Passacaglia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Passacaglia, passacaille eller pasacalle (spansk pasar una calle «spasere gatelangs») var opprinnelig en spansk folkedans. På 1500-tallet kom dansen til Frankrike og Italia hvor den ble oppført scenisk.

Som musikkform er passacagliaen ofte, men ikke alltid, basert på en bass-ostinat i tredelt takt, vanligvis med en alvorlig og mollpreget karakter.

Den mest kjente passacaglia fra barokken er Johann Sebastian Bachs Passacaglia i c-moll for orgel (BWV 582). Også «Crucifixus» fra Messe i h-moll er bygd opp som en passacaglia.

Siden senromantikken ble det under innflytelse av Bach skrevet atskillige orgelpassacaglier, ofte med en påfølgende fuge. Også nyklassisistiske komponister benytter seg gjerne av formen. Viktige eksempler er:

Dmitrij Sjostakovitsj skrev noen langsomme satser i større verk på passacaglia-formen: 2. klaversonate, 8. symfoni, 2. klavertrio, 1. fiolinkonsert. Videre er Passacaglia d-moll op. 1 av Anton Webern og 4. sats av Johannes Brahms' 4. symfoni kjente orkesterpassacaglier i tillegg til Irgens-Jensens «Passacaglia», som er et sentralt verk i norsk orkesterlitteratur.

Her er tema til en passacaglia av Sjostakovitsj (preludium nr 12 i giss-moll fra 24 preludier og fuger, op. 87):


Chaconne er en musikkform nær identisk med passacaglia.

Se også[rediger | rediger kilde]

Mer om chaconne og passacaglia i avsnittet Chaconne og passacaglia i artikkelen om chaconne.

Litteratur[rediger | rediger kilde]