Per Hækkerup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Per Hækkerup
Født25. des. 1915[1][2]Rediger på Wikidata
Ringsted
Død13. mars 1979[2]Rediger på Wikidata (63 år)
Danmark
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Danmarks utenriksminister (1962–1966)
  • varamedlem i Europarådets parlamentariske forsamling (1952–1954)
  • medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (1954–1962)
  • medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (1967–1971)
  • folketingsmedlem (Folketing 1950–1953)
  • folketingsmedlem (Folketing April–September 1953)
  • folketingsmedlem (Folketing 1953–1957)
  • folketingsmedlem (Folketing 1957–1960)
  • folketingsmedlem (Folketing 1960–1964)
  • folketingsmedlem (Folketing 1964–1966)
  • folketingsmedlem (Folketing 1966–1968)
  • folketingsmedlem (Folketing 1968–1971)
  • folketingsmedlem (Folketing 1971–1973)
  • folketingsmedlem (Folketing 1973–1975)
  • folketingsmedlem (Folketing 1975–1977)
  • folketingsmedlem (Folketing 1977–1979, –1979) Rediger på Wikidata
FarHans Kristen Hækkerup
SøskenHans Erling Hækkerup
BarnHans Hækkerup
Klaus Hækkerup
PartiSocialdemokratiet
NasjonalitetKongeriket Danmark
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserCulture and Science Award of the City of Kiel (1967)
Orden wider den tierischen Ernst (1968)[3]

Per Christen Hækkerup (født 25. desember 1915 i Ringsted, død 13. mars 1979 i Herritslev) var en dansk sosialdemokratisk politiker og minister. Han var både utenriksminister og finansminister i Danmark i en årrekke og var en sterk talsmann for at landet skulle være aktiv deltaker i internasjonale fora og utvikle et godt og nært forhold til Europa og USA.

Familie[rediger | rediger kilde]

Per Hækkerup var sønn av H.K. Hækkerup, lillebror til Hans Erling Hækkerup, gift med Grete Hækkerup, far til Hans og Klaus Hækkerup og farfar til politikerne Nick Hækkerup og Ole Hækkerup.

Ministerposter[rediger | rediger kilde]

Hækkerup hadde en rekke ministerposter:

Politisk profil[rediger | rediger kilde]

Hækkerup spilte en vesentlig rolle i det sosialdemokratiske ungdomsarbeidet fra midten av 30-årene, særlig som en ledende debattant og idéutvikler på det utenrikspolitiske området.[trenger referanse] Han hadde posten som formann for DSU 1946–1952 og som generalsekretær for den internasjonale ungsosialdemokratiske organisasjonen IUSY 1946–1951. I denne perioden grunnla han – på basis av smertelige personlige erfaringer med Sovjetunionens maktovertagelser i de østeuropeiske landene – en stålsatt antikommunisme, som blant annet gjorde ham til en svoren NATO-tilhenger og talsmann for et tett samarbeid med USA.[trenger referanse]

Hækkerup var en av de første danske politikere i tiden etter 2. verdenskrig som innså betydningen av europeisk politisk samarbeid.[trenger referanse] Det skyldtes ikke minst hans innsats i det ungsosialdemokratiske europeiske samarbeid. Hækkerup så dessuten som en av de første danske politikere FN som en plattform som kunne gi mindre land en innflytelse større enn det som ellers burde være mulig for Danmark.[trenger referanse]

Under «Det røde kabinet», som var samarbeidet mellom sosialdemokratiet og SF fra 1966-68, fungerte Hækkerup som gruppeformann og politisk ordfører. Han ble i denne perioden kjent for sin harde lederstil i den sosialdemokratiske gruppen – den ble døpt hans «stokkemetoder».[trenger referanse]

Hans mål var å svekke – og om mulig knuse – SF, som han alltid hadde oppfattet som et parti av forkledte kommunister som urettmessig utfordret sosialdemokratiet i kampen om arbeiderstemmene.[trenger referanse] Hækkerups strategi lyktes i den forstand at SF ble sprengt som følge av store uenigheter i partiet om samarbeidet med sosialdemokratiet, noe som førte til dannelsen av partiet VS. Men det var en dyrekjøpt seier, den førte også til det sosialdemokratiske valgnederlaget og tap av regjeringsmakten til den borgerlige VKR-regjeringen ved valget i 1968.[trenger referanse]

Hækkerup hadde vanskelig for å forstå ungdomsbevegelsene i 1960-årene, og da denne generasjon kom inn på Folketinget ved valgene i 1971 og 1973, ble grunnlaget lagt for en historisk deling mellom unge og gamle i sosialdemokratiet.[trenger referanse] Hækkerups anti-kommunisme og uttalte lojalitet overfor den store allierte USA medførte at han lenger enn de fleste sosialdemokrater fastholdt støtten til USAs engasjement i Vietnam, noe som gjorde ham upopulær blant mange av de yngre krigsmotstandere, som Hækkerup oppfattet som grunnleggende naive.[trenger referanse] Ikke minst hans skarpe retorikk overfor den svenske forfatteren Sara Lidman i en TV-debatt om Vietnamkrigen fikk mange dansker til å se på ham som en kyniker.[trenger referanse]

Som økonomiminister i begynnelsen av 1970-årene hadde Hækkerup som leder av kulegravningsbanden forhandlet frem en omfattende avtale som skulle bremse den voldsomme veksten i offentlige utgifter. På målstreken meldte den daværende statsminister Jens Otto Krag at det ikke måtte skje noen forringelse for folkepensjonister og de sosiale grupper, noe som torpederte hele avtalen. Da han ble spurt av en journalist om han skulle hjem og slikke sine sår, svarte Hækkerup «Det kan jeg ikke, de sidder i ryggen».[4]

Hækkerup var kjent som en festlig og folkelig skikkelse, som holdt av det store koldtbord, store sigarer og mange whiskyshots.[trenger referanse] Som sådan stod han i markant kontrast til sin store rival gjennom en årrekke, den på overflaten langt mer akademiske og tørre Jens Otto Krag, som Hækkerup meget gjerne hadde etterfulgt som partiformann og statsministerkandidat, noe som dog aldri lyktes for ham.[trenger referanse]

Midtlinje-striden[rediger | rediger kilde]

Hækkerup ble beskyldt for å ha drukket seg så full ved et møte med den norske ministeren Jens Evensen at Norge urettmessig fikk det oljerike Ekofisk-feltet. I virkeligheten inngikk Norge og Danmark en avtale om å forholde seg til en midtlinje, og Ekofisk lå da klart innenfor det norske området. [5]

Derimot godtok ikke Tyskland en midtlinjepolitikk, fordi det gav Tyskland en for liten del av kontinentalsokkelen i Nordsjøen.[trenger referanse] I 1969 fikk Tyskland delvis medhold ved Den internasjonale domstolen. Danmark og Nederland argumenterte for at en regel om midtlinje faller naturlig og hensiktsmessig mellom stater, men domstolen hevdet at det ikke fantes presedens for en slik oppfatning.[trenger referanse]

I 1964 hadde Danmark ønsket en hemmelig tilleggsklausul til midtlinjeavtalen om at den kunne tas opp til revisjon hvis den ikke ble godtatt i Nordsjø-området.[trenger referanse] Jens Evensen skal i 1964 langt på vei ha gitt uttrykk for at norske myndigheter ville være innforstått med en slik klausul.[trenger referanse] Det var de imidlertid ikke,[trenger referanse] og Ekofisk forble derfor norsk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Per Haekkerup, Munzinger IBA 00000009993, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.akv.de, besøkt 6. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Søren Mørch: 24 statsministre ISBN 87-02-00361-9
  5. ^ MYTE: Forærede Hækkerup Nordsøolien væk pga. fuldskab?

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]