Pat Metheny Group

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pat Metheny Group
Pat Metheny Group
Pat Metheny Trio live i Pittsburgh, 2003
Opphav USA USA
Periode 1977– idag
Sjanger Jazz-Fusion
Plateselskap ECM, Geffen Records, Nonesuch, Warner Brothers Records, Werner Jazz, EMI
Nettsted PatMethenyGroup.com
Medlemmer
Pat Metheny · Lyle Mays · Steve Rodby · Antonio Sanchez · Cuong Vu · Grégoire Maret · Nando Lauria

Pat Metheny Group er en jazzgruppe dannet i 1977 av gitaristen Pat Metheny, pianisten Lyle Mays, bassisten Mark Egan og trommeslageren Danny Gottlieb. Alle de nevnte er fra USA, men gruppa fikk senere medlemmer fra flere land. Gruppen spiller blant annet fusion, folk og verdensmusikk, men hovedsjangeren er jazz.[1] Totalt har bandet gitt ut 11 studioalbum og har tilsammen solgt nærmere 20 millioner plater verden rundt.[2] Pat Metheny Group er belønnet med 10 Grammy Awards og er blant både kritikere og andre musikere omtalt som en begavet gruppe.[2][3][4][5] Medlemmene jobber ofte også på andre prosjekter samtidig som gruppen er aktiv, og siden gruppens siste studioutgivelse i 2005 har flere jobbet med andre musikere. Det er imidlertid ikke meldt om opphør.

I 2010 ga Pat Metheny selv ut et soloalbum,[6] og i 2011 skal han, nåværende gruppemedlem Antonio Sanchez og bassist Ben Williams spille sammen som trio ifølge gruppens hjemmeside.[7]

Musikksjanger og påvirkning[rediger | rediger kilde]

Gruppens hovedsjanger gjennom de aller fleste album er jazz.[8] Musikken har selvfølgelig endret karakter ettersom sammensetningen av musikere i gruppen har endret seg med tiden, men også den musikalske utviklingen til spesielt Pat Metheny selv og Lyle Mays har hatt stor betydning. Gruppens første utgivelse var platen Pat Metheny Group, en plate som viser Methenys kontroll på gitarspill og hans forkjærlighet for folketoner samtidig som en flytende, distinkt form forsvarer hans evne til originalitet fra begynnelsen.[9] Likevel er det klart at han har sin påvirkning fra sine tidligere samarbeidspartnere, derav blant annet Jaco Pastorius og Gary Burton,[10][11][12] og han var klart preget av sjangeren bop med Charlie Parker og Count Basie som store idoler.[13] Med American Garage fortsatte bandet i samme sjanger, men fikk ifølge Allmusic.com en sofistikert form for jazzrock.[14] Albumet Offramp har en mer melodisk vending enn tidligere og den stemningsfulle musikken blir betegnet som ganske abstrakt og teknisk.[15][16] Her bærer Metheny preg av Jim Halls spillestil.[17] Musikken skulle ta enda en ny vending som skulle prege Metheny for hans musikkarriere fram til i dag. Tidlig på 80-tallet fikk gruppen med seg Naná Vasconcelos fra Brasil og konsertalbumet Travels skulle vise preg av brasiliansk musikk, en sjanger som kommer til uttrykk i flere av hans senere utgivelser. Blant annet First Circle og Still Life (Talking) viser innslag av folketoner fra det brasilianske folket.[18][19] Still Life (Talking), som var gruppens aller første plate som solgte over 500 000 eksemplarer,[20] har også spor av en enkel poptone, men jazzpreget finnes fremdeles.[21]

“The floating Metheny group signature is often present but with radically reworked textures, and Brazil seems to be off his international itinerary, replaced by whiffs of repetitive Iranian folk music, Balinese gamelan music, and other global influences.”[22]
— Richard S. Ginell for Allmusic.com om Imaginary Day.

Deres mest kjente sang på albumet, «Last Train Home» er en enkel sang som tar vekk det latinamerikanske bildet og bytter det ut med en trommevirvel som symboliserer togets tøffing sammen med en heroisk melodi fra gitaren til Metheny. Metheny og Mays fortsetter på den samme bølgen og lager de fleste sangene på deres neste album Letter from Home. Albumet blir definert som fusion[23] og en form for «smooth jazz»[24] sammen med mange rytmisk enkle melodier som skiller seg fra tidligere mer teknisk komplekse utgivelser. Gruppens daværende musikere viser sin bredde på deres femte konsertalbum, The Road to You.[25] Sammen med Warner Brothers Records finner gruppen sammen til en modernisert jazzstil med utgivelsen Imaginary Day. Albumet sies å være deres mest eksotiske utgivelse, men samtidig med innslag av røffe bopsoloer.[22][26][27] Fram til i dag har gruppen byttet karakter og har på mange måter blitt et større band, med både trompetister og opptil flere vokalister samt mye rytmiske bidrag.[28] The Way Up viser deres nåværende posisjon i den musikalske verden[29] og Pat Metheny står som den gitaristen med flest Grammypriser innenfor flest kategorier[30], mye takket være Pat Metheny Group. Metheny selv vil ikke definere gruppen som verken en tett trio eller et stort orkester, men heller begge deler. Han sier i et intervju at musikken kommer fram som begge typer. I 2004 sier han at:

Sitat To me, that place the group in a category that brings it closer in a way to a big band than to a trio in many cases, although certainly the group could strip down to being a trio at any point much the same way a big band can. Sitat
– Pat Metheny, 2004[10]

Historie[rediger | rediger kilde]

Pat Metheny

1970-tallet: Oppstart og debutalbum[rediger | rediger kilde]

Pat Metheny ble født i Missouri, USA i 1954. Allerede i 1972, som 18-åring, jobbet han som gitarlærer ved University of Florida og to år senere jobbet han på Berklee College of Music. Hans ekstraordinære talent med gitaren førte til at han fikk spille med Gary Burton og Jaco Pastorius.[31][32] Samarbeidet med Pastorious førte til Methenys første studioalbum, Bright Size Life,[32] men det var først hans andre utgivelse som skulle bli starten på gruppen Pat Metheny Group. I 1977 gav han ut albumet Watercolors sammen med pianisten Lyle Mays, som forøvrig skulle bli med på alle utgivelsene til gruppa.[33] Få år etter at denne duoen møttes,[34] fikk de med seg bassisten Mark Egan og trommeslageren Danny Gottlieb på gruppas første utgivelse som de kalte Pat Metheny Group.[35] Denne kvartetten jobbet sammen i noen år, men det skulle senere komme andre medlemmer i gruppa. Sammen gav de fire under navnet Pat Metheny Group ut to konsertalbum året etter.[36][37] I 1979 gav de ut sitt andre studioalbum, American Garage. Dette albumet fikk god kritikk og fikk prisen «Best Album of the Year» av New York Jazz Awards samt «Top Groups of the Year» utdelt av Cash Box.[2] Dette ble det siste albumet til den originale besetningen i gruppa fordi Mark Egan forlot bandet i 1980.[38]

Bassisten Mark Egan.

1980-tallet: Etablering av gruppens kjerne[rediger | rediger kilde]

1980-tallet skulle vise seg å bestå av en etablering av en grunnkvartett som skulle bestå lenge, samt bytte av plateselskap. Gruppen som oftest listes når det snakkes om gruppen er grunnleggeren, Mays, Steve Rodby og Paul Wertico som skulle utgjøre bandets kjerne i nærmere 20 år. Pat Metheny hadde hyppige utgivelser etter American Garage, men ikke med gruppen. Sammen med Lyle Mays ga han ut flere album[39], og i 1981 kom den tredje utgivelsen med gruppens navn på. Denne gangen med Steve Rodby på bass i stedet for Mark Egan, men Metheny har også tatt med seg Nana Vasconcelos, vokalist og perkusjonist, som forøvrig var gruppens første medlem som ikke kom fra USA. Albumet kalte de for Offramp og med dette albumet fikk gruppen fikk sin første Grammy Award for «Best Jazz Performance». Kvintetten gav året etter ut samlealbumet Salt Lake med flere låter Pat Metheny tidligere hadde laget. Samme år gav de ut enda et konsertalbum som vant en Grammypris for «Best Jazz Performance». Albumet het Travels og ble denne sammensetningen av gruppen sin siste utgivelse sammen ettersom trommeslager gjennom seks år Danny Gottlieb avsluttet sin karriere med bandet her.[40] Året etter, i 1983, gav bandet ut en ny plate; The Windup ble en ny epoke for gruppen ettersom sammensetningen var blitt helt ny. Fremdeles med Metheny og Mays i forsetet fikk de med seg Paul Wertico på trommer og Pedro Aznar på flere instrumenter. Konsertalbumet ble ingen stor suksess for gruppen, men de skulle snart vise at de var dyktige nok til å hente inn flere priser.[2] I 1984 kom denne nylig sammensatte gruppen med Pat Metheny Groups fjerde studioalbum; First Circle. Her viste Pat Metheny hva han var god for, og gruppen vant en Grammy for «Best Jazz Fusion Recording Vocal or Instrumental» og de kom på listen over «Top Jazz Albums» i Cash Box Magazine.[2] Hittil hadde gruppens studioalbum blitt utgitt av ECM Records, men dette var deres siste samarbeid.[41] Gruppen var også musikere for filmen "The Falcon And The Snowman" sammen med blant annet David Bowie og et filharmonisk orkester. De gav ut soundtracket (lydspor til en film) under samme navn som filmen selv.

Steve Rodby og Pat Metheny
Foto: Pino d'Amico

Pat Metheny Group tok i etter dette en pause, og musikerne satset på sine respektive solokarrierer i et par år. Det var blant annet i denne perioden at Metheny fikk muligheten til å jobbe sammen med sin barndomshelt Ornette Coleman på en samarbeidsplate kalt Song X. Utgivelsen fikk god omtale og det er trolig at Methenys karriere her fikk enda mer oppmerksomhet.[2][42] Etter flere prosjekter med mange musikere gjorde han det klart at gruppen fremdeles bestod og gruppen gav ut et nytt studioalbum i 1987. Nå forøvrig med en ny sammensetning: Fremdeles med Lyle Mays, Steve Rodby og Paul Wertico fikk de med seg Armando Marcal fra Brasil på perkusjon, David Blamires fra England som vokalist og Mark Ledford også på vokal. Albumet het Still Life (Talking) og ble gitt ut av Geffen Records. Som Methenys første utgivelse med dette plateselskapet ble albumet en stor suksess og det solgte «til gull» som vil si at albumet solgte over 500 000 eksemplarer og fikk dermed Gold Records innskrevet.[2] Albumet fikk også Grammypris for «Best Jazz Fusion Performance» samt flere andre topplasseringer i mange magasiner.[2][43] Gruppen avsluttet 80-tallet med enda en kjempesuksess: Albumet Letter from Home gikk rett til topps på flere lister,[2] og solgte igjen «til gull». Her fikk Pat med seg Pedro Aznar igjen som en «allrounder» som kunne bidra på de fleste instrumenter. Gruppen kan sies å ha noe av sin stortid på 80-tallet da alle deres studioalbum i perioden, bortsett fra American Garage, mottok en Grammy hver. Gruppen fortsatte imidlertid å motta priser, inkludert Grammys på 90-tallet.[2]

1990-tallet: Videre utvikling[rediger | rediger kilde]

Med samme sammensetning som på 80-tallets siste album, gav gruppen ut flere konsertalbum på begynnelsen av 90-tallet.[44] I 1991 kom gruppa med The Road To You, også denne gitt ut av Geffen Records, og gruppen fikk god omtale i flere jazzmagasiner.[2] Året etter, i 1992, gav gruppen ut enda et konsertalbum som de kalte In Concert. Først i 1994 kom bandet ut med tiårets første studioalbum, denne gangen med ekstra personell på plass. Mark Ledford og David Blamires ble på nytt med i gruppa for å synge, og Metheny beskriver albumet som det «minst mørke» albumet så langt.[45] We Live Here, som albumet het, var Pat Metheny Groups syvende studioutgivelse og de fikk blant annet en Grammy for «Best Contemporary Jazz Performance» samt gode anmeldelser.[2][46][47][48] Gruppa, gav ut enda et konsertalbum i 1995 uten å få noen spesiell anerkjennelse.[49] I 1996 gav kvartetten bestående av Pat Metheny, Lyle Mays, Steve Rodby og Paul Wertico ut studioalbumet Quartet, men fikk heller ikke her spesiell omtale.[50] Metheny mener likevel at kvartetten er det nærmeste en kommer forståelsen av gruppas sammensetning.[10]

Sitat The core of the group has always been a quartet.[10] Sitat
– Pat Metheny, 2004
Pat Metheny sammen med to nåværende medlemmer (fra venstre: Grégoire Maret, Pat Metheny og Cuong Vu)
Foto: Sławomir Jankowski

I 1997 byttet gruppen plateselskap fra det lange samarbeidet med Geffen til Warner Brothers Records og samme år gav gruppen ut sitt niende studioalbum: Imaginary Day. Pat Metheny hadde nå utvidet gruppen til å være opptil ti medlemmer. Et stororkester sammensatt av Dave Samuels på perkusjon (vibrafon og marimba),[51] Glen Velez, Don Alias og Mino Cinelu også på perkusjon, Ledford og Blamires på vokalen samt de fire nevnte fra kvartetten. Albumet vant to Grammyer,[2] og gruppa gav ut sin eneste singelutgivelse året etter med en sang fra albumet.[52] De siste årene av tiåret hadde gruppen enda en pause der det var lite samarbeid mellom medlemmene. Pat Metheny jobbet imidlertid sammen med Steve Rodby på et album i 1999 med navn A Map of the World, men de ga ikke ut albumet under gruppens navn.

2000-tallet: Flere utgivelser og opphold[rediger | rediger kilde]

I 2001 samlet Metheny gruppen igjen, etter fire år fra hverandre. Denne gangen så gruppen svært annerledes ut. Med Antonio Sanchez, Cuong Vu og Richard Bona som nye medlemmer hadde Metheny byttet ut sin nære trommeslager Paul Wertico med Sanchez.[53] Etter nesten tyve år sammen fikk gruppen nå en helt ny lyd.[54] Med gruppens tiende studioalbum Speaking of Now fikk gruppen ny gnist og de vant igjen en Grammy.[2] I 2005 gav gruppen ut enda et studioalbum, nå med deres nye plateselskap Nonesuch Records. Deres hittil siste (per 2009) album er deres ellevte studioutgivelse og heter The Way Up. Med sammensetningen på de nåværende medlemmene er det bare Pat Metheny, Lyle Mays og Steve Rodby som har vært med fra de første årene til gruppen. I dag har gruppen syv medlemmer og de fikk sammen for The Way Up en Grammy for «Best Contemporary Jazz Recording».[2] Gruppen består fremdeles, men Pat Metheny selv jobber med soloprosjekter for tiden og det er usikkert når neste utgivelse fra Pat Metheny Group kommer, eller om den vil komme.[55] Det er per 2010 ikke meldt om bandets opphør.

Priser og omtale[rediger | rediger kilde]

Pat Metheny Group har mottatt og er blitt nominert til flere priser. Ifølge gruppen selv har de solgt rundt 20 millioner plater med de totalt 34 utgivelsene deres (inkludert samlealbum).[2] Gruppen har vunnet Grammypriser innen flere kategorier enn noen andre artister eller grupper, og har totalt vunnet 10 priser.[2] Tre av gruppens album har solgt til gull (500 000 kopier solgt), henholdsvis Secret Story, Still Life Talking og Letter from Home. Totalt har gruppen blitt nominert til 33 Grammypriser.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Trommeslageren Antonio Sanchez, et av de nåværende medlemmene.

Utdypende artikkel: Medlemmer av Pat Metheny Group

Pat Metheny Group har totalt hatt 19 medlemmer gjennom sin historie, og per i dag (2009) har de syv medlemmer. De syv har spilt inn deres siste album The Way Up. Bandet ble startet med de fire medlemmene Pat Metheny, Lyle Mays, Mark Egan og Danny Gottlieb, men gruppens mest kjente kvartett består av de to førstnevnte samt Paul Wertico og Steve Rodby. Dagens medlemmer er nevnt nedenfor med inngangsår i parentes:

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pat Metheny Groups diskografi

Pat Metheny Groups diskografi består av 11 studioalbum, 8 konsertalbum, ett soundtrackalbum, ett samlealbum og en singel.

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Saipal (3. september 2009). «Pat Metheny Group - Biography» (engelsk). Last. Besøkt 22. juni 2010. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q PatMetheny.com (Sist oppdatert 2009). «Awards for Pat Metheny and PMG» (engelsk). Cyclone Interactive Multimedia Group, Inc. Besøkt 23. juni 2010. 
  3. ^ Joe Andrews. «Best of the Best: Who's Won the Most Grammys» (engelsk). Break Studios Contributing Writer. Besøkt 29. desember 2010. 
  4. ^ JBM. «Grammy Awards Celebrate 50 Years77» (engelsk). Hubpages. Besøkt 29. desember 2010. 
  5. ^ Innen jazzmiljøet er Pat Metheny Group høyt anerkjent. Nedenfor er listet en del omtaler: For omtale om gruppens utgivelser, se diskografien. Allmusic.com gir i snitt for alle studioalbumene 4,2 stjerner (maks 5). AllAboutJazz.com skriver at Pat Metheny er en av verdens mest suksessfulle jazzgitarister. Se flere omtaler om hans album, opptredener og annet på Allaboutjazz.com. Se lytteres dom på rateyourmusic.com over Pat Metheny Groups utgivelser. IMDB omtaler Metheny som en «world renowned Jazz guitarist».
  6. ^ Rod Fogg (11. februar 2010). «Review : Pat Metheny Orchestrion» (engelsk). London Jazz. Besøkt 29. desember 2010. 
  7. ^ «Pat Metheny Trio to play Mexico» (engelsk). Pat Metheny Team. 9. desember 2010. Besøkt 29. desember 2010.  (nyheten finnes per 2010 på hovedsiden, se arkiv hvis overskriften ikke er tilgjengelig på forsiden.)
  8. ^ Se hovedsjangeren for albumene Pat Metheny Group, American Garage, Offramp, Travels, First Circle, Still Life (Talking), Letter from Home, The Road to You, We Live Here, Quartet, Imaginary Day, Speaking of Now, The Way Up
  9. ^ Scott Yanow. «Pat Metheny Group Review» (engelsk). AllMusic.com. Besøkt 22. juni 2010. 
  10. ^ a b c d JI (Jazz Improvisation) (2004). «Jazz Improvisation Magazine Interview (2004)» (engelsk). Jazz Improvisation magazine. Besøkt 23. juni 2010. 
  11. ^ «Pat Metheny Biography» (engelsk). ActiveMusician.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  12. ^ «Pat Metheny på Last.fm» (engelsk). Last.fm. Besøkt 23. juni 2010. 
  13. ^ «Bebop - jazz blir «kunst»» (engelsk). Balkongen.net. Besøkt 23. juni 2010. 
  14. ^ Richard S. Ginell. «American Garage («this sophisticated jazz-rock quartet»)» (engelsk). Allmusic.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  15. ^ «Pat Metheny Offramp CD» (engelsk). CDUniverse.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  16. ^ «Offramp på ArtistDirect.com» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  17. ^ Alex Henderson. «Offramp på Allmusic.com» (engelsk). Allmusic.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  18. ^ Sam Sutherland. «Still Life (Talking) på Amazon.com» (engelsk). Amazon.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  19. ^ Richard S. Ginell. «First Circle > Overview» (engelsk). Allmusic.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  20. ^ «Titler tildelt Pat Metheny Group» (engelsk). PatMetheny.com. Besøkt 22. juni 2010. Når et album selger over 500 000 eksemplarer tildeles en "Gold Record". I kilden finnes ingen tidligere gold records utgitt før Still Life (Talking).
  21. ^ Alex Henderson. «allmusic (((Still Life (Talking) > Overview )))» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  22. ^ a b Richard S. Ginell. «allmusic - Imaginary Day» (engelsk). Allmusic.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  23. ^ avestin. «LETTER FROM HOME» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  24. ^ Alex Henderson. «allmusic - Letter from Home» (engelsk). Allmusic.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  25. ^ Alex Henderson. «The Road to You: Recorded Live in Europe» (engelsk). Allmusic. Besøkt 23. juni 2010. 
  26. ^ «Pat Metheny Imaginary Day CD» (engelsk). CDUniverse.com. Besøkt 22. juni 2010. 
  27. ^ Mark Saleski. «THE DOZENS: TWELVE ESSENTIAL PAT METHENY PERFORMANCES - Imaginary Day» (engelsk). Jazz.com. Besøkt 22. juni 2010. 
  28. ^ Lucy Tauss. «allmusic Speaking of Now» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  29. ^ Thom Jurek. «allmusic - The Way Up > Overview» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  30. ^ Grammy Award#Kuriosa[Har du en ekstern referanse? Hjelp wikipedia med å legge den inn]
  31. ^ patmetheny.com (2010). «Press kit: Pat Metheny: Biography» (engelsk). patmetheny.com. Besøkt 1. oktober 2010. 
  32. ^ a b Dan Cross. «Pat Metheny's Early Years» (engelsk). About.com. Besøkt 1. oktober 2010. 
  33. ^ Richard S. Ginell. «Artist direct: Watercolors» (engelsk). Artist direct/All music guide. Besøkt 29. desember 2010. 
  34. ^ Scott Yanow. «Lyle Mays Biography» (engelsk). ArtistDirect (Allmusic.com). Besøkt 23. juni 2010. 
  35. ^ Med deres første utgivelse ble også gruppens navn gitt. Hvorvidt navnet på gruppen først ble avgjort eller om navnet kom etter utgivelsen er usikkert. Da det var Pat Metheny selv som "satte sammen" gruppen, er det trolig gitt at gruppen ble "hans". Derav har kanskje det enkle navnet Pat Metheny Group sin opprinnelse.
  36. ^ «Bootlegs» (engelsk). Besøkt 29. desember 2010. 
  37. ^ «Pat Metheny Catalog - album index» (engelsk). Besøkt 29. desember 2010. 
  38. ^ «Interview with Mark Egan» (engelsk). FretlessBass.com. Besøkt 29. desember 2010.  Sitert: "We were performing with the Pat Metheny group [...] in 1976 [...]. Pat Metheny kept the bass when I left the group four years later..."
  39. ^ An Hour With Pat Metheny (A Radio Special) og As Falls Wichita, So Falls Wichita Falls
  40. ^ Danny Gottlieb spilte først med Pat på Passengers (1976) og de samarbeidet sist på Contemplation i 1982
  41. ^ Pat Metheny ga selv ut to album med ECM på 90-tallet, henholdsvis Works I og Works II
  42. ^ Song X fikk 8 topplasseringer/uttalelser som viser at albumet var en kritikerrost utgivelse (se også Song X#Priser og nominasjoner for liste)
  43. ^ Se også artikkelen med liste over plasseringer her: Still Life (Talking)#Priser og nominasjoner)
  44. ^ The Road to You, Clouds, More Travels og In Concert har akkurat samme personell som Letter from Home (1989) har, og det er først med We Live Here at flere medlemmer blir med. Se denne kilden for total oversikt over Pat Metheny Groups utgivelser og personell på hver utgivelse.
  45. ^ «PODCASTS - We Live Here» (Mp3 (lytteeksempel)) (engelsk). PatMetheny.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  46. ^ «Pat Metheny We Live Here CD» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  47. ^ Scott Yanow. «We Live Here by Pat Metheny Group» (engelsk). ArtistDirect (allmusic). Besøkt 23. juni 2010. 
  48. ^ «We Live Here: Remastered [Original recording remastered]» (engelsk). Amazon.com. Besøkt 23. juni 2010. 
  49. ^ Albumet Autumn Leaves fikk ingen priser eller plasseringer nevnt på gruppens hjemmeside.
  50. ^ Albumet har ingen plasseringer eller priser som gruppens hjemmeside velger å nevne.
  51. ^ «Biography - Dave Samuels» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  52. ^ Sammenlign kilder for sporliste på begge album: Imaginary Day og Across the Sky
  53. ^ «Pat Metheny Discography» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  54. ^ Stuart Broomer. «Amazon.com: Speaking of Now» (engelsk). Besøkt 23. juni 2010. 
  55. ^ Pat Metheny har siden 2005 arbeidet sammen med flere av medlemmene på flere utgivelser (se [1]), men aldri i gruppens navn. Den seneste utgivelsen fra Metheny er et soloprosjekt, og han har ikke indikert noe prosjekt med gruppen i nærmeste fremtid. [Vet du noe? Hjelp til med å utvide denne artikkelen!]

Eksterne Lenker[rediger | rediger kilde]