Personsøker
En personsøker er et mobilt apparat som kan motta enkle meldinger i form av radiosignaler sendt fra en basisenhet, f.eks. en telefon.
Det første personsøker-lignende systemet ble innført i politiet i Detroit, USA i 1921, men den første telefon-baserte personsøkeren ble patentert av Alfred J. Gross i 1949, og ble brukt fra 1950 på Jewish Hospital i New York City.[1][2] I 1958 godkjente Federal Communications Commission bruken av personsøkere for publikum, og i 1959 laget Motorola en personsøker som de kalte «pager».[3]
Bell Laboratories utviklet en personsøker kalt «Bellboy», som ble vist frem på World's Fair i Seattle i 1962.[4] Når man ble oppringt, måtte man ringe tilbake til et tjenestesenter som videreformidlet den opprinnelige beskjeden.[5]
Deres «Pageboy I», som kom på markedet i 1964, ble den første personsøkeren som ble en stor suksess blant vanlige brukere i USA.[6]
I Japan ble personsøkertjenesten innført i 1968, og den skal etter plan avsluttes i september 2019.[7]
På verdensbasis var personsøkerne meget populære i 1980- og 1990-årene.[8]
Personsøkeren fungerer bare én vei, slik at den kun kan motta meldinger (ikke sende og kvittere for meldinger). Personsøkeren var det første mobile teleutstyret som fikk volum i markedet. Personsøkeren var et svært nyttig hjelpemiddel før mobiltelefonen ble allemannseie, da den gjorde det mulig å nå folk på farten på en enkel måte. De kunne motta et telefonnummer og så gå til nærmeste fasttelefon og ringe tilbake.
Som offentlig tjeneste har mobiltelefonen og meldings- og teksttjenestene knyttet til denne overtatt helt. Enkelte virksomheter som f.eks. sykehus har fortsatt interne personsøkertjenester med «beepere» eller «summere» som varsler medarbeidere om at det er nødvendig å ta kontakt.
I Norge tilbød Televerket offentlig personsøkertjeneste fra 1984. I 1986 bodde 70% av befolkningen i de områdene som var dekket av tjenesten. Tjenesten ble nedlagt 1. september 2003 etter mindre enn 20 års drift.
De tidligste personsøkerne benyttet 27 MHz båndet.
Personsøkere bruker signalkodingen POCSAG, og Telenors tjeneste sendte på 169.800 MHz med 1200 baud.
Fortsatt er personsøkere i drift knyttet til andre radiosignaler. Typisk er brannvesen og helsetjeneste som benytter VHF båndet omkring 160-170 MHz. Ofte benyttet de samme frekvens som etatens lukkede VHF-nett og det lukkede nettets sendeutstyr. Slik sett er disse personsøkerne i realiteten en helt ordinær radiomottaker med tilleggsfunksjon ved at man kan sende oppkall til denne radiomottakeren.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ WOO, ELAINE (14. januar 2001). «Al Gross; Invented Pager, Walkie-Talkie and Cordless Phone». Los Angeles Times (engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 6. desember 2018.
- ^ «Throwback Thursday: The History of Pagers | Spok». www.spok.com. Besøkt 6. desember 2018.
- ^ Jowitt, Tom (3. februar 2017). «Tales In Tech History: The Pager». Silicon UK (engelsk). Besøkt 6. desember 2018.
- ^ «Bellboy wireless paging system, 1962». collections.musee-mccord.qc.ca. Arkivert fra originalen 6. desember 2018. Besøkt 6. desember 2018.
- ^ Baskas, Harriet. «In 1962, Seattle's World's Fair Gave A Glimpse Of Gadgets». www.opb.org (engelsk). Arkivert fra originalen 6. desember 2018. Besøkt 6. desember 2018.
- ^ inventors, Mary Bellis Mary Bellis wrote on the topics of; Years, Inventions for 18; Producer, Was a Film; director. «When Pagers and Beepers Were All the Rage». ThoughtCo. Besøkt 6. desember 2018.
- ^ «Once-popular pagers to go way of the dodo next September：The Asahi Shimbun». The Asahi Shimbun (engelsk). Arkivert fra originalen 6. desember 2018. Besøkt 6. desember 2018.
- ^ «Japan finally pulls the plug on pagers». BBC News (engelsk). 4. desember 2018. Besøkt 6. desember 2018.