Personlig integritet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Personlig integritet er et etisk begrep. Grunnbetydningen av integritet er «det å forbli hel», eller «uskadet». Derfor kan uttrykket forstås som ethvert individs selvstendige og ukrenkelige individualitet, og knyttes til det enkelte individs rettigheter.[1][2] Integritet kan også brukes om en persons evne og vilje til å handle selvstendig, ærlig og redelig uten å ta hensyn til uvedkommende, utenforliggende interesser.[3] Brukt på denne måten beskriver det en persons moralske karakter, og blir ansett for å være en dyd.

Individets selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Personvern anses av allmennheten som nærmest synonymt med beskyttelse av ens personlige integritet.[4] Den norske arbeidsmiljøloven stiller krav til at det psykososiale arbeidsmiljøet skal ta hensyn til arbeidstakeres integritet.[5] På denne måten ble det markert at deres grunnleggende verdier og moralske standarder fortjener å bli vist respekt og tatt hensyn til.[6]

Individets moralske karakter[rediger | rediger kilde]

Vanligvis vil integritet bli forsøkt utdypet fra to grunnleggende perspektiv. Det éne er det forholdet en person kan sies å ha til seg selv, eller til deler av sitt indre liv. Det andre tar utgangspunkt i at integritet på en viktig måte er knyttet til en persons moralske handlemåte og forutsetter i at det finnes noen opphøyde, normgivende begrensninger på hva det vil si å handle med integritet.[7] Når en i etikken diskuterer oppførsel og moral vil en person kunne tilskrives integritet når vedkommendes handlinger baseres på et helhetlig og konsekvent mønster av prinsipper.[8] En person med integritet vil derfor være prinsippfast. For at et helhetlig verdisyn skal kunne vedlikeholdes, må en likevel være villig til å justere seg når det avsløres inkonsekvens i forholdet mellom ens handlinger, oppfatninger, framgangsmåter, midler eller prinsipper. En persons integritet gjør det mulig å forutsi et handlemønster basert på kjennskap til personens kjerneverdier. Å handle med integritet utelukker tilfeldige unntak fra ens prinsipper i møte med bestemte personer, eller grupper av personer. I en slik sammenheng ville integritet være antonymet til hykleri. Å bedømme en annens integritet som en moralsk dyd vil til en viss grad kreve et felles verdigrunnlag siden en forutsetter at det vurderes som et moralsk ideal.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «integritet». Store Norske Leksikon. Besøkt 6. november 2020. 
  2. ^ «integritet». NAOB - Det norske akademis ordbok. Besøkt 27. desember 2020. «det å forbli hel, udelt ; selvstendighet ; uavhengighet ; ukrenkelighet» 
  3. ^ «integritet». NAOB - Det norske akademis ordbok. Besøkt 27. desember 2020. «person ... evne og vilje til å handle selvstendig, ærlig og redelig uten å ta hensyn til uvedkommende, utenforliggende interesser ; ubestikkelighet» 
  4. ^ Individ og integritet, personvern i det digitale samfunnet. NOU 2009: 1, side 32
  5. ^ «Arbeidsmiljøloven, lovdata.no». Besøkt 2. januar 2020. 
  6. ^ Thomassen, Ole Jacob (2013). «Integritet som arbeidslivsfenomen»Åpent tilgjengelig (PDF). Doktoravhandlinger forsvart ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo (1634): s. 1. ISBN 978-82-8264-600-0. 
  7. ^ «Cox, Damian, Marguerite La Caze, and Michael Levine, "Integrity", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Spring 2017 Edition), Edward N. Zalta (ed.)». Besøkt 27. desember 2020. «Ordinary discourse about integrity involves two fundamental intuitions: first, that integrity is primarily a formal relation one has to oneself, or between parts or aspects of one’s self; and second, that integrity is connected in an important way to acting morally, in other words, there are some substantive or normative constraints on what it is to act with integrity.» 
  8. ^ Gerald Cushing MacCallum (1993). Legislative Intent and Other Essays on Law, Politics, and Morality. s. 152. ISBN 978-0-299-13860-8.