Peter Deinboll

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For presten, politikeren og entomologen, se: Peter Vogelius Deinboll
Foto fra Våre falne

Peter Vogelius Deinboll Jr. (født 27. juli 1915 i Sulitjelma, død 8. november 1944) var en norsk løytnant i Kompani Linge under andre verdenskrig.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Peter Deinboll vokste opp på Orkanger etter at hans far fikk jobb i Salvesen & ThamsThamshamn i 1920.[1] Deinboll ble utdannet kjemiingeniør fra NTH i 1939.[2] Under angrepet på Norge i 1940 var Deinboll offiser i Forsvaret, og han deltok i kamper i Nord-Trøndelag. [3] Etter at Norge kapitulerte ble han først tatt til fange av tyskerne før han vendte hjem til Orkanger. I februar 1941 rømte han til Sverige før han kom seg videre til England der han gikk inn i Kompani Linge.[4]

Sabotasjer mot Orkla[rediger | rediger kilde]

Deinboll ledet flesteparten av sabotasjeaksjonene mot Orkla sine svovelkisgruver. Først sprengte han transformatorstasjonen på Bårdshaug 5. mai 1942 sammen med Torleif Grong og Per Getz. Han lot de to andre få forsprang før han avfyrte ladningene. Han ble oppdaget under retretten, og ble forfulgt av tyskerne i syv timer, før han fikk ristet de av. For denne aksjonen fikk han Krigskorset. Aksjonen førte til at svovelkis-transporten fra Løkken gruver til Tyskland ble midlertidig stanset.

26. februar 1943 sprengte han kisbåten D/S «Nordfahrt» sammen med Bjørn Pedersen og Olav Sættem. 31. oktober 1943 utførte han sabotasje mot lokomotivparken på Thamshavnbanen, sammen med Torfinn Bjørnaas, Arne Hægstad, Paal Skjærpe, Odd Nilsen, Aasmund Wisløff og Leif Brønn. 19. november 1943 ledet han nok en aksjon mot lokomotivparken. En av sabotørene, Odd Nilsen, ble drept da en av ladningene gikk av for tidlig. Med på aksjonen var Torfinn Bjørnaas, Arne Hægstad, Paal Skjærpe, Odd Nilsen, Aasmund Wisløff og Leif Brønn.

Sjef for de elektriske anleggene ved Orkla gruver var faren til Peter Deinboll, ingeniør Peter Blessing Deinboll (f. 1882), som selv måtte stå for gjenoppbyggingen av transformatorstasjonen som sønnen hadde sprengt. Familien måtte etter hvert flykte til Sverige, og kom seg videre over til Storbritannia, hvor de tok del i arbeidet for Norge og de allierte.

I 1944 døde Peter Deinboll da flyet han satt i forsvant over Nordsjøen. De siste aksjonene mot Orkla; 9. mai, 1. juni og 10. juni 1944 ble ledet og gjennomført av andre Linge-karer.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Da krigen var over og familien returnerte til Norge, fikk ikke faren sin stilling i gruveselskapet Orkla tilbake. Han ble klandret for ødeleggelsene og for at han og sønnen hadde påført selskapet store kostnader. Huset deres var overtatt av andre, og innboet var solgt på auksjon. Familien ble frosset ut fra bygda, og flyttet så til Oslo. I 2003 beklaget Orkla behandlingen familien hadde fått til familiens eneste gjenlevende, søsteren til Peter Deinboll, Lita Deinboll Jenssen. Hadde ikke Thamshavn-aksjonene lykkes, ville Løkken, Orkdal og Thamshavn blitt bombet av de allierte. Følgene av dette kunne ha blitt store tap av sivile.

Deinbolls far fikk i ettertid anerkjennelse fra den britiske kongen for sin egen og familiens innsats for de alliertes sak. Det ble også reist en byste av Peter Deinboll i Orkdal sentrum, sommeren 2003. På bysten står det: «Bare den som har hatt døden som følgesvenn vet hva livet er verdt. P.D.Jr».

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Peter Deinboll mottok Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd i 1942, samt St. Olavsmedaljen med ekegren (to ganger)[5][6][7][8] for sin innsats under andre verdenskrig. Han ble i tillegg tildelt de britiske dekorasjonene Distinguished Service Order (to ganger) og Military Cross.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jenssen 1997, s. 11.
  2. ^ Jenssen 1997, s. 10.
  3. ^ Jenssen 1997, s. 21–23.
  4. ^ Jenssen 1997, s. 33–40.
  5. ^ Gjems-Onstad, Erik (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Dreyer 1995, s. 200.
  6. ^ Gjems-Onstad, Erik (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Dreyer 1995, s. 197.
  7. ^ Våre falne. 1939–1945. Bind 1, Oslo: Grøndahl, 1949, s. 454.
  8. ^ Jenssen 1997, s. 207.

Kilder[rediger | rediger kilde]