Patrick Dalzel-Job

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Patrick Dalzel-Job
Født 1. juni 1913
London
Død 14. oktober 2003 (90 år)
Troskap Storbritannia Storbritannia
Tjenestetid 1939-1945
Rang Lieutenant Commander (Kapteinløytnant)
Enhet Royal Naval Reserve
Militære slag Slaget om Narvik

Patrick Dalzel-Job (født 1. juni 1913, død 14. oktober 2003 i Plockton i Skottland) var en britisk marineoffiser og kommandosoldat i andre verdenskrig. Han var også lingvist, forfatter, seiler, navigatør, fallskjermhopper, dykker og skiløper.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i London som den eneste sønnen til kaptein Ernest Dalzel-Job som ble drept i slaget ved Somme i 1916. Etter farens død bodde han og moren på forskjellige plasser, deriblant i Sveits hvor han lærte å seile og å stå på ski. De kom tilbake til England i 1931 og der bygde han sin egen skonnert, «Mary Fortune», som han og moren brukte de neste to årene på å seile langs den britiske kysten med.[1][2]

I 1937 seilte de til Norge og brukte de neste to årene på å utforske kysten. I løpet av denne tiden ble Dalzel-Job bortimot flytende i norsk. Han og moren hadde selskap av den norske skolejenten Bjørg Bangsund.

Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 ble han innkalt til Royal Naval Reserve. Han tjenestegjorde som navigatør på en bukserbåt som hadde base i Scapa Flow mellom januar og mars 1940. Fra april til juni tjenestegjorde han i de allierte aksjonene i Nord-Norge.

Etter den allierte seieren i slaget om Narvik gikk han mot en direkte ordre om å oppgi sivil evakuering av byen. Til tross for denne ordren tok Dalzel-Job initiativ til organisering av evakuering av sivile fra Narvik, et arbeid som skjedde i samarbeid med Narviks sivile myndigheter og ordfører Theodor Broch. Ved hjelp av norske fiskere og sjøfolk ble en flåte av skøyter skaffet til veie for å bringe sivile ut av byen før den ble bombet av tyskerne.[3][4] Hans ordrenekt reddet livet til rundt 5000 norske sivile. For dette ble han i 1942 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.[5] Denne tildelingen reddet ham også fra å bli stilt for krigsrett.[1]

I juni 1942 ble Dalzel-Job beordret til å samle informasjon om vestkysten av Norge. Noen få måneder senere valgte Lord Mountbatten, sjefen for Combined Operations Headquarters, ham til å lede kommandoraid i disse områdene, kjent som «VP-operasjoner». I disse raidene brukte man åtte motortorpedobåter.

Fra midten av 1943 til begynnelsen av 1944 tjenestegjorde han med 12. (Special Service) ubåt flotiljen som var utstyrt med X-klasse ubåter og Welman dvergubåter. Samtidig fullførte han fallskjermutdanningen sin hos fallskjermjegerne. Ettersom utsiktene for store aksjoner i Norge ble mindre, dro Dalzel-Job til London og kom i kontakt med 30th Assault Unit, den operative enheten til marinens etterretning. Han ble overført til denne enheten og kom under kommando av Ian Fleming, som da var personlig assistent for direktøren for etterretningstjenesten.

I denne rollen, og forfremmet til Lieutenant Commander (kapteinløytnant), gikk han i land nær Varreville på Utah-stranden i Normandie fire dager etter D-dagen sammen med to britiske kommandosoldater under hans kommando. Han hadde et brev, underskrevet av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower, som gav ham uinnskrenket autoritet og som gjorde at han kunne passere gjennom de allierte linjene og angripe utvalgte mål inne i de tyskkontrollerte områdene. Han bidro til ødeleggelsen av den tyske destroyeren Z29 ved Bremerhaven. Etter krigen tjenestegjorde han en stund i den canadiske marinen.

Dalzel-Job ble anerkjent som hovedinspirasjonskilden for Flemings romankarakter James Bond, selv om han selv sa at han personlig «bare elsket én kvinne» og «ikke var mann som drakk».[6] [7]

Etter krigen vendte han tilbake til Norge og kom på nytt i kontakt med jenten han og moren hadde seilet med før krigen. De giftet seg i 1945 og fikk sønnen Iain Dalzel-Job, som tjenestegjorde som major i Scots Guards og deltok i slaget om Mount Tumbledown under Falklandskrigen.

I 1991 utga Dalzel-Job selvbiografien Arctic snow to dust of Normandy om sin innsats under verdenskrigen. Boken ble oversatt til norsk med tittelen Fra Narvik til Normandie (Universitetsforlaget, 1996). Den kom også ut på fransk og polsk.

I 1996 ble Dalzel-Jobs innsats i Narvik viet et program i BBC-serien Hearts of Gold,[8] en programserie om personer som har utvist uvanlig mot eller stått bak handlinger av enestående medmenneskelig karakter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Minneord i Daily Telegraph
  2. ^ Minneord i The Times
  3. ^ «Mannen som reddet Narvik», Dagens Næringsliv, 6. mai 1995, s. 11.
  4. ^ «Den virkelige James Bond er død», Aftenposten, 16. oktober 2003, s. 2.
  5. ^ The London Gazette, nr. 35887, 1943, s. 1.
  6. ^ The Scotman:My father was inspiration for James Bond
  7. ^ Minneord i LA Times
  8. ^ «Krigshelt endelig rost av sine egne», Dagens Næringsliv, 11. april 1996, s. 44.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dalzel-Job, Patrick From Arctic Snow to Dust of Normandy, ISBN 0-9519788-0-2, 1991.
  • Enoksen, Ivar Tusen glemte menn og historien om den egentlige James Bond, ISBN 9788251621564, 2005.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]