier.[1] Det er interessant at Pilegrimens fortelling både forkynner og fordømmer kjetteri. Etter å ha benyttet Jesaja som en profetisk, antigeistlig autoritet advarer forfatteren av diktet mot falske profetier fra djevelen og fra opprørere som Nicholas Melton, en av lederne av Opprøret i Lincolnshire i 1536, Perkin Warbeck (14741499), en tronpretendent som ble hengt av kong Henrik VII av England, og Jack Straw, en leder i Bondeopprøret i England i 1381. Senere, imidlertid, framhever forfatteren både Merlin og Bede som antikatolske profeter.

Et fragment av Pilegrimens fortelling eksisterer kun innenfor Courte of Venus (Venus’ hoff) og som er viktig ettersom det er i den første trykte antologi av hofflyrikk (coterie poems). Courte of Venus i seg selv eksisterer i kun tre trykte fragmenter hvor deres identitet og opprinnelse er uklar. Det ble trykt en gang mellom 1535 og 1539, sannsynligvis av Thomas Gybson/Gibson. Det var delvis trykt mellom 1547 og 1549, sannsynligvis av William Copland som A Boke of Ballettes. Det ble trykket på nytt, sannsynligvis av Thomas Marshe, tidlig på 1560-tallet. Hva som er unikt med Marshes utgave er at den trekker på andre tekster som ikke finnes i de to andre trykte utgavene.

Ingen bevart utgave av Pilegrimens fortelling nevner forfatteren ved navn, men den sier at dens forfatter var en oxonianer, det vil si en akademiker fra University of Oxford, noe Geoffrey Chaucer var, og det har tallrike referanser til Chaucers skrifter. En «tiltalende prest» («comely priest») slår seg sammen med fortelleren i å kritisere kirken, og anbefaler at han leser noen antigeistlige og proprofetiske linjer i Chaucers Romance of the Rose[2] som blir sitert. Pilegrimens fortelling har også hentydninger til Enken fra Baths fortelling i Canterbury-fortellingene og arthurianske legender i beskrivelsen av en munk som «mumler om hans hellige ting» forvist av alvene og alvedronningen, men som brakte med seg syv langt verre ånder. Noen har lest inn i fortellingens karakterisering av Jesus Kristus — «og først han døde, og deretter han lærte» («and first he dyd yt, and after he taght») — som en henvisning til diktet Piers Plowman.

John Bale tilskrev Courte of Venus og Pilegrimens fortelling til Chaucer i hans Illustriam maioris scriptores...summarium, og la til at han hadde sett en kvartformatutgave av Courte of Venus som hadde inkludert Pilegrimens fortelling, antagelig Gibsons trykte utgave fra ca. 1536-1540. Imidlertid endret Bale tilskrivning av forfatterskapet av Curiam Veneris (Bales latinske navn for Courte of Venus) til Robert Shyngleton/Singleton («Robertus Shyngleton, astrorum et theologie peritus, sacerdos, composuit») i sitt notat i Britanniae scriptorum, skjønt han i hans senere utgave av Illustriam gjeninnførte Chaucer som forfatter. Det er mulig at Shyngleton var den som satte Courte of Venus sammen og sannsynligvis forfatteren av Prologen (i Douce-fragmentet) foruten Pilegrimens fortelling.

Det er lite som kjent om Shyngleton bortsett fra at han var utdannet ved Oxford og en katolsk geistlig som muligens ikke tok eksamen. Han kan ha blitt protestantisk for han var for en tid prest for Anne Boleyn som hadde sympatier for de engelske protestanter. Han ble tiltalt for forræderske ytringer i 1543 og hengt i 1544 sammen med Germain Gardiner og John Larke, noe som er nedtegnet i John Foxes Actes and Monuments. Bale nedtegnet at det ble sagt at Shyngleton hadde skrevet en Avhandling om De syv kirker; Om den hellige ånd; Kommentar om Bestemte profitier; og Teorien om jorden[3] som ble tilegnet kong Henrik VII og som andre steder har blitt kalt for Om verdens syv årstider.[4] Ingen av disse tekstene eksisterer i trykt utgave, men Bale skrev at Gibson trykte Shyngleton's De VII Ecclesiis and De Spiritu.

Thomas Wyatt (den eldre) har også blitt foreslått på 1500-tallet som forfatteren av Pilegrimens fortelling, og fem av diktene i Courte of Venus er helt klart hans. Francis Thynne slo kategorisk fast at Wyatt ikke var forfatteren, men derimot Chaucer[5] og hevdet at hans far, William Thynne, forberedte en trykt utgave av Chaucers vedrker som inkluderte Pilegrimens fortelling, men at Henrik VIII ikke ville gi sin støtte til en slik utgave på grunn av den reaksjonen han mente han ville få fra biskopene. Det er ingen opptegnelse om dette i Thynnes utgave og noen forskere mener at den har aldri eksistert.

Andre har spekulert om noe ekte dikt av Chaucer kan ha blitt inkludert i en del utgaver av Courte of Venus, men at de som har overlevd absolutt ikke er hans, unntatt kanskje Prologen, men det er en fjern mulighet. Russell Fraser har spekulert om det følgende: «På tiden ved Anne Boleyns fall i 1536, og samtidig med Opprøret i Lincolnshire, omarbeidet Thomas Wyatt sine dikt. Wyatts revisjoner ble sikret av Thomas Gybson, og trykket kort tid etterpå som Court of Venus i et bind med Pilegrimens fortelling. Men Fortellingen var ubehagelig for de geistlige og endelig også for kronen, og bindet ble forbudt, noe antagelig fulgte kort tid at den ble trykt og utgitt. Court, på grunn av dens uheldige assosiasjon til Fortellingen, ble også forbudt».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Forbudet mot profetier var grunnet i blant annet at om man spådde kongens død kunne datoen føre til opptøyer. Profetier ble dømt som kriminelt uten regress for geistligheten. Denne loven ble opphevet da Edvard IV av England kom til makten i 1547, men ble gjeninnført under Maria I av England og fornyet i en ny form under Elizabeth I av England.
  2. ^ Benson ed., 7165ff.
  3. ^ Treatise of the Seven Churches; Of the Holy Ghost; Comment on Certain Prophecies; and Theory of the Earth
  4. ^ Of the Seven Ages of the World
  5. ^ Thynne: Animadversions upon the Annotations and Corrections of Some Imperfections of Impressions of Chaucer's Works...

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fraser, Russell A., red. The Court of Venus. Durham: Duke University Press; London: Cambridge University Press, 1955.
  • Fraser, Russell A. «Political Prophecy in The Pilgrim's Tale». South Atlantic Quarterly 56 (1957).
  • Thynne, Francis. Animadversions uppon the Annotaciouns and Corrections of some Imperfections of Impressions of Chaucers Workes (sett downe before tyme, and nowe) reprinted in the yere of oure lorde 1598. Ed. G. H. Kingsley (1865) EETS OS 9. Rev. ed. F. J. Furnivall, 1875. EETS SS 13. Rpt. 1891, 1928 and 1965. Oxford: OUP, 1965.