Pierre Schaeffer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pierre Schaeffer (født 14. august 1910 i Nancy, død 19. august 1995 i Aix-en-Provence) var en fransk komponist. Schaeffer regnes som en pioner innenfor musique concrète, og har blitt kreditert som mannen som «oppdaget» sjangeren i 1948.[1]

Før «oppdagelsen» av musique concrète[rediger | rediger kilde]

Han jobbet i Radiodiffusion-Télévision Française (RTF) fra 1930-årene, og på grunn av hans dyktighet innen teknologi ble han raskt forfremmet.[2] Schaeffer bedrev forskning på musikalsk akustikk fra 1946[3] og han ble ganske fort interessert i bruken av innspillingsteknikker som måter å isolere naturlig produserte lydhendelser på[2]. De første fire månedene i 1948 studerte han effekten av å slå på et stort antall perkusjonsinstrumenter på forskjellige måter. Her la han merke til at det ikke bare var klangfargen som definerte en musikalsk hendelse, men også dens ansats og avslutning[4] I hans Suite pour quatorze instruments (1948) beholdt mange av lydene sine karakteristiske trekk og Schaeffer var misfornøyd. For Schaeffer ble det etter hvert viktig å fokusere på selve lyden han gjorde opptak av. Målet var å kunne høre lyden på en annen måte, og det var derfor et poeng for han å kunne manipulere lyden til det ugjenkjennelige. Man skulle med andre ord ikke få noen assosiasjoner til lydkilden ved å høre lyden etter at den var behandlet[1].

Etydene[rediger | rediger kilde]

Tidlig sommeren 1948 ga han ut en serie korte etyder som var korte studier av effekten man får av å spille av opptak i forskjellige hastigheter[4]. Etude aux chemins de Fer (1948) eller jernbaneetyden var et av disse studiene, og er med på å markere ”fødselen” til musique concrète. Stykket er basert på opptak Schaeffer gjorde av tog ved Gare des Batignolles i Paris. Schaeffers målsetting var å fremmedliggjøre lydene og fremheve de musikalske verdiene i lydene, for eksempel rytme, klangfarge og tonehøyde.[5]

Samarbeid med Pierre Henry[rediger | rediger kilde]

I 1949 begynte Schaeffer et samarbeid med komponisten Pierre Henry. Deres kanskje mest kjente og viktigste verk er Symphonie pour un homme seul (1950). Her var intensjonen å bruke, og manipulere, lyder fra et menneske som for eksempel plystring, pusting og lignende, men det viste seg at disse lydene ikke var nok i forhold til hva de ville oppnå og derfor inkluderte de lyder av menneskets kommunikasjon med omverdenen gjennom handlinger. Dette kunne for eksempel være perkusjon, fotsteg, banking på dører og lignende.[6] Verket ble fremført første gang den 18. mars 1950 og var samtidig det første musique concrète verket som noen gang ble fremført for et publikum.

Videre utvikling[rediger | rediger kilde]

I 1951 gikk RTF med på å bygge et nytt studio for Schaeffer. Studioet hadde båndopptakere, noe som skulle vise seg å revolusjonere måten å lage musikk på for de som drev med musique concrète.[7] Båndopptakere var mer brukervennlige, raskere å bruke og ga nye muligheter for manipulasjon av lyd (for eksempel looping). Selv om det var en god del skepsis blant komponistene i starten, ble båndopptakerne snart veldig populære. Samtidig med dette dannet Schaffer gruppen Groupe de Musique Concrète, Club d’Essai som igjen ble omdøpt til Groupe de Recherches Musicales (GRM) i 1958.[8] I 1952 ga han ut À la recherche d'une musique concrète som var en oppsummering av hans verk fram til utgivelsen av boka.[9] Her fant man tjuefem «regler» for musique concrète, og han forente alle disse «reglene» i verket Traité des Objets Musiceaux (1966).[10]

Musique concrète ble nesten ene og alene definert av Schaeffers arbeid. Essensen i hans arbeid er å bryte ned hver enkelt lyd (gjerne fra instrumenter, men også fra andre, hverdagslige lyder) og bygge en helt ny lyd fra bunnen. Dette gjorde han ved å endre lydens "egenskaper." Schaeffer "utfordret" den etablerte tradisjonelle måten å lage musikk på og ville inkludere alle lyder i musikken. Han jobbet først med andre lyder enn de man forbinder med den tradisjonelle musikken, men ble senere fascinert av ideen om å endre på lyden fra musikkinstrumenter. Han var også blant de første som manipulerte lyder for å bruke resultatet til å lage ny musikk, og han benyttet ofte teknikker som for eksempel looping av lyder (looping av lyder fikk man ved å kjøre lydsløyfer om og om igjen i loop, og dette ble raskt en effekt i seg selv).

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bergsland, A. (2009). Leksjon 5 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Fra lydreproduksjon til manipulasjon.pdf s:8
  2. ^ a b Electronic And Computer Music (2004). Manning, Peter. New York, New York, Oxford University Press, Inc. s:20
  3. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 5 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Fra lydreproduksjon til manipulasjon.pdf s:7
  4. ^ a b Electronic And Computer Music (2004). Manning, Peter. New York, New York, Oxford University Press, Inc. s:21
  5. ^ Pierre Schaeffer «Études aux chemins de fer» (2009). Föllmer, G.
  6. ^ Electronic And Computer Music (2004). Manning, Peter. New York, New York, Oxford University Press, Inc. s:24
  7. ^ Electronic And Computer Music (2004). Manning, Peter. New York, New York, Oxford University Press, Inc. s:25
  8. ^ Electronic And Computer Music (2004). Manning, Peter. New York, New York, Oxford University Press, Inc. s:27
  9. ^ Electronic And Computer Music (2004). Manning, Peter. New York, New York, Oxford University Press, Inc. s:28
  10. ^ Electronic And Computer Music (2004). Manning, Peter. New York, New York, Oxford University Press, Inc. s:30

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]