Pavel Jablotsjkov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pavel Nikolajevitsj Jablotsjkov
Jablotsjkovskovlampen.
Jablotsjkovs lamper lyser opp Avenue de l'Opéra under verdensutstillingen i Paris (1878).

Pavel Nikolajevitsj Jablotsjkov (kyrillisk: Павел Николаевич Яблочков; født 2. septemberjul./ 14. september 1847greg. i Serdobsk ved Saratov, død 19. marsjul./ 31. mars 1894greg. i Saratov) var en russisk ingeniør og oppfinner kjent for å ha utviklet «Jablotsjkovlampen» – en elektrisk buelampe.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Pavel Jablotsjkov ble født i Serdobsk i 1847. I 1866 fullførte han en utdannelse i ingeniørvitenskap og fysikk ved St. Petersburgs militære ingeniørtekniske universitet (Санкт-Петербургский Военный инженерно-технический университет), og i 1869 gikk han ut fra Den galvanisktekniske høgskolen i samme by. Etter et par år som offiser slo han seg i 1873 ned i Moskva da han ble utnevnt til sjef for telegrafkontoret for Moskva-Kursk-jernbanen.

Oppfinnelsen av Jablotsjkovlampen[rediger | rediger kilde]

I 1875 brøt han opp fra Moskva. Opprinnelig ønsket han å reise for å se verdensutstillingen i Philadelphia (1876), men han kom bare til Paris. Der møtte han Louis Bréguet, som ga Jablotsjkov lov til å bruke sitt laboratorium.[1] Jablotsjkov fordypet seg i problemene med datidens buelamper. Gjennom de to kullelektrodenes forbrenning økte avstanden mellom dem, og når avstanden ble for stor slukket lysbuen. Datidens løsning lå i kompliserte mekaniske innretninger, såkalte regulatorer, som justerte elektrodene, men Jablotsjkov kom frem til en langt enklere løsning: han anordnet kullelektrodene parallelt med hverandre, adskilt av et isolasjonsmateriale som gips eller kaolinitt som brant vekk samtidig med elektrodene.[2] 23. mars 1876 sikret han seg et fransk patent på oppfinnelsen (no. 112024, 1876).[3] Dette var to år før Joseph Swan og Thomas Edison for alvor begynte å gjøre fremskritt med sine glødelamper.

Jablotsjkovs lamper var overlegne de eldre Lontin-Serrin-lampene som krevde én Gramme-generator per lampe. Paris-Hippodromens 20 Serrin-lamper drevet av 20 generatorer ble i 1880 erstattet av 68 Jablotsjkovlamper drevet av bare 3 generatorer.[4] De første Jablotsjkov-lampene ble drevet på likestrøm, noe som førte til at den ene elektroden forbrant omtrent dobbelt så raskt som den andre. Dette ble løst ved å gjøre omkretsen på den raskestbrennende elektroden dobbelt så stor, men forholdet var ikke eksakt og ble påvirket av materialkvaliteten, noe som gjorde det vanskelig å beregne. Løsningen ble å bruke vekselstrøm i stedet for likestrøm, slik at elektrodene forbrant like fort.[5] Jablotsjkovlampen hadde imidlertid to andre problemer. Det ene var at lampen var mindre effektiv enn vanlige buelamper fordi en betydelig mengde strøm gikk med på å brenne vekk isolasjonsmaterialet.[2] Det andre problemet var at når lampen ble slukket kunne den ikke tennes igjen automatisk. Enten måtte karbonstavene byttes,[6] eller man kunne legge en liten karbonbit mellom stavene for å starte lysbuen igjen.[7]

Jablotsjkovlampens utbredelse[rediger | rediger kilde]

I oktober 1877 ble Jablotsjkovlampen tatt i bruk offentlig for første gang ved Halle Marengo i Grands Magasins du Louvre, som ble opplyst med seks lamper. Jablotsjkovs berømmelse kom imidlertid for alvor i 1878, da han fikk anledning til å presentere oppfinnelsen ved verdensutstillingen i Paris. For anledningen fikk han installert 64 lamper langs halve Avenue de l'Opéra, ved Place du Théâtre-Français (dagens Place André-Malraux) og rundt Place de l'Opéra. Lampene ble stående også etter utstillingen, men noen ble tatt ned fordi de var dyre i drift.[2]

Interessen for lampene var stor[8] og Jablotsjkovlampen ble den første buelampen som ble installert i større kvanta.[1] London kunne ikke være dårligere enn Paris, og i 1878 ble 20 gasslamper langs Victoria Embankment erstattet av Jablotsjkovlamper drevet av en Gramme-likestrømsgenerator. I juni 1884 ble de imidlertid funnet for dyre i drift, og en gikk tilbake til gasslamper.[9] Også Sverige-Norge fikk sine første Jablotsjkovlamper i 1878 gjennom fire lamper som ble installert i Blanchs café ved Kungsträdgården i Stockholm.[10] Til Russland kom lampene først i 1881, da for å opplyse ekserserplassen foran slottet i Gattsjina.[11] På det tidspunktet var rundt 4000 lamper i bruk, men siden dalte interessen og klassiske buelamper med forbedrede mekaniske regulatorer ble i økende grad tatt i bruk,[8] samtidig som verdens oppmerksomhet ble mer og mer rettet mot glødelampen.[3]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I det tjuende århundre har Jablotsjkov blitt hedret som en nasjonalhelt i Russland. Kirken som huset gravplassen hans ble revet i 1930-årene, men for å hedre 100-årsjubileet siden fødselen hans i 1947 bestemte presidenten for Det russiske vitenskapsakademiet Sergej Ivanovitsj Vavilov at den eksakte gravplassen skulle lokaliseres og at det skulle reises et monument der. Monumentet sto ferdig 26. oktober 1952. Gater i Moskva, St. Petersburg, Saratov, Serdobsk og flere andre byer er oppkalt etter han.[3] Det er også et kraterMånen.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Archives biographies: Paul Jablochkoff 1847-1894, The Institution of Engineering and Technology. (besøkt 15. juni 2012)
  2. ^ a b c De Fonvielle, W. (21. januar 1880). «Gas and Electricity in Paris». Nature, 21 (534), s. 282–284. doi:10.1038/021282b0. 
  3. ^ a b c Nathan Brewer (mars 2012). Pavel Nikolayevich Yablochkov. IEEE History Center
  4. ^ Berly (24. mars 1880). «Notes on the Jablochkoff System of Electric Lighting». Journal of the Society of Telegraph Engineers, IX (32), s. 143. Besøkt 7. januar 2009. 
  5. ^ «The Jablochkoff system at the Paris electrical exhibition. No I.» i Engineering 9 september 1881, s. 251
  6. ^ The Jablochkoff Candle. The Institution of Engineering & Technology (The IET)
  7. ^ Vincent Stephen (1888). Wrinkles in electric lighting
  8. ^ a b Urbanitzky, Alfred Ritter von (1886). Wormell, Richard, red. Electricity in the service of man (1 utg.). London, Paris, New York, Melbourne: Cassell & Company. s. 453. 
  9. ^ Electricity Supply in the UK: A chronology. Electricity Council. 1987. s. 11–12. 
  10. ^ «Elektriskt ljus i Sverige». Tekniska museet (Stockholm). 
  11. ^ Gatebelysningens årsdag. Russlands stemme (7. oktober 2011).