Petrovaradin

Petrovaradin
Land	Serbia
Postnummer	21131
Areal	27,2 km²
Høyde o.h.	85 meter
	; Petrovaradin; 45°15′00″N 19°52′00″Ø
	Petrovaradin på Commons

Petrovaradin (kyrillisk: Петроварадин) er en kommune i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Petrovaradin har 13 972 innbyggere (2002) og inngår i en politisk og administrativ enhet med Novi Sad. Denne større enheten kalles også Novi Sad.

Navn[rediger | rediger kilde]

Petrovaradin antas å være identisk med den romerske «Cusum».^[klargjør] Det bysantinske navnet på byen var Petrikon, sannsynligvis avledet av sankt Peter. Navnet Petrovaradin dukker opp første gang i dokumenter fra 1237. Ungarerne kalte byen Pétervárad, det osmanske navnet var Varadin og under Habsburgerne ble byen kalt Peterwardein.

I dag kalles byen Petrovaradin på serbisk, kroatisk og tyrkisk, Pétervárad på ungarsk og Peterwardein på tysk. Det franske navnet er Pierre Varadin.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Petrovaradin er en del av Novi Sad og ligger ved Donau i distriktet (okrug) Južna Bačka i regionen Srem i den nordlige serbiske provinsen Vojvodina. Petrovaradin utgjør omtrent 25-30 % (100-130 km²) av den 699 km² store Novi Sad. Deler av Novi Sad er en del av Fruška Gora nasjonalpark.

Språk[rediger | rediger kilde]

Det offisielle språket er serbisk og det samme gjelder det kyrilliske alfabetet. Det latinske alfabetet er imidlertid også i alminnelig bruk. Visse rettigheter er knyttet også til bruk av ungarsk, slovakisk og rutensk.^[1]

Festningen[rediger | rediger kilde]

Festningen Petrovaradin ligger på en 40 meter høy bakketopp langs Donaus høyre bredd. På motsatt side ligger Novi Sads bysentrum. I den øvre festningen er det gjort funn av bosettinger i paleolittisk tid, nærmere bestemt fra 19 000 til 15 000 før Kristus. Det antas at bosettingen deretter har vært sammenhengende helt frem til i dag. Ved utgravningene i 2005 ble det også gjort funn fra bronsealderen (ca. 3 000 før Kristus). Utgravningene viste at det allerede på det tidspunktet var oppført forsvarsverker på stedet.

Området som byen ligger i ble okkupert av kelterne (4. århundre f. Kr.) og romerne (1. århundre f. Kr.). Det første større forsvarsverket på stedet ble oppført av romerne som bygget fortet Cusum som en del av Limes langs Donau i regionen Pannonia. Cusum ble revet under hunernes invasjon i det 5. århundre. Mot slutten av det 5. århundre hadde bysantinerne bygget byen opp igjen, og kalte den henholdsvis Cusum og Petrikon.

Kong Béla IV av Ungarn donerte i 1237 klosteret Ukurd til munker i Cistercienserordenen. Klosteret sto på ruinene av det romerske fortet, og munkene kalte det Belafonse. Etter tartarinvasjonen, mellom 1247 og 1252 forsterket cisternienserne klosterets murer, og de besto gjennom hele middelalderen. Noen^[hvem?] mener at Petrovaradin tilhørte Serbia i den andre halvdelen av det 13. århundre, for øvrig i en periode da kong Dragutin Nemanjic regjerte over Srem.^[1]

I 1463 ble det inngått en forsvarsavtale mellom Ungarn og Venezia, rettet mot Det osmanske riket. Festningens murer ble igjen forsterket. Tyrkerne klarte likevel å innta festningen etter to ukers beleiring i 1526, forøvrig det samme året som det første slaget ved Mohács. Petrovaradin kom i 1687 på østerrikske hender etter 150 års tyrkisk kontroll. Østerrikerne begynte straks å rive ned den gamle festningen for å bygge opp en ny festning etter tidens krav.

Festningen Petrovaradin var den største i sitt slag i Europa i det 17 århundre. Samtidig var den også den viktigste festningen i Østerrike-Ungarn på Balkan. Storvesir Surmeli Ali-Pasha, som hadde kommet fra Beograd, beleiret festningen med sine tropper 9. september 1694. Etter 23 dager måtte beleiringen avbrytes på grunn av de vanskelige værforholdene i oktober, og tyrkerne returnerte til Beograd med uforrettet sak. Tre år senere, den 11. september 1697 gikk østerrikerne under ledelse av prins Eugene av Savoia seirende ut av slaget ved Senta, nord for Novi Sad. Dette førte til forhandlinger, og siden freden i Karlowitz (i dag Sremski Karlovci) i 1699. Sremski Karlovci ligger ikke langt fra Donau, sør for Novi Sad.

Det siste slaget mellom østerrikske og tyrkiske tropper ved Petrovaradin fant sted 5. August 1716. De østerrikske troppene på 80 000 mann ble ledet av prins Eugene av Savoia. Den osmanske hæren på 150 000 mann som var samlet ved Beograd var ledet av storvesiren Ali-beg. Et overraskende snøfall viste seg å være fordelaktig for Eugene.^[1] Østerrikerne seiret over tyrkerne, og dette innledet begynnelsen på slutten for den tyrkiske trusselen mot Sentral-Europa. Eugene beseiret senere de osmanske troppene også ved Beograd, noe som endelig førte til freden i Požarevac i 1716. Byggingen av det største fortet i Østerrike-Ungarn startet i 1692 og var basert på Vobans planer. Den første byggefasen varte til 1726, og den andre fra 1753 til 1780. Det dreide seg om det største militære byggverk i Europa i samtiden, og fikk navnet Donaus Gibraltar.

Festningsområdet slik det fremstår i dag dekker 112 mål, blant annet et 16 kilometer langt system av underjordiske ganger. Festningen har 5 porter, 12 000 skyteskår og plass til 400 kanoner.

Karađorđe Petrović (3. november 1768? – 24. juli 1817), leder av det første serbiske opprøret ble i en periode holdt som fange på Petrovaradin. Festningen spilte sin siste aktive militære rolle under den ungarske revolusjonen i 1849. Østerrikske tropper forsøkte å tvinge festningen til å overgi seg gjennom en beleiring. Svaret kom 12. juni 1849 ved et bombardement av Novi Sad som ødela to tredeler av byen. Siden har festningen tjent som forlegning og lager. Etter første verdenskrig ble Petrovaradin en del av kongedømmet Serbia, Kroatia og Slovakia.

Under den andre verdenskrigen (1941–1944) var byen okkupert av aksemaktene og ble innlemmet i den uavhengige staten Kroatia. Etter den andre verdenskrigen har byen vært en del av den autonome provinsen Vojvodina.