Pierre Deligne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Deligne i 2005

Pierre René Deligne (født 3. oktober 1944 i Brussel) er en belgisk matematiker, mest kjent for sitt arbeid med Weil-formodningene som førte til løsningen på den siste formodningen i 1973.[1] I 2013 ble han tildelt Abelprisen «for meget betydningsfulle bidrag til algebraisk geometri, og for disse bidragenes gjennomgripende innflytelse på tallteori, representasjonsteori og relaterte felt».[1]

Pierre Deligne ble født 3. oktober 1944. Han viste tidlig interesse for matematikk, og interessen vokste da han som 14-åring fikk låne flere bind av Nicolas Bourbakis Eléments de mathématique. Som student ved universitetet i Brussel var Delignes opprinnelige ambisjon å bli lærer og drive med matematikk som hobby, før han oppdaget at «det går an å leve av å leke, det vil si å drive med forskning innenfor matematikk» som han selv har uttalt det. I 1966 tok han licence en mathématiques, tilsvarende bachelorgrad, og i 1968 doctorat en mathématique (doktorgrad) ved samme institusjonen. Fra 1968 til 1970 var han gjesteansatt ved Institut des Hautes Etudes Scientifiques (IHÉS) i Bures-sur-Yvette nær Paris, før han fikk fast ansettelse der som den yngste noen sinne. Mens han var ansatt ved IHÉS tok han i 1972 doctorat d’État ès Sciences Mathématiques ved Université Paris-Sud 11. I 1984 ble Deligne professor ved Institute for Advanced Studies i Princeton i USA, der han har vært siden.[1][2]

Deligne ble tidlig kjent da han fant løsningen på tre kjente formodninger fremsatt av André Weil. For arbeidene, som omfattet en blanding av algebraisk geometri og algebraisk tallteori, ble Deligne tildelt Fieldsmedaljen i 1978 og Crafoordprisen i 1988, sistnevnte delt med Alexandre Grothendieck. Delignes løsninger krevde at det ble innført av en ny type algebraisk topologi.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Abelprisen.no (20. mars 2012): Belgiske Pierre Deligne er årets Abelprisvinner
  2. ^ Abelprisen.no: Pierre Deligne : biografi
  3. ^ Arne B. Sletsjøe (2013). Abelprisvinner 2013 Pierre Deligne : Populærvitenskapelig fremstilling