Per E. Danielsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Per Edvard Danielsen
Per Edvard Danielsen
Danielsen er innehaver av Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse
Født 13. mai 1918
Død 8. juni 2013
Troskap Norge
Tjenestetid 19391945
Rang Løytnant
Enhet Marinen
Utmerkelser Krigskorset med sverd
Senere arbeid Bestillingsmann

Per Edvard Danielsen (født 13. mai 1918, død 8. juni 2013) var en norsk løytnant i Sjøforsvaret. Han er kjent for sin innsats om bord i motortorpedobåter under andre verdenskrig,[1] en innsats som ble hedret med Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Per E. Danielsen var sønn av viseadmiral Edvard Christian Danielsen. Han var far til skuespilleren Tone Danielsen og bestefar til skuespilleren og legen Anders Danielsen Lie. Danielsens søster Ina ble gift med Ole Friele Backer.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Danielsen var skipssjef på marinens torpedobåt av II. klasse «Ravn» ved krigsutbruddet.[2] Etter 3. Torpedobåtsdivisjons kamper på Sørlandet i forbindelse med det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 kom Danielsen over til StorbritanniaMK «Vita». Han gikk der inn i de norske sjøforsvarsstyrkene og var med på å etablere motortorpedobåtvåpenet, som opererte i farvannene omkring Storbritannia og på Norskekysten. Danielsen var styrkesjef da hurtigruteskipet DS «Irma» og frakteskipet DS «Henry» ble senket i februar 1944 og hvor 65 nordmenn omkom.

I januar 1945 var Danielsen leder for ekspedisjonen som kom til unnsetning til befolkningen på Sørøya i Finnmark, der omkring 1 000 mennesker lå i skjul etter tvangsevakueringen.[3] I februar 1945 ble befolkningen evakuert.[4] Sammen med offiserskollegene Ole Friele Backer og Per Waage utga Danielsen etter krigen en bok om hendelsen.

Danielsen er også kjent som den norske offiser som krevde tysk kapitulasjon for Nord-Norge i Tromsø 8. mai 1945. Han var for anledningen midlertidig forfremmet til kapteinløytnant.[1]

Mens Danielsen og hans far kjempet ute under krigen ble både hans mor og søster Ina, arrestert av Gestapo i forbindelse med avsløringen av SIS etteretningsgruppa Oldel i 1941.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstiden ble vanskelig for Danielsen. Han reiste til sjøs,[1] før han i 1948 ble ansatt som hydrograf i Norges Sjøkartverk.[5] Krigserfaringen hadde radikalisert Danielsen og han ble etter krigen med i Norges Kommunistiske Parti[1] og var blant annet leder av Vestkantlaget i Oslo NKP.[6]

I april 1951 ble han arrestert mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Det ble reist sak for lagmannsretten der Danielsen ble tiltalt for spionasje. For myndigheter og politi var dette en prestisjesak, og påtalemyndighetene ønsket i utgangspunktet å nekte Danielsen fritt valg av forsvarer. Han ønsket overrettsakfører Asvor Ottesen, og de måtte sloss i rettsvesenet før hun fikk representere ham.[7]

Danielsen ble 8. september enstemmig frikjent av juryen i saken.[8] Saken vakte oppmerksomhet, både i Norge og i utlandet,[9] også fordi Per Danielsens far, viseadmiral Edvard C. Danielsen, på det tidspunkt var sjef for Sjøforsvaret. Saken er også behandlet i litteraturen om overvåkning i Norge.[10][11]

Danielsen arbeidet i Statens kartverk til slutten av 1950-tallet. Senere arbeidet han i Prisdirektoratet og studerte også juss.[1]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Danielsen var blant de første norske militære som ble tildelt Krigskorset med sverd. Utmerkelsen ble innstiftet 23. mai 1941 og den første tildeling til norske militære ble besluttet i statsråd 19. juni 1942. Danielsen ble tildelt Krigskorset med sverd «For tapperhet og dyktig ledelse av sitt fartøy - M.T.B. 54 - under angrep på fiendtlig konvoi i Stredet ved Dover natten 8.-9. september 1941, da han senket minst ett større fiendtlig transportskip.»[12]

For innsatsen under krigen ble han også tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren[13], Krigsmedaljen[14], Deltakermedaljen[14], Haakon VIIs 70-årsmedalje[14], Distinguished Service Cross with two bars[14] og den russiske Jubileumsmedaljen i anledning av 65-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945[15].

Utmerkelser
Krigskorset med sverd stripe.svg
Krigskorset med sverd
St. Olavsmedaljen med ekegren stripe.svg
St. Olavsmedaljen med ekegren
Krigsmedaljen stripe.svg
Krigsmedaljen
Deltagermedaljen stripe.svg
Deltagermedaljen
Haakon VIIs 70-årsmedalje stripe.svg
Haakon VIIs 70-årsmedalje
UK DSC w 2bars BAR.svg
Distinguished Service Cross
Jubilee Medal "65 Years of Victory in the Great Patriotic War 1941-1945" ribbon.png
Jubileumsmedaljen i anledning av 65-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • O. F. Backer, Per E. Danielsen, Per Waage: Øya i ingenmannsland, Oslo: Aschehoug, 1946, tsjekkisk utgave 1948

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Kjartan Rødland: Løytnanten som erobret Nord-Norge, Bergens Tidende, 10. mai 1995, s. 39.
  2. ^ Rolf Scheen: Norges sjøkrig I bind 1947
  3. ^ Kjell Fjørtoft: Vi fikk vår frihet. Finnmark høsten 1944, Oslo: Gyldendal , 1984, s. 185f.
  4. ^ Kjell Fjørtoft: Vi fikk vår frihet. Finnmark høsten 1944, Oslo: Gyldendal , 1984, s. 205–219.
  5. ^ Verdens Gang, 23. april 1951, s. 1.
  6. ^ Torgny Hasås: Spionedderkoppen, Klassekampen 5. juli 2003
  7. ^ Asvor Ottesen, Danielsen-saken og prinsippet om fritt forsvarervalg, Advokatbladet Jubileum, mai 2008, side 12.
  8. ^ Verdens Gang, 10. september 1951, s. 4.
  9. ^ «Norway: Ex-Hero», Time Magazine, 25. juni 1951 og «Norway: A Free Man», Time Magazine, 17. september 1951.
  10. ^ Roy Andersen: Sin egen fiende: et portrett av Asbjørn Bryhn, Oslo: Cappelen, 1992.
  11. ^ Trond Bergh og Knut Einar Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåkning i Norge 1914–1997, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1998, s. 244–247.
  12. ^ Erik Gjems-Onstad (red.):Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer , 1995, s. 52.
  13. ^ Gjems-Onstad, Erik (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Dreyer 1995, s. 197.
  14. ^ a b c d Per Edvard Danielsen, warsailors.com, 24. juni 2007, besøkt 20. juni 2013.
  15. ^ Norske krigshelter fikk russiske medaljer, TV2-nyhetene, 26. april 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]