Paulus’ visjon

Paulus' henrykkelse. Maleri av Nicolas Poussin 1643.

Paulus' visjon eller Paulusapokalypsen er navn på to apokryfiske apokalypser fra oldkirken, inspirert av Paulus' omtale i andre korinterbrev kapittel 12, vers 2-4 av en visjon han skal ha hatt. En kort gnostisk versjon av teksten er funnet i Nag Hammadi, men man kjenner også en lengre versjon fra 300–400-tallet i latinsk oversettelse. Beskrivelsen av himmel og helvete hadde sterk innflytelse på den folkelige oppfatningen av disse. Den latinske oversettelsen ble lest av Dante og var kjent som Visio Pauli eller Visio sancti Pauli.

Datering gjøres ut fra omtale av Petersapokalypsen som tidfestes til 130-50, og at Origenes (første halvdel av 200-tallet) henviser til verket. Teksten skildrer en åpenbaring Paulus skal ha hatt, og som han beskrev slik i andre korinterbrev kap 12: «Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradiset – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det – og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.»

Innhold

Paulus' visjon behandler en rekke emner og motiver typiske for slike åpenbaringsskrifter. De bevarte delene av verket utgjør 51 kapitler, men det har muligens vært lengre, ettersom avslutningen kommer brått. De to første kapitlene skildrer det angivelige funnet av skriftet i år 388, i et nedgravd skrin i et hus som skal ha tilhørt Paulus. I kapittel 3–10 skildres menneskenes synder og Guds tålmodighet. I kapittel 11-18 begynner Paulus' henrykkelse med en oppstigning hvor han får se tilfeller av mennesker som har fått Guds dom på godt og vondt; i kapittel 19-30 får Paulus den første visjon av paradiset, deretter (kapittel 31-44) får han se helvete og straffedommene. I den siste delen (kapittel 45-51) er han igjen i himlene, hvor han møter jomfru Maria, Abraham, Isak og Jakob. Her blir han møtt med respekt og engleopptog.

Israelsfolket, og indirekte jøder, får en kritisk behandling i teksten (kapittel 48-49). «Det er også interessant å se hvordan skriftet kombinerer jødiske, kristne og gresk-romerske forestillinger om livet i det hinsidige». Motiver fra Edens hage i 1. Mosebok flettes sammen med motiver fra Johannes' åpenbaring og de førkristne elementene dødsriket Tartaros og dødens elv Akheron.

En fransk utgave fra 700-800-tallet av den latinske versjonen, med tittelen INCIPT VISIO SANCTI PAVLI APOSTOLI.

Teksten(e) tyder på sterk påvirkning fra klosterliv i Egypt og den egyptiske munken Pachomios. «Kristi by» i Paulusapokalypsen skildres som et kloster med egyptiske munkers livssyn, der overholdelse av sølibatet stod sentralt. I «Kristi by» er det et krav at innbyggerne lever i sølibat, og er noen gift, må de klare seg med løftet om det lovede land. Den første gruppen Paulus støter på, snakker i den latinske versjonen om «alle som beholder sin kyskhet og renhet», mens den koptiske versjonen taler om «alle hellige menn som vil vokte sin jomfrudoms renhet fra enhver besudling». Horsiesios som var disippel av Pachomios, innskjerper dette: «Å elendige menneske, overhold renheten, og du får komme inn i Guds by.» Langs byens elver møter Paulus ulike innbyggere. Ved elven av honning møter han folk som har overgitt seg til Guds vilje; langs elven av vin folk som viser seg svært gjestfrie; langs elven av olje folk blottet for hovmod. Da Paulus besøker underverdenen, blir han - som også Pachomios - ført nordover og vestover for å se de fordømte straffes. Her er ild inne i bildet i begge skrifter, og huller som de fordømte styrtes ned i; spesielt kan homofile, munker som har feilet, og ugifte kvinner som har tapt sin jomfrudom, vente seg evig pine. I Paulusapokalypsen er homofile menn henvist til en tilværelse i et hull med bek og svovel i en brennende elv. Til dette kommer en helt ny gruppe fordømte som omtales i både Paulusapokalypsen og Pachomios' liv: Munker som feiler. Disse kan vente seg å gå «kledd i filler fylt med bek og brennende svovel, og drager snodd rundt hals og skuldre og føtter». Paulus fordømmer munker som sviktet i omsorgen for andre og i gudsdyrkelsen; Pachomios dømmer munker til helvete for å ha baksnakket hverandre. Derimot er de enige i sin fordømmelse av Origenes. Paulusapokalypsen sender mulige origenister som ikke tror på eukaristien, rakt i «avgrunnens brønn» som det stiger opp «en ond stank» fra. Pachomios på sin side skal ha fått vite av «en Herrens engel» at noen ugudelige doktriner som stammer fra Origenes, får hans tilhengeres sjeler til å stinke fælt. De som ikke lar seg overbevise om at brød og vin virkelig blir til Kristi kjøtt og blod, kan vente å «gnisse tenner» på et kaldt sted.

På slutten av teksten overtaler Paulus, erkeengelen Mikael eller jomfru Maria (avhengig av håndskrift) Gud til å gi alle i helvete fri hver søndag.

Verket fikk forholdsvis stor utbredelse i vestlig kristendom i senantikken og middelalderen, og har påvirket mange senere visjonsfortellinger. Augustin var imidlertid kritisk til verket, og kalte det «et sammenkok av uholdbart materiale». Selv om det opprinnelig ble skrevet på gresk, er det bare bevart en forkortet versjon på originalspråket. Varianter er kjent i bruddstykker på koptisk, syrisk og arameisk, og den mest komplette versjonen er den latinske. Denne er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.