Perfluorert oktansyre

Perfluorert oktansyre (PFOA) er et kjemisk stoff som tilhører gruppen perfluorerte organiske forbindelser (PFC).

PFOA har blitt brukt i industrien siden 1950-årene. På grunn av sine vann- og smussavstøtende egenskaper, er stoffet blant annet brukt i gulvvoks og polish, maling og lakk, slippbelegg i kasseroller, gryter og stekepanner, avfettings- og rengjøringsmidler, impregneringsmidler til tekstiler og lær, og brannslokkingsmidler.

I de senere år har det blitt oppdaget at PFOA finnes som miljøgift i naturen, blant annet i blodet til dyr og mennesker. Stoffet er bioakkumulerende (brytes sakte ned og hoper seg opp i miljøet). Forskningsresultater viser at PFOA er giftig for vannlevende organismer, sannsynligvis er kreftfremkallende og har vist reproduksjonsskadelige effekter på pattedyr. Undersøkelser viser også at det kan være en sammenheng mellom PFOA-nivåer i blod og overvekt, økt kolesterol, ulcerøs kolitt og stoffskiftesykdommer.^[1]

I 2013 ble det fastsatt et forbud mot å produsere, importere, eksportere og omsette forbrukerprodukter og tekstiler som inneholder perfluoroktansyre (PFOA) og enkelte salter og estere av PFOA. Forbudet gjelder fra 1. juni 2014, er særnorsk og reguleres i produktforskriften. Forbudet gjelder imidlertid ikke matemballasje, medisinsk utstyr og matkontaktmaterialer^{[bør utdypes]} som omfattes av annet regelverk.^[2]

Søsterstoffet PFOS ble forbudt 1. juli 2007 i alle forbrukerprodukter. Man vet fortsatt lite om helse- og miljøegenskapene ved mange av PFC-ene, og det gjøres et arbeid, både i Norge og i andre land, for å finne ut mer om dette.