Pedofili

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Pedofil)
Gå til: navigasjon, søk

Pedofili (fra gresk paidophilia: pais «barn» og philia «kjærlighet, vennskap»).[1] er definert som en seksuell preferanse for prepubertale barn.[2] Pedofili er også en psykiatrisk diagnose i Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD-10. En person med denne tiltrekningen kalles pedofil. Pedofili regnes som en parafili av den Amerikanske psykatriforeningen og de internasjonale forskerne er stort sett enige om at pedofili er en seksuell orientering. [3] [4][5][6][7]. Dette betyr altså at pedofili er både en psykiatrisk diagnose (ikke i USA), en parafili og en seksuell orientering.

I motsetning til den generelt aksepterte medisinske definisjonen, brukes begrepet pedofil også feilaktig hverdagslig om voksne som er seksuelt tiltrukket til barn eller tenåringer under den lokale seksuelle lavalderen[8], og om personer som har forgrepet seg seksuelt på et barn.

Innhold

Historie [rediger]

Ordet kommet fra det greske paidophilia (παιδοφιλία): pais (παις, "barn") og philia (φιλία, "kjærlighet, vennskap"). Begrepet paidophilia var først brukt av greske poeter enten istedenfor eller som et alternativ til "paiderastia" (pederasti).[9]

Begrepet paedophilia erotica ble lansert i 1886 av Richard von Krafft-Ebing, en psykiater fra Wien, i boka Psychopathia sexualis.[10]Først antok han at seksuell interesse for barn kun var en reaksjon på at man ikke lyktes med å tilfredsstille jevnaldrende. Senere oppdaget han at enkelte med en seksuell interesse for barn hadde hatt en slik orientering siden puberteten, og kalte dette paedophilia erotica.[11] Han ga senere følgende karakteristika:

  • Den seksuelle interessen er til barn, enten prepubertale eller i begynnelsen av puberteten
  • Den seksuelle interessen er den primære, altså utelukkende eller hovedsakelig til barn
  • Den seksuelle interessen vedvarer over tid

Fordi denne definisjonen inkluderer mange tenåringer og prepubertale, spesifiserer enkelte eksperter at interessen må være til barn som er minst fem år yngre enn personen fordi de mener tiltrekning til mindreårige er mer vanlig blant unge mennesker.

Voksne som er seksuelt tiltrukket barn ble fordelt i følgende kategorier av Krafft-Ebing:

  • a.) pedofil
  • b.) surrogat (det vil si at barnet anses som surrogat for et foretrukket, ikke-tilgjengelig voksent objekt)
  • c.) sadistisk

Andre forskere har brukt sine egne begreper for Krafft-Ebing-kategoriene:

  • a.) preferentiell/strukturert/fastsatt (altså pedofil) type
  • b.) situasjonsbetinget/opportunistisk/incest (altså surrogat) type
  • c.) sadistisk (ingen endring)

Denne tre-type-modellen sammen med de grunnleggende mentale og behavioristiske ulikhetene mellom de tre typene ble empirisk bevist, mellom andre, av Kinsey; Howells 1981;[12] Abel, Mittleman & Becker 1985;[13] Knight et al. 1985;[14] Brongersma 1990;[15] McConaghy 1993;[16] Ward et al. 1995;[17] Hoffmann 1996;[18] Seikowski 1999.[19]

Begrepet pedofil er ofte feilaktig brukt til å beskrive alle som har begått seksuelle overgrep mot barn, selv de som ikke oppfyller de kliniske diagnosestandardene. Denne bruken er sett på som problematisk,[20][21][22] Likevel har noen, slik som Howard E. Barbaree,[23] anbefalt bruk av handlinger som det eneste kriteriet for diagnose av pedofili for å forenkle taksonomien. Seksuell omgang med barn er ulovlig i de fleste land, uavhengig om misbrukeren er pedofil eller en situasjonsbetinget overgriper.

Noen[24][25], som for eksempel Dr. Fred S. Berlin,[26][27] fremholder at seksuell tiltrekning til barn er en seksuell legning i seg selv. Berlin sier «jeg mener det kan være både en psykisk lidelse og en legning»[28] Dan Markussen, talsmann for Den danske pædofiliforening, argumenterer med at «seksuell legning er definert som en livslang tiltrekning, noe pedofili klart er.»[28]

Definisjon og diagnose [rediger]

Definisjon [rediger]

Pedofili defineres som seksuell preferanse til pre-pubertale barn.[29]

Utover dette foregår det en diskusjon innen fagmiljøene om hva som er den mest riktige definisjonen, og hvordan pedofili skal forstås. Allerede i de to gjeldende diagnosemanualene i den vestlige verden, DSM-IV-TR og ICD-10 defineres pedofili ulikt. I ICD-10 er seksuell preferanse for barn i tidlig pubertet lagt til, mens DSM-IV-TR kun opererer med pre-pubertale barn. Med andre ord betyr dette ulik klinisk praksis i Europa (ICD-10) og USA (DSM-IV-TR). En person med seksuell preferanse for barn i tidlig pubertet kan diagnostiseres som pedofil i Europa, men ikke i USA. I forbindelse med kommende nye utgave av DSM var det foreslått å legge til barn i tidlig pubertet, men dette forslaget ble avvist av den Amerikanske psykatriforeningen, som dermed ikke ser på preferanse for barn i tidlig pubertet som patologisk.[30]

En annen faktor som gjør en klar definisjon vanskelig, er det faktum at skillet går på før/under/etter pubertet. I diagnosemanualene har man hittil operert med at pre-pubertale barn generelt er barn under 13 år. Dette er problematisk da gutter og jenter kommer stadig tidligere i puberteten, samt at puberteten inntreffer til forskjellig tid i ulike kulturer. En studie fant at 18.3% av hvite jenter, 42.9% av mørkhudete og 30.9% av spanske jenter hadde kommet i puberteten i en alder av 8 år.[31] En tilsvarende studie fant at 26.1% av hvite gutter, 43.4% av afro-amerikanere og 44.4% av spanske gutter var kommet i puberteten i en alder av 9 år.[32]Blant mange pedofile er det nettopp fraværet av pubertale tegn de er tiltrukket av.[33]

Å definere pedofili ut ifra seksuell lavalder er heller ikke mulig da den varierer fra 13-18 år bare i Europa.[34]

I tillegg viser forskningen at seksuell preferanse for barn forekommer på forskjellige måter. Den norske psykologen Atle Austad ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi[35] skiller mellom pedofili og pedoseksualitet, hvor pedofili er romantisk tiltrekning (forelskelse) i tillegg til seksuell tiltrekning, mens pedoseksualitet er kun seksuell tiltrekning.[36] Også den norske psykologen Thore Langfeldt påpeker disse forskjellene og at enkelte kun ser på barn som et fetisjistisk seksuelt objekt.[37] Begrepet pedoseksualitet er brukt i økende grad også blant internasjonale forskere.[38][39][40]

Diagnose [rediger]

International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (F65.4) definerer pedofili som «en seksuell preferanse for barn, gutter eller jenter eller begge, vanligvis i prepubertal eller tidlig pubertal alder».[41]

I APAs Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders var pedofili en diagnose frem til DSM-5 som ble utgitt i mai 2013.[42] Denne endringen betyr at å ha en pedofil orientering i seg selv ikke er en psykisk lidelse i DSM, som brukes i USA.

En ny diagnose med navnet Pedofil lidelse ble innført i DSM-5, og hvor en person kan diagnostiseres ut i fra følgende kriterier:

  • Over en periode på minst 6 måneder, gjentakende, intense seksuelt opphissende fantasier, seksuelle lyster, eller atferd som omfatter seksuell aktivitet med en eller flere prepubertale barn (generelt 11 år eller yngre).
  • Fantasiene, de seksuelle lystene, eller atferdene, fører til klinisk signifikant stress 'eller' minsket evne til å fungere sosialt, profesjonelt, eller i andre sammenhenger.
  • Personen er minst 18 år gammel og minst 5 år eldre enn barnet eller barna i Kriterium A.

Disse kriteriene krever ingen faktisk seksuell aktivitet med et barn. Diagnosen kan derfor utstedes basert kun på tilstedeværelse av fantasier eller seksuelle lyster, hvis personen oppfyller de andre kriteriene.

Også ICD kommer i nye utgave i 2015. Det er også der foreslått at pedofili-diagnosen endres til å hete Pedofil lidelse.[43].


Diagnosehistorie

Innad i fagmiljøene har det lenge vært uenighet om hvorvidt pedofili skal være en psykiatrisk diagnose, og hvilke kriterier man skal bruke.[44]

Den kontroversielle avgjørelsen om å fjerne homofili-diagnosen fra DSM-II i 1973 er et av de mest typiske argumentene deler av fagmiljøet bruker i dag for at de andre seksuelle diagnosene bør fjernes. Denne endringen skapte stor debatt innen fagmiljøene blant annet om hvordan mentale lidelser skal defineres, og hvordan parafiliene passer inn under disse definisjonene.[45] De mener at homofili-diagnosen ikke ble fjernet på grunn av vitenskapelig empiri men av politiske og sosiale årsaker, og at de andre parafiliene derfor også bør fjernes fra diagnosebøkene.[46][47] Forslag om å fjerne de andre diagnosene på 70-tallet ble motarbeidet av homo-aktivister da det kunne ødelegge muligheten for å fjerne homofili-diagnosen.[48]

Helt siden DSM ble utgitt for første gang i 1952 har kriteriene for parafili-diagnosene vært i endring. En av de mest vesentlige endringene, og som også viser hvor stor uenigheten er om forståelsen av parafiliene, er det faktum at kriteriet om å handle på sine fantasier har gått inn og ut av diagnosebøkene.[49] Ved utgivelsen av DSM-III i 1980 ble det gjort noen vesentlige endringer. Pedofili og de andre seksuelle diagnosene ble flyttet fra kategorien "personlighetsforstyrrelser" til "Psykoseksuelle forstyrrelser". Denne endringen anerkjente at parafiliene ikke hadde noe med personens personlighet å gjøre, men var distinkte forstyrrelser.[50] I tillegg ble begrepet "parafilier" lansert antakeligvis fordi det var mindre stigmatiserende enn "seksuelle avvik".[51] Ved utgivelsen av DSM-IV i 1994 ble det gjort en endring i pedofili-diagnosens kriterier, som sa at personen må oppleve subjektiv lidelse eller nedsatt funksjonsevne for at diagnosen kan stilles. Dette førte til at personer som har begått en rekke overgrep mot barn, og som ikke selv opplevde lidelse av dette, ikke kunne diagnostiseres som pedofil. Dette ble ryddet opp igjen til DSM-IV-TR ble utgitt i 2000, og dette har senere blitt omtalt som en "feil" av den Amerikanske psykiatriforeningen.[52]

Begrepet parafili er i dag brukt i både DSM-IV-TR og ICD-10. I henhold til diagnosekriteriene i DSM-IV-TR har ikke en pedofil nødvendigvis lidelsen Pedofili dersom vedkommende ikke handler på sine fantasier og ikke opplever subjektiv lidelse eller nedsatt funksjonsevne på grunn av tilstanden. Samtidig kan en som ikke er pedofil bli diagnostisert som pedofil fordi vedkommende har begått seksuelle handlinger med barn.[53]Dette problemet er påpekt av flere fagpersoner i forbindelse med den nye utgaven av DSM som kommer i mai 2013.[54]

Flere ulike forslag til endringer kom i forbindelse med utviklingen av nye DSM-5, men alle forslagene er blitt endelig avvist av den Amerikanske psykiatriforeningen.[55]Men samtidig gjøres det en vesentlig endring i DSM-5 ved at de endrer diagnosens navn fra pedofili til pedofil lidelse, noe som anerkjenner at det er mulig å ha en pedofil orientering som ikke er problematisk eller patologisk.[56]Den samme endringen gjøres til ICD-11 som kommer ut i 2015, også med det nye navnet pedofil lidelse.[57]


Diagnosediskusjon

I 2002 oppstod en ny stor debatt i fagmiljøet angående klassifiseringen av pedofili som mental lidelse med den anerkjente sexologen, psykiateren og juristen Richard Greens artikkel i fagtidsskriftet Archives of Sexual Behavior.[58] Denne debatten foregår den dag i dag innad i fagmiljøene. Green argumenterte for at pedofili måtte fjernes som diagnose da han blant annet viser til at pedofili og seksuelle interaksjoner mellom barn og voksne har vært vanlig i de fleste kulturer i historien, at det fremdeles er vanlig i noen ytterst få kulturer også i dag, at pedofili også forekommer i dyreriket, at pedofile ikke skårer annerledes på personlighetstester og at pedofili ikke bør sykeliggjøres bare fordi samfunnet i dag anser dette som galt. Green mener dermed at pedofili er et moralsk og juridisk problem, men ikke psykiatrisk.[59]

Blant flere eksperter innen sexologi som svarte på dette var den amerikanske psykiateren og sexologen Fred Berlin. Berlin mener at noen pedofile vil måtte ha behov for hjelp til å stå imot lystene sine til å ha sex med barn, og sammenligner det med alkoholikere som kan trenge hjelp til å avstå mot alkohol. Samtidig påpeker han at i et samfunnet hvor sex med barn var akseptert, ville disse antakeligvis ikke ha behov for slik hjelp. Men i vårt samfunnet kan det å ha en pedofil orientering påføre psykologiske problemer for den det gjelder, og at det derfor er hensiktsmessig å klassifisere pedofili som en lidelse. På den måten kan helsepersonell hjelpe vedkommende med å takle byrden og til å unngå å begå ulovlige handlinger, blant annet ved hjelp av medikamenter som reduserer seksualdriften.[60]

Den amerikanske sexologen og historikeren Vern Bullough støttet Green og mente at handlinger som tidligere var aksepterte og som senere blir fordømt, ikke nødvendigvis innebærer psykopatologi.[61] Sosiologen Julia A. Ericksen er også kritisk til Greens argumenter og mener at all patologisering er sosialt og politisk betinget, og bruker det å tro at man selv er Gud som et eksempel på noe man i dagens samfunn anser som sykelig.[62] Psykiater Richard C. Friedman var bekymret for at helsepersonell ble nødt til å avvise pedofile pasienter dersom diagnosen ble fjernet.[63]

Psykologen George A. Gaither mener diagnosen bør beholdes blant annet fordi det kunne gjøre det vanskeligere å forske på pedofili om diagnosen ble fjernet. Samtidig mente han at pedofili bør anses både som en seksuell orientering og psykiatrisk diagnose.[64] Psykiateren Richard B. Krueger og psykologen Meg S. Kaplan, begge eksperter på parafilier, argumenterte mot Greens resonnement om at pedofili ikke kunne regnes som en mental lidelse selv om spesielt sex mellom menn og gutter var akseptert i andre kulturer. De poengterte at lidelser som alkoholavhengighet, schizofreni og obsessiv-kompulsiv lidelse eksisterte i ulike kulturer gjennom historien, men at de ikke ble definert som mentale lidelser før de ble anerkjent som det. De mente også at det å definere pedofili som en mental lidelse kan skape større forståelse og toleranse for pedofile, og sammenlignet det med at dette har skjedd etter at rusavhengighet ble klassifisert som lidelser.[65] Rettspsykiater Ron Langevin var også uenig med Green om at pedofili ikke var en mental lidelse men at det var behov for å forbedre diagnosekriteriene, og poengterte at DSM kun var en guide til klinikere, lærere og forskere og at den ikke skulle tolkes som en "kokebok".[66]

Psykologen Michael H. Miner sammenlignet pedofili med andre lidelser som har med manglende evne til å kontrollere skadelig atferd å gjøre, som obsessiv-kompulsiv lidelse, Gambling, Kleptomani og Pyromani, og støttet derfor en pedofili-diagnose. Han poengterte at hverken gambling eller alkoholinntak i seg selv er mentale lidelser, men at det er når dette blir en avhengighet og medfører problemer at det blir en lidelse, og at det samme gjelder for pedofile. I tillegg argumenterte at med at mange pedofile opplever sosial isolasjon, skam og depresjoner på grunn av deres seksuelle preferanse, og at noen av den grunn ikke greier å gjennomføre utdanning eller arbeid.[67] Sexolog Charles Moser mener at alle parafiliene bør ut av diagnosebøkene og at ingen av parafiliene oppfyller kriteriene for mentale lidelser. Han viser til at det er seksuelle handlinger som tidligere var forbudt, er nå lovlig, mens andre seksuelle handlinger er forbudt i dag men var lovlig før. Derfor mener Moser at seksuelle interesser forekommer i en kulturell kontekst og blir dømt ut ifra hva som er sosialt akseptert eller ikke. Han påpeker også at å få en parafili-diagnose kan gi sosiale implikasjoner for den det gjelder, og at folk har mistet jobber, forsikringer og andre rettigheter på grunn av deres psykiatriske diagnose. Han poengterer også at slike diagnoser er stigmatiserende. Han argumenterer også med at selv om personer med parafilier kan oppleve subjektiv lidelse, så er det stort sett lidelse på grunn av samfunnets fordømmelse og ikke selve orienteringen i seg selv. Han sammenligner det med at å miste en av sine foreldre kan gi symptomer på depresjon, men at tap av forelder ikke er en egen diagnose. Er man deprimert, er det dermed depresjon som er riktig diagnose.[68] Psykiaterne Robert L. Spitzer og Jerome C.Wakefield mente blant annet at pedofili var en dysfunksjon ettersom det gjør det mindre sannsynlig at disse vil klare å reprodusere.[69] Richard Green svarte blant annet på dette og sa at et slikt kriterium gjør at homofili måtte tilbake til diagnosebøkene.[70]

Årsak og utvikling [rediger]

Vi har lite kjennskap til årsaken til at personer utvikler en seksuell interesse for barn. [71]

Biologi

Nyere forskning kan likevel tyde på at pedofili i hvert fall er delvis medfødt. Det finnes i dag tre forskningsteam i Canada og Tyskland, som studerer biologiske og nevrologiske faktorer blant pedofile. Svakheten med denne forskningen er at den kun baserer seg på personer dømt for seksuelle overgrep mot barn, en gruppe som ikke er representativt for pedofile generelt. Man kan derfor ikke med sikkerhet si at deres funn omhandler pedofile som gruppe, eller om det kun kjennetegner personer med kriminell og seksuell atferd rettet mot barn.[72]

Et av områdene det er gjort mest forskning på er IQ. En meta-analyse av 75 studier i perioden 1931-2004, fant at barneovergripere har lavere IQ enn andre seksualforbrytere, ikke-seksuelle kriminelle og ikke-kriminelle personer. Videre viste studien at jo lavere ofrene er, jo lavere IQ har overgriperen.[73] En annen studie fant tilsvarende resultat ved testing av hukommelsessenteret i hjernen. Også her kom pedofile overgripere svakere ut enn hebefile og andre overgripere.[74]

En studie rapporterte at pedofile overgripere falt ut av skolen i barndommen i større grad enn hebefile, andre seksualforbrytere og ikke-kriminelle, og at de i større grad deltok i spesialundervisning.[75] En annen studie fant at pedofile overgripere i større grad enn hebefile overgripere og andre ikke-pedofile overgripere hadde høyere prevalens av hodeskader før fylte 13 år.[76] Forskerne har også funnet at pedofile overgripere er fysisk lavere enn hebefile overgripere, andre seksualforbrytere og ikke-overgripere. Den gjennomsnittlige høyden blant pedofile overgripere var på nivå med barn hvis mor har røyket under graviditeten.[77]

Det mest sikre tegnet på at pedofili er minst delvis medfødt, er at pedofile overgripere viser seg å være i langt større grad venstrehendt enn både hebefile overgripere og normalbefolkningen. Dette i likhet med homofile som er langt oftere venstrehendt enn heterofile.[78]Vi vet at om man blir venstrehendt eller høyrehendt er biologisk, og man se dette allerede på fosterstadiet da fostrene har en preferanse for hvilken tommel de suger på.[79]

To studier i Tyskland har ved bruk av MRI-undersøkelser funnet forskjeller i Grå substans både i tinninglappen og pannelappen i hjernen hos pedofile overgripere og normalbefolkningen.[80][81]En lignende studie ble gjort i Canada hvor forskerne fant lignende resultat i Hvit substans.[82]Sistnevnte studie kan anses som et gjennombrudd innen denne forskningen da forskerne fant at de områdene som vanligvis aktiveres av voksne erotiske stimuli hos ikke-pedofile, er de samme områdene som aktiveres hos pedofile ved barne-erotiske stimuli. Det er ikke et eget seksuelt senter i hjernen, men fire områder som alle knyttes sammen i et nettverk, og det er altså dette nettverket forskerne fant fungerte på samme måte som hos ikke-pedofile, men ved synet av barn. Dette betyr altså at synet av barn aktiverer det seksuelle nettverket i hjernen hos pedofile.[83]

En lignende studie på Amygdala, som er hjernens senter for følelser, fant at synet av barn hos pedofile aktiverer dette området slik ikke-pedofile gjør i synet av voksne. Svakheten med denne studien var at de studerte homoseksuelle pedofile, slik at man ikke kan si hvorvidt funnet har med pedofili eller homofili å gjøre.[84]

Forskerne poengterer at slike undersøkelser foreløpig ikke er godt nok dokumentert til at man kan bruke det klinisk til å vurdere om en person er pedofil eller ikke. Det må igjen poengteres at svakheten med disse studiene er at de kun er basert på overgripere, og ikke pedofile generelt. Forskerne har heller ikke tatt høyde for hvilke andre mentale forstyrrelser disse overgriperne eventuelt har hatt og om funnene heller er relatert til dette. Forskerne understreker også at man ikke enda kan si for sikkert hvor mye av dette som er årsak eller har sammenheng med pedofili, om dette direkte fører til utvikling av pedofili, eller om det kun fører til at enkelte har en hjerne som er sårbar for utvikling av pedofili ved for eksempel hendelser i tidlig barndom.[85]

Miljømessige faktorer

Videre har forskerne funnet at seksuell interesse for barn er relatert til høyere grad av seksuelle og fysiske overgrep i egen barndom,[86][87] noe som har likhetstrekk med lesbiske, homofile og bifile som også i en studie rapporterte om både mer seksuelle og fysiske overgrep i barndommen enn heterofile.[88]. Derimot var sammenhengen lavere i en studie blant barnepornodømte,[89] noe som kan tyde på at sammenhengen er mer knyttet til overgrepsatferd enn utvikling av en pedofil orientering i seg selv.

Omfang [rediger]

Omfanget pedofili opptrer i er ikke kjent med sikkerhet. Noen studier har konkludert med at minst en fjerdedel av alle voksne menn kan ha enkelte opplevelser av seksuell tenning i forbindelse med barn, uten at det nødvendigvis betyr at så mange regnes som pedofil av den grunn.[90] Flere studier har siden vært gjort og det antas at maksimum 5% av den mannlige befolkningen er pedofil. [91].

Pedofili og personer som har begått seksuelle overgrep mot barn [rediger]

En som begår seksuelle overgrep mot barn er ofte feilaktig antatt å være pedofil. Atferden kan med andre ord ha andre motivasjoner[23] (slik som stress, ekteskapsproblemer, eller utilgjengeligheten av en voksen partner),[92] slik en voldtekt mot en voksen kan ha ikke-seksuelle årsaker. Andre årsaker kan være behovet for hevn eller kontroll og makt.[93]Seksuelt misbruk av barn er derfor ikke en pålitelig indikator på om overgrepspersonen er pedofil.

Forskningen viser at de fleste som begår overgrep mot barn ikke er pedofile, [94][95][96][97][98][99][100][101] og særlig ikke blant incestovergripere. [102] [103]

Som observert av Abel, Mittleman og Becker[104] (1985) og Ward et al. (1995), er det oftest store ulikheter mellom de to typene overgrepspersoners karakteristika. Situasjonsbetingede overgrepspersoner forgriper seg typisk når de er under stress, begynner å forgripe seg senere, har færre, ofte familiære ofre, og har generell preferanse for voksne partnere. Pedofile overgrepspersoner begynner ofte å forgripe seg i en tidlig alder, har ofte større antall ofre som er ekstrafamiliære, er ofte motivert av sin egen psyke til å forgripe seg, og har kognitive forvrengninger og oppfatninger som understøtter en overgrepslivsstil.

Forsøk har vært gjort på å bruke "profilering" til å identifisere pedofile, men disse metodene har vært kraftig kritisert for å gjøre konklusjoner som ikke er støttet av bevis[105]

Behandling [rediger]

Enkelte behandlingsteknikker for pedofili har vært foreslått og utviklet, men det internasjonale fagmiljøet anser i dag pedofili som noe man ikke kan kurere. [106] [107] [108] [109] Dette må likevel ikke misforstås dit hen at det ikke er mulig å behandle pedofiles overgrepsatferd. Ettersom pedofili ikke er en handling men en tilstand, er det tilstanden pedofili man ikke kan behandle, altså selve tiltrekningen mot barn kan ikke kureres. Både medisinsk og kognitiv behandling har vist seg å være effektivt som behandling av problematisk seksuell atferd og overgrepsatferd. [110] [111] [112][113]

Behandlingstilbud i Norge

Pedofile i Norge som ønsker hjelp enten til å kontrollere seksualiteten sin eller til å få hjelp med andre faktorer knyttet til det å leve med en pedofil orientering, som depresjon, angst o.l. har krav på offentlig helsehjelp. Disse kan via fastlege bli henvist videre til psykolog eller psykiater. Alternativt kan pedofile oppsøke hjelp hos sexologer. Alt helsepersonell har taushetsplikt om informasjonen pasienten oppgir i behandlingen. Unntaket fra dette er dersom pasienten oppgir konkrete planer om å begå handlinger som vil kunne skade andre (f.eks. barn) eller seg selv, og hvor helsepersonell i slike tilfeller vil ha opplysningsplikt.[114] At en person er pedofil eller for øvrig har en dragning mot barn, er derfor ikke alene tilstrekkelig for å bryte taushetsplikten.[115] I Norge har spesielt Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi i Oslo spesialisert seg på behandling av pedofile, barnepornobrukere og barneovergripere.[116]

Medisinsk behandling

Anti-androgeniske medisiner som Depo-provera, ofte beskrevet som «kjemisk kastrering», kan brukes for å minske testosteronnivåer, og er ofte brukt i sammenheng med kognitiv atferdsterapi. Gonadotropin-utløsende hormon-analoger, som varer lenger og har færre bieffekter, kan også effektivt redusere libido og kan tas i bruk.[117] I tillegg kan enkelte angst- og depresjonsdempende medisiner ha som bivirkning at seksualdriften senkes. Medisinsk behandling kan derimot ikke endre noens tiltrekningsmønster, men kun redusere selve seksualdriften. [118] [119]

Studier viser at anti-androgeniske medisiner kan gi svært alvorlige bivirkninger, som blant annet pusteproblemer, tykktarmbetennelse, galleblære, diabetes, leverskader, demens, depresjon og dødsfall grunnet hjerteinfarkt. [120][121][122][123] Flere i fagmiljøet advarer derfor mot bruken av slike medisiner, og det amerikanske Helse- og sosialdepartementets etat Food and Drug Administration advarte i 2004 mot mer enn 2 års bruk av denne typen medisin.[124] Langtidseffekten av denne typen medisin er ikke kjent og ble holdt unna markedet i USA flere år blant annet på grunn av kreftfremkalling etter forsøk på dyr. [125]

Kognitiv behandling

Den vanligste formen for behandling av seksualovergripere er kognitiv atferdsterapi, som går ut på å håndtere seksualiteten slik at man ikke handler på sine lyster. Denne formen for terapi har vist seg å ha signifikant effekt på tilbakefall blant barneovergripere. [126][127][128][129]En meta-analyse av 43 studier, som sammenlighet barneovergripere som hadde fått behandling og barneovergripere som ikke hadde fått behandling, fant at kognitiv atferdsterapi førte til 41% reduksjon av tilbakefall av seksuelle overgrep. [130]

Andre terapiformer

Andre behandlingsprogrammer fremkaller en assosiasjon mellom ulovlig atferd og smerte gjennom bruk av kontroversiell aversjonsterapi, der den pedofile gis elektriske støt når han fantaserer.[131] En undersøkelse utført av Council on Scientific Affairs fant at suksessraten til aversjonsterapi var sammenlignbar med den til homofil reparativ terapi; med andre ord ekstremt lav.[132] Denne metoden brukes sjeldent på pedofile som ikke har forgrepet seg.

Dømte overgrepspersoner, inkludert mange pedofile, har blitt behandlet av en psykokirurgisk prosedyre kjent som lobotomi. Psykokirurgi har vært kontroversiell lenge, spesielt den historiske bruk av kirurgiske inngrep på homofile[trenger referanse] gitt at homofili ikke lenger er definert som en psykisk lidelse i psykiatrien. Lobotomi er generelt ikke lenger praktisert og er forbudt i mange land[trenger referanse].

Klaus M. Beier ved Institutt for sexologi og seksualmedisin ved Charité, et stort universitetssykehus i Berlin, rapporterte suksess i en tidlig studie med bruk av rollespill-terapi og medisin. Ifølge forskerne, var pedofile bedre i stand til å kontrollere sine lyster når de forstod barnets situasjon.[133][134]

Relaterte begreper [rediger]

  • Ephebofili, også kjent som hebefili, er tilstanden av å være seksuelt tiltrukket primært eller utelukkende til tenåringer. Disse begrepene brukes som motsetning til pedofili; men, i land hvor den lovfestede seksuelle lavladeren er høyere (slik som USA eller Storbritannia), er «pedofili» ofte brukt mer bredt i en ikke-medisinsk betydning for å beskrive både hebefili og tiltrekning til yngre barn; i effekt enhver person yngre enn den seksuelle lavalderen. Det er ikke bred akademisk enighet om å klassifisere hebefili som en parafili.
  • Pederasti har historisk blitt gitt vidt ulike betydninger. Noen ganger refererer man til generell mannlig homofil atferd, noen ganger til generell analsex, og noen ganger spesifikt til sex mellom menn og gutter. I akademisk bruk har ordet fortsatt den sistnevnte betydningen, og man refererer spesifikt til aldersstrukturerte homofile interaksjoner praktisert i det gamle Hellas mellom eldre menn og tenåringsgutter, og også til aldersstrukturert homofil interaksjon i andre kulturer.
  • Lolita-syndrom er noen ganger brukt om tiltrekning til jenter i tenårene.
  • Nepiofili, også kalt infantofili, er tiltrekning til småbarn og spedbarn (vanligvis i alderen 0-3). Noen forskere har foreslått et skille mellom pedofili og nepiofili, spesielt for pedofile interaksjoner mellom samme kjønn (se Bernard 1975, 1982; Lautmann 1994), siden det er uvanlig for pedofile å ha preferanse for så små barn. Ifølge Howells 1981;[135] Bernard 1982;[136][137] McConaghy 1993;[138] Lautmann 1994,[139] er hankjønnsorientert pedofili oftere sammenblandet med hebefili, mens hunkjønnsorientert pedofili oftere er sammenblandet med nepiofili.

Pro-pedofil aktivisme [rediger]

Bevegelsen for pro-pedofil aktivisme er en sosial bevegelse som omfatter en mengde oppfatninger, men som typisk jobber for en eller flere av de følgende: sosial aksept for voksnes romantiske eller seksuelle tiltrekning til barn, sosial aksept for voksnes seksuelle aktivitet med barn, og endringer i lovverk og definisjoner, slik som å endre den seksuelle lavalder eller klassifisering av psykisk lidelse. Blant organisasjoner for pedofiliaktivisme er North American Man/Boy Love Association (NAMBLA) et av de mere kjente, der man ønsker å legalisere seksuelle forhold mellom menn og gutter.

Se også [rediger]

Referanser [rediger]

  1. ^ Liddell, H.G., and Scott, Robert (1959) Intermediate Greek-English Lexicon. ISBN 0-19-910206-6.
  2. ^ http://www.annualreviews.org/doi/abs/10.1146/annurev.clinpsy.032408.153618
  3. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16766133
  4. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22218786
  5. ^ http://ajp.psychiatryonline.org/article.aspx?articleID=174135
  6. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17418075
  7. ^ http://link.springer.com/chapter/10.1007%2F978-0-387-09556-1_3#page-1
  8. ^ Ames, A. & Houston, D. A. (1990). "Legal, social, and biological definitions of pedophilia." Archives of Sexual Behavior. 19 (4), 333-342.
  9. ^ Liddell, H.G., and Scott, Robert (1959). Intermediate Greek-English Lexicon. ISBN 0-19-910206-6.
  10. ^ Krafft-Ebing, Richard von (1886). Psychopathia Sexualis. Engelsk oversettelse: ISBN 1-55970-425-X.
  11. ^ Berner, W. (2002). Pedophilic Sexual Orientation: A Fuzzy Expression. Archives of Sexual Behavior, 31, 480-481.
  12. ^ Howells, K. (1981). "Adult sexual interest in children: Considerations relevant to theories of aetiology," Adult sexual interest in children, 55-94.
  13. ^ Abel, G. G., Mittleman, M. S., & Becker, J. V. (1985). "Sex offenders: Results of assessment and recommendations for treatment." In M. H. Ben-Aron, S. J. Hucker, & C. D. Webster (Eds.), Clinical criminology: The assessment and treatment of criminal behavior (pp. 207-220). Toronto, Canada: M & M Graphics.
  14. ^ Knight, R.; Rosenberg, R.; Schneider, B. (1985). "Classification of sex offenders: Perspectives, methods, and validation" In A. W. Burgess (Ed.) Rape and sexual assault: A research handbook (pp. 222-293). New York: Garland.
  15. ^ Edward Brongersma (1990): "Boy-Lovers and Their Influence on Boys: Distorted Research and Anecdotal Observations" In Journal of Homosexuality 20 - 1/2
  16. ^ McConaghy, Nathaniel (1993). "Sexual Behaviour: Problems and Management", 312, New York: Plenum
  17. ^ Ward, T., Hudson, S. M., Marshall, W. L., & Siegert, R. J. (1995). "Attachment style and intimacy deficits in sexual offenders: A theoretical framework." In Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 7, 317-334.
  18. ^ Hoffmann, R. (1996). "Die Lebenswelt des Pädophilen: Rahmen, Rituale und Dramaturgie der pädophilen Begegnung" (Paedophile conduct: Context, rituals, and choreography of paedophile contacts). Opladen: Westdeutscher Verlag (de)
  19. ^ Seikowski, K. (1999). "Pädophilie: Definition, Abgrenzung und Entwicklungsbedingungen" ("Paedophilia: Definition, distinguishing features, and aetiology") In Sexualmedizin 21, pp. 327-332 (de)
  20. ^ Edwards, M. (1997) "Treatment for Paedophiles; Treatment for Sex Offenders." Paedophile Policy and Prevention, Australian Institute of Criminology Research and Public Policy Series (12), 74-75.
  21. ^ Underwager, Ralph and Wakefield, Hollida (1995). "Special Problems with Sexual Abuse Cases: Assessment of the Accused Adult." In J. Ziskin (Ed.) Coping With Psychiatric and Psychological Testimony (Fifth Edition). Los Angeles: Law and Psychology Press. pp. 1315-1370. ISBN 1-879689-07-3
  22. ^ Feierman, J. (1990). "Introduction" and "A Biosocial Overview," Pedophilia: Biosocial Dimensions, 1-68.
  23. ^ a b Barbaree, H. E., and Seto, M. C. (1997). Pedophilia: Assessment and Treatment. Sexual Deviance: Theory, Assessment, and Treatment. 175-193.
  24. ^ Musk, H., and Swetz, A. (1997). "Pedophilia in the correctional system," Corrections Today, 59(5), 24–28. "Pedophilia is a sexual orientation characterized by sexual attraction to children."
  25. ^ Jones, G. (1990). "The Study of Intergenerational Intimacy in North America: Beyond Politics and Pedophilia," Journal of Homosexuality, 20(1-2), 288. "Intergenerational attraction on the part of some adults could constitute a lifestyle 'orientation', rather than a pathological maladjustment."
  26. ^ Edwards, Douglas J. (2004). Mental Health's Cold Shoulder Treatment of Pedophilia in Behavioral Health Management, May-June.
  27. ^ Berlin, Fred (2000). "Treatments to Change Sexual Orientation," American Journal of Psychiatry, Vol 157.
  28. ^ a b Flanagan, Russ (2004). ""I'm tired of being forced into the shadows by society," The Express-Times, 22 February.
  29. ^ Seto, M. C. (2009). Pedophilia. Annual Review of Clinical Psycholohy, 5, 391-40.
  30. ^ http://link.springer.com/article/10.1007/s10508-013-0117-x#
  31. ^ Biro, F.M.,Galvez,M.P.,Greenspan, L. C.,Succop,P.A., Vangeepuram, N., Pinney, S. M., Wolff, M. S. (2010). Pubertal assessment method and baseline characteristics in a mixed longitudinal study of girls. Pediatrics, 126, 583–590.
  32. ^ Herman-Giddens, M. E., Steffes, J., Harris, D., Slora, E., Hussey, M., Dowshen, S. A., Reiter, E. O. (2012). Secondary sexual characteristics in boys: Data from the Pediatric Research in Office Settings Network. Pediatrics, 130, 1058–1068.
  33. ^ Seto, M. C. (2004). Pedophilia and Sexual Offences Against Children. Annual Review of Sex Research, 15, 321-361.
  34. ^ http://www.avert.org/age-of-consent.htm
  35. ^ https://www.sexologi.no/
  36. ^ Austad, A. (2008). Slik er de ulike overgriperne. Barnehage.no, medlemsmagasin for private barnehagers landsforbud, 02/08.
  37. ^ Langfeldt, T. (1993) Sexologi. Oslo: Gyldendal
  38. ^ Fromberger, P., Jordan, K., Steinkrauss, H., von Herder, J., Witzel, J., Stolpmann, G., Kröner-Herwig, B. & Müller, J. L. (2012). Diagnostic accuracy of eye movements in assessing pedophilia. Journal of Sexual Medicine, 9, 7, 1868-1882.
  39. ^ Leuw, E., Bijl, R. V., & Daalder, A. (2004). Pedoseksuele delinquentie: een onderzoek naar prevalentie, toedracht en strafrechtelijke interventies [Pedosexual Crimes: A Study About Prevalence, Cause And Criminal Interventions]. Den Haag: Wetenschappelijk Onderzoek en Documentatiecentrum.
  40. ^ Eher, R. & Ross, T. (2006). Reconsidering Risk for Reoffense in Intrafamilial Child Molesters: New Aspects on Clinical and Criminological Issues. Sexual Offender Treatment, 1, 2.
  41. ^ World Health Organization, International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems 10. § F65.4
  42. ^ http://www.dsm5.org
  43. ^ http://apps.who.int/classifications/icd11/browse/f/en#/http%3a%2f%2fid.who.int%2ficd%2fentity%2f517058174
  44. ^ Peer Commentaries on Green (2002). and Schmidt (2002) Archives of Sexual Behavior, 31, 479-503.
  45. ^ Suppe, F. (1984). Classifying Sexual Disorders. Journal of Homosexuality, 9, 4, 9-28.
  46. ^ Culver, Ch. M.,&Gert, B. (2006). Paraphilia. In A. Soble (Ed.), Sex from Plato toPaglia: Aphilosophical encyclopedia (pp. 740–747).Westport, CT: Greenwood Press.
  47. ^ Moser, C. (2001). Paraphilia: Another confused sexological concept. In P. J. Kleinplatz (Ed.), New directions in sex therapy: Innovations and alternatives (pp. 91–108). Philadelphia: Brunner-Routledge.
  48. ^ Silverstein, C. (2009). The implications of removing homosexuality from the DSM as a mental disorder [Letter to the Editor]. Archives of Sexual Behavior, 38, 161–163.
  49. ^ Malón, A. (2012). Pedophilia: a diagnosis in search of a disorder. Archives of Sexual Behavior, 41, 5, 1083-1097.
  50. ^ Schmidt, C.W.(1995).Sexualpsychopathology andtheDSM-IV.American Psychiatric Press Review of Psychiatry, 14, 719–733.
  51. ^ Malón, A. (2012). Pedophilia: a diagnosis in search of a disorder. Archives of Sexual Behavior, 41, 5, 1083-1097.
  52. ^ Malón, A. (2012). Pedophilia: a diagnosis in search of a disorder. Archives of Sexual Behavior, 41, 5, 1083-1097.
  53. ^ First, M. B., & Frances, A. (2008). Issues for DSM-V: Unintended consequences of small changes:The caseofparaphilias.AmericanJournal of Psychiatry, 165, 1240–1241.
  54. ^ Malón, A. (2012). Pedophilia: a diagnosis in search of a disorder. Archives of Sexual Behavior, 41, 5, 1083-1097.
  55. ^ Blanchard, R. (2013). A Dissenting Opinion on DSM-5 Pedophilic Disorder. Archives of Sexual Behavior, DOI 10.1007/s10508-013-0117-x
  56. ^ American Psychiatric Association. (2013). Highlights of Changes from DSM-IV-TR to DSM-5. American Psychiatric Publishing.
  57. ^ http://apps.who.int/classifications/icd11/browse/f/en#/http%3a%2f%2fid.who.int%2ficd%2fentity%2f517058174
  58. ^ Green, R. (2002). Is Pedophilia a Mental Disorder? Archives of Sexual Behavior, 31, 467-471.
  59. ^ Green, R. (2002). Is Pedophilia a Mental Disorder? Archives of Sexual Behavior, 31, 467-471.
  60. ^ Berlin, F. S. (2002). Pedophilia: When Is a Difference a Disorder?. Archives of Sexual Behavior, 31, 479-480.
  61. ^ Bullough, V. L. (2002). Pedophilia and Sexual Harassment: Do They Have Similarities? Archives of Sexual Behavior, 31, 481-482.
  62. ^ Ericksen, J. A. (2002). Understanding Pedophilia. Archives of Sexual Behavior, 31, 482-483.
  63. ^ Friedman, R. C. (2002). Pedophilia: Morality and Psychopathology. Archives of Sexual Behavior, 31, 484-485.
  64. ^ Gaither, G. A. (2002). Pedophilia as a Sexual Orientation? Archives of Sexual Behavior, 31, 485-486.
  65. ^ Krueger, R. B., & Kaplan, M. S. (2002). A Favorable View of the DSM-IV Diagnosis of Pedophilia and Empathy for the Pedophile. Archives of Sexual Behavior, 31, 486-488.
  66. ^ Langevin, R. (2002). Yes, Virginia, There Are Real Pedophiles: A Need to Revise and Supervise, Not Eliminate, DSM. Archives of Sexual Behavior, 31, 488-489.
  67. ^ Miner, M. H. (2002). Pedophilia: A Psychosexual Disorder. Archives of Sexual Behavior, 31, 489-490.
  68. ^ Moser, C. (2002). Are Any of the Paraphilias in DSM Mental Disorders? Archives of Sexual Behavior, 31, 490-491.
  69. ^ Spitzer, R. L., & Wakefield, J. C. (2002). Why Pedophilia Is a Disorder of Sexual Attraction - At Least Sometimes. Archives of Sexual Behavior, 31, 499-500.
  70. ^ Green, R. (2002b). Rejoinder. Archives of Sexual Behavior, 31, 505-507.
  71. ^ http://www.paraphilias.com/publications/pdfs/Peer%20Comment.pdf
  72. ^ http://vimeo.com/33793616
  73. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16060802
  74. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/14744183
  75. ^ http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10508-006-9018-6
  76. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/14574100
  77. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17952597
  78. ^ http://link.springer.com/article/10.1023%2FA%3A1022444223812
  79. ^ http://vimeo.com/33793616
  80. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17548755
  81. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16876824
  82. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18039544
  83. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18039544
  84. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18504635
  85. ^ http://vimeo.com/33793616
  86. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19327831
  87. ^ http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/13552601003760006
  88. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15982145
  89. ^ http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/13552601003760006#.UZmbHbWpWSo
  90. ^ Freund, K. and Costell, R. (1970). "The structure of erotic preference in the nondeviant male." Behaviour Research & Therapy 8 (1), 15-20. Quinsey, V. L. et al. (1975). "Penile circumference, skin conductance, and ranking responses of child molesters and 'normals' to sexual and nonsexual visual stimuli." Behavior Therapy. 6, 213-219.)
  91. ^ http://www.annualreviews.org/doi/abs/10.1146/annurev.clinpsy.032408.153618
  92. ^ Howells, K. (1981). "Adult sexual interest in children: Considerations relevant to theories of aetiology," Adult sexual interest in children, 55-94.
  93. ^ Studer, L. H. & Aylwin , A. S. (2006) Pedophilia: the problem with diagnosis and limitations of CBT in treatment. Medical hypotheses, 67, 4, 774-781
  94. ^ http://books.google.sk/books/about/Child_Sexual_Abuse.html?id=kH-WOAAACAAJ&redir_esc=y
  95. ^ http://www.gov.pe.ca/photos/original/fvp_children.pdf
  96. ^ http://books.google.sk/books/about/Harmful_to_minors.html?id=1hu8c_wDwvoC&redir_esc=y
  97. ^ http://www2.hu-berlin.de/sexology/ECE6/html/pedophilia_3.html
  98. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19719027
  99. ^ http://link.springer.com/article/10.1023%2FA%3A1009510328588#page-1
  100. ^ http://jama.jamanetwork.com/article.aspx?articleid=195539
  101. ^ http://www.parl.gc.ca/HousePublications/Publication.aspx?DocId=4959361
  102. ^ http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?cid=90381
  103. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16598663
  104. ^ Abel, G. G., Mittleman, M. S., & Becker, J. V. (1985). "Sex offenders: Results of assessment and recommendations for treatment." In M. H. Ben-Aron, S. J. Hucker, & C. D. Webster (Eds.), Clinical criminology: The assessment and treatment of criminal behavior (pp. 207-220). Toronto, Canada: M & M Graphics.
  105. ^ Campbell, Terence W., The Reliability and Validity of Gardner's Indicators of Pedophilia. Issues in Child Abuse Accusations (5), online på http://www.ipt-forensics.com/journal/volume5/j5_3_4.htm
  106. ^ http://www.youtube.com/watch?v=36tsGpgNhqI
  107. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10553492 http://ajp.psychiatryonline.org/article.aspx?articleID=174135
  108. ^ http://www.defenseforsvp.com/Resources/First_Halon_DSM/FirstDepositionDec112006.pdf
  109. ^ http://www.annualreviews.org/doi/abs/10.1146/annurev.clinpsy.032408.153618
  110. ^ http://tva.sagepub.com/content/4/1/70.abstract
  111. ^ http://ijo.sagepub.com/content/45/1/102.short?patientinform-links=yes&legid=spijo;45/1/102
  112. ^ http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs11292-004-6466-7#page-1
  113. ^ http://jiv.sagepub.com/content/18/1/3.abstract
  114. ^ http://www.helsetilsynet.no/no/Publikasjoner/Brev-hoeringsuttalelser/Brev-hoeringsuttalelser-2005/Helsepersonells-opplysningsplikt-nodetater-sosialtjeneste-barnevernstjeneste
  115. ^ http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/seksuelle-overgrep-mot-barn-en-veileder-for-hjelpeapparatet/Publikasjoner/seksuelle-overgrep-mot-barn.pdf
  116. ^ http://www.sexologi.no
  117. ^ Cohen, L.J. & Galynker, I. I. (2002). Clinical features of pedophilia and implications for treatment. Journal of Psychiatric Practice, 8, 276-289.
  118. ^ http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?cid=90381
  119. ^ http://www.westfield.ma.edu/PersonalPages/jcamilleri/Publications_files/Camilleri,%20Quinsey%20-%202008%20-%20Pedophilia%20Assessment%20and%20treatment.pdf
  120. ^ http://www.questia.com/library/1G1-20297068/myths-and-misconceptions-about-sex-offenders
  121. ^ http://neuro.bcm.edu/eagleman/neurolaw/papers/%5BSpalding%5DFloridasChemicalCastrationLaw.pdf
  122. ^ http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1468-2311.2007.00451.x/abstract
  123. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15219659
  124. ^ http://www.docguide.com/black-box-warning-added-concerning-long-term-use-depo-provera-contraceptive-injection
  125. ^ http://link.springer.com/content/pdf/10.1007%2Fs11673-011-9341-z.pdf
  126. ^ http://tva.sagepub.com/content/4/1/70.abstract
  127. ^ http://ijo.sagepub.com/content/45/1/102.short?patientinform-links=yes&legid=spijo;45/1/102
  128. ^ http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs11292-004-6466-7
  129. ^ http://jiv.sagepub.com/content/18/1/3.abstract
  130. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11961890
  131. ^ "Can pedophiles be treated?" Whyfiles.org
  132. ^ Council on Scientific Affairs of the American Medical Association (1987). "Aversion therapy," Journal of the American Medical Association, 258(18), 2562-2565.
  133. ^ http://www.eux.tv/article.aspx?articleId=8937
  134. ^ http://www.dw-world.de/dw/article/0,2144,2570472,00.html
  135. ^ Howells, Kevin (1981). "Considerations Relevant to Theories of Etiology", Cook, M.; Howells, K. Adult Sexual Interest in Children, 78
  136. ^ Cite error: Invalid <ref> tag; no text was provided for refs named bernard1982a
  137. ^ Bernard, Frits (1982): "Pädophilie und Altersgrenzen" (Paedophilia and different ages of childhood), Bernard, Frits. Kinderschänder? - Pädophilie, von der Liebe mit Kindern ("Child molesters? Paedophilia, on childlove"), 81-109, Berlin: Foerster Verlag. (de)
  138. ^ McConaghy, Nathaniel (1993). "Sexual Behaviour: Problems and Management", 312, New York: Plenum.
  139. ^ Lautmann, Rüdiger (1994): "Unterschiede zwischen Knaben- und Mädchenliebe" (Differences of boy-love and girl-love), Lautmann, Rüdiger. Die Lust am Kind - Portrait des Pädophilen ("Erotic affection for minors: Portrait of paedophilia"), 36-40, Hamburg: Ingrid Klein Verlag.

Eksterne lenker [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pedofili&oldid=12417547»