Per Høst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Per Høst signerer boka Hva verden viste meg i 1951.

Per Høst (født 5. desember 1907 i Oslo, død 27. desember 1971) var en norsk zoolog og filmprodusent.

Per Høst er ansett som en foregangsmann for dokumentarfilm i Norge. Han startet filmproduksjonen på 1930-tallet i forbindelse med viltforskning på Hardangervidda og forskning på sel og selfangst i Nordishavet.

Som forsker stod han for gjennombruddet i forståelsen av hvordan lyset påvirker mange dyrs hamskifte og parringssyklus. Dette arbeidet, som vakte internasjonal oppsikt, var i følge Per Høst inspirert av minnene om virkningen som rødt krepp-papir rundt lampene hadde på deltakerne på gymnasets dansetilstelninger.

Høst dro til USA i 1939 for å studere amerikansk viltpleie. Under krigen dro han til Little Norway i Canada, der Ole Reistad ga ham i spesialoppdrag å intensivere bruken av film i Norges-propaganda og instruksjon av norske og allierte styrker i USA og Canada. Han produserte i denne tiden flere kortfilmer i farger, bl. a. Wings for Norway.

Etter krigen arbeidet han for American Museum of Natural History i New York, og gjennomførte flere ekspedisjoner til Mellom- og Sør-Amerika i årene fram til 1950. På disse ekspedisjonene samlet han også etnografisk materiale for American Museum of Natural History og US Library of Congress. Høst var i denne tiden en svært etterspurt filmkåsør i USA, og kunne bl.a. fylle Constitution Hall i Washington med begeistrede tilskuere på foredrags-aftner i regi av National Geographic Society. I etterkrigsårene drev han et vekselbruk mellom forskning og film fra henholdsvis Norge og Amerika, som han stadig foredro på begge sider av Atlanterhavet.

I Norge fikk Per Høst i 1950 sitt store kino-gjennombrudd med de hel-aftens dokumentarfilmene Gjensyn med Jungelfolket og Naturen og Eventyret, som senere ble fulgt opp med Ecuador og Galapagos, den siste en samproduksjon med hans mangeårige venn fra studietiden, Thor Heyerdahl. I 1951 skrev han boken Hva verden viste meg, som ble en internasjonal bestselger, oversatt til elleve språk.

Per Høst brant sterkt for urbefolkningenes situasjon og utvikling. I 1957 hadde han premiere på sitt hovedverk Same Jakki, som er en dokumentarisk spillefilm om årssyklusen i reindriftsamenes liv i Finnmark før mekaniseringen påvirket livsmønsteret. Filmen oppnådde stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse, den fikk en rekke priser, og deltok i Cannes-festivalen under stor medieoppmerksomhet. Same Ællin fra 1971 representerte en oppsummering av samenes overgang til industrisamfunnet.

Per Høst startet produksjon av TV-programmer på midten av 1950-tallet, etter invitasjon fra BBC. Dette innledet en intenst produktiv periode der han de neste 15 år produserte et utall filmer og fjernsynsprogrammer for norske og utenlandske fjernsynsstasjoner, bl.a. i samarbeid med David Attenborough og Brian Branston i BBC. Tematisk spente de over natur og naturvitenskap, urbefolkninger, norske fiskerier, selfangst, Arktis m.m. Han avsluttet sin TV-produksjon i 1969/70 med å lage ikke mindre enn elleve fjernsynsprogrammer for NRK på mindre enn ett år.

Per Høst ble æresmedlem i Norsk Zoologisk Forening i 1971 for sin innsats for forskning og populærvitenskapelig formidling til et stort publikum. Han var blant initiativtakere til etableringen av World Wildlife Fund i Norge. Han ledet an i arbeidet med å sikre våtmarksområdene i Coto de Doñana i Sør-Spania, som er et viktig mål for nord-europeiske trekkfugler, bl.a. den norske grågåsa.

Per Høst er et særfenomen i norsk filmproduksjon. Han arbeidet for egen regning og risiko, og mottok liten anerkjennelse fra det offentlige i form av finansiell støtte. Dette resulterte i at han på 1960- og 70-tallet konstant arbeidet under karrige vilkår, ofte over grensen for det økonomisk forsvarlige. Da han døde i 1971, var han en gjeldstynget mann. Gjennom sitt virke bidro han likevel til å sette søkelyset på viktigheten av å gi dokumentarfilmen levelige vilkår i Norge. Hans livsverk er i dag en unik kilde til natur- og kulturdokumentasjon, som vil få betydning også for ettertiden.

Han mottok Filmkritikerprisen og Aamot-statuetten 1957 for Same-Jakki (1957). Filmen ble vist på Cannes Filmfestival og oppnådde stor nordisk suksess. Videre fikk han Petter Dass-medaljen 1967 for sine beskrivelser av livet i Nord-Norge. Senere kom Sami Ællin (1971).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]