Peter Deinboll
- For presten, politikeren og entomologen, se: Peter Vogelius Deinboll
| Peter Deinboll | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. juli 1915 Sulitjelma | ||
| Død | 8. nov. 1944 (29 år) Nordsjøen | ||
| Beskjeftigelse | Ingeniør | ||
| Utdannet ved | Norges tekniske høgskole | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Military Cross St. Olavsmedaljen med ekegren Distinguished Service Order Krigskorset | ||
Peter Vogelius Deinboll jr. (født 27. juli 1915 i Sulitjelma, død 8. november 1944)[1] var en norsk løytnant i Kompani Linge under andre verdenskrig. Han mottok Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd, og flere andre utmerkelser.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Peter Deinboll vokste opp på Orkanger etter at hans far fikk jobb i Salvesen & Thams på Thamshamn i 1920.[2] Deinboll ble utdannet kjemiingeniør fra NTH i 1939.[3] Under angrepet på Norge i 1940 var Deinboll offiser i Forsvaret, og han deltok i kamper i Nord-Trøndelag.[4] Etter at Norge kapitulerte ble han først tatt til fange av tyskerne før han vendte hjem til Orkanger. I februar 1941 rømte han til Sverige og dro videre via Sovjetunionen, Tyrkia, Syria, Palestina, India, Sør-Afrika, Trinidad og Canada til England der han gikk inn i Kompani Linge.[5]
Sabotasjer mot Orkla[rediger | rediger kilde]
Deinboll ledet flesteparten av sabotasjeaksjonene mot Orklas svovelkisgruver. Gruvene og tilhørende anlegg i Orkdalen og på Orkanger var høyt prioritert mål for de allierte.[6] Først sprengte han transformatorstasjonen på Bårdshaug 5. mai 1942 sammen med Thorleif Grong og Per Getz under Operasjon Redshank. Han lot de to andre få forsprang før han avfyrte ladningene. Han ble oppdaget under retretten, og ble forfulgt av tyskerne i syv timer, før han fikk ristet dem av seg. For denne aksjonen fikk han Krigskorset. Aksjonen førte til at svovelkis-transporten fra Løkken gruver til Tyskland ble midlertidig stanset.
26. februar 1943 sprengte han kisbåten DS «Nordfahrt» sammen med Bjørn Pedersen og Olav Sættem. 31. oktober 1943 utførte han sabotasje mot lokomotivparken på Thamshavnbanen, sammen med Torfinn Bjørnaas, Arne Hægstad, Paal Skjærpe, Odd Nilsen, Aasmund Wisløff og Leif Brønn. 19. november 1943 ledet han nok en aksjon mot lokomotivparken. En av sabotørene, Odd Nilsen, ble drept da en av ladningene gikk av for tidlig. Med på aksjonen var Torfinn Bjørnaas, Arne Hægstad, Paal Skjærpe, Odd Nilsen, Aasmund Wisløff og Leif Brønn.
Sjef for de elektriske anleggene ved Orkla gruver var faren til Peter Deinboll, ingeniør Peter Blessing Deinboll (f. 1882), som selv måtte stå for gjenoppbyggingen av transformatorstasjonen som sønnen hadde sprengt. Familien flyktet i januar 1943 til Sverige, de krysset grensen i streng kulde og med giftpiller i lommen i tilfelle de ble tatt. Moren og søsteren Lita ble værende en tid i Sverige der de arbeidet for norske myndigheter i eksil. Faren reiste raskt til Storbritannia hvor han tok del i arbeidet for Norge og de allierte.[6]
I 1944 døde Peter Deinboll da flyet han satt i forsvant over Nordsjøen. De siste aksjonene mot Orkla (9. mai, 1. juni og 10. juni 1944) ble ledet og gjennomført av andre mannskaper fra Kompani Linge.[6]
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Da krigen var over og familien returnerte til Norge, fikk ikke faren sin stilling i gruveselskapet Orkla tilbake. Han ble klandret for ødeleggelsene og for at han og sønnen hadde påført selskapet store kostnader. Huset deres var overtatt av andre, og innboet var solgt på auksjon. Familien ble frosset ut fra bygda, og flyttet så til Oslo. I 2003 beklaget Orkla behandlingen familien hadde fått til familiens eneste gjenlevende, søsteren til Peter Deinboll, Lita Deinboll Jenssen. Hadde ikke Thamshavn-aksjonene lykkes, ville Løkken, Orkdal og Thamshavn blitt bombet av de allierte. Følgene av dette kunne ha blitt store tap av sivile.
Deinbolls far fikk i ettertid anerkjennelse fra den britiske kongen for sin egen og familiens innsats for de alliertes sak. Det ble også reist en byste av Peter Deinboll i Orkanger sentrum, sommeren 2003. På bysten står det: «Bare den som har hatt døden som følgesvenn vet hva livet er verdt. P.D.Jr».
Dag Tangen hevder i boken Orkla og krigen (2015) at Thorry Kiær etter krigen fremsto som en slags motstandsmann som hadde drevet stille sabotasje. Samtidig var det ifølge Tangen Kiær som presset Deinbolls far ut av gruveselskapet.[7]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
|
Utmerkelser
|
Peter Deinboll mottok Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd i 1942[8], samt St. Olavsmedaljen med ekegren (to ganger)[9] for sin innsats under andre verdenskrig. Han ble i tillegg tildelt de britiske dekorasjonene Distinguished Service Order med barre for to tildelinger og Military Cross.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Våre falne. 1939–1945. Bind 1, Oslo: Grøndahl, 1949, s. 454.
- ^ Jenssen 1997, s. 11.
- ^ Jenssen 1997, s. 10.
- ^ Jenssen 1997, s. 21–23.
- ^ Jenssen 1997, s. 33–40.
- ^ a b c «Forsvarsdepartementet etterlyste glemte helter fra 2. verdenskrig - over 400 forslag har kommet inn». Aftenposten. 9. mai 2015. Besøkt 20. april 2017.
- ^ Morgenbladet 30. april 2015 s. 46.
- ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 67-73. ISBN 8250421906.
- ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 200. ISBN 8250421906.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Historieportal - Per Gjendem: Hvordan kommer Orkla-konsernet fra vår kritiske etterprøving av det utilbørlige samarbeidet med okkupasjonsmakta?
- Orkanger.info – Bombing eller sabotasje
- Orkanger.info – Våre falne
- Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren s. 130–133, Grøndahl og Dreyers Forlag, 1995, ISBN 9788250421905
- Lita Deinboll Jenssen (1997). Bombing eller sabotasje? : En ung pikes krigsopplevelser og en motstandsfamilies skjebne. Melhus: Snøfugl forlag. ISBN 8270832162.
- Fredrik Widmark (1973). Kampen om Thamshavnbanen I : Det første sabotasjeangrepet Malmtransporten. Orkanger: F.J. Widmarks forlag.
- Fredrik Widmark (1974). Kampen om Thamshavnbanen II : SS Kommando Drondtheim. Orkanger: F.J. Widmarks forlag. ISBN 8290133014.
- Våre falne 1939–1945, første bok, utgitt av Den norske stat, 1949–51