Personsøker
En personsøker er et mobilt apparat som kan motta enkle meldinger i form av radiosignaler sendt fra en basisenhet, f.eks. en telefon. Personsøkeren fungerer bare én vei, slik at den kun kan motta meldinger (ikke sende og kvittere for meldinger). Personsøkeren var det første mobile teleutstyret som fikk volum i markedet. Personsøkeren var et svært nyttig hjelpemiddel før mobiltelefonen ble allemannseie, da den gjorde det mulig å nå folk på farten på en enkel måte. De kunne motta et telefonnummer og så gå til nærmeste fasttelefon og ringe tilbake.
Som offentlig tjeneste har mobiltelefonen og meldings- og teksttjenestene knyttet til denne overtatt helt. Enkelte virksomheter som f.eks. sykehus har fortsatt interne personsøkertjenester med «beepere» eller «summere» som varsler medarbeidere om at det er nødvendig å ta kontakt.
Televerket tilbød offentlig personsøkertjeneste fra 1984. I 1986 bodde 70% av befolkningen i de områdene som var dekket av tjenesten. Tjenesten ble nedlagt 1. september 2003 etter mindre enn 20 års drift.
De tidligste personsøkerene benyttet 27 MHz båndet.
Flere brannvesen og kommunale tjenester har benyttet personsøkere på VHF båndet omkring 150 MHz. Ofte benyttet de samme frekvens som etatens lukkede VHF-nett og det lukkede nettets sendeutstyr.
