Pasquale Anfossi
Bonifacio Domenico Pasquale Anfossi (* 5. april 1727 i Taggia; † februar 1797 i Roma) var en italiensk klassisistisk komponist som var svært kjent i sin tid på grunn av sine mange operaer.
Innhold |
Liv [rediger]
Til å begynne med forberedte han seg til en karriere som utøvende musiker, og studerte fra 1744 til 1752 fiolin ved Napolis Loreto-konservatorium. Senere spilte han fiolin i et operaorkester i omtrent ti år. Deretter besluttet han seg til å bli komponist og tok undervisning hos Sacchini og Piccini. Anfossis første opera var farsettaen La serva spiritosa, skrevet til karnevalet i Roma i 1753. Han etablerte seg ikke som operakomponist med en gang, men arbeidet som assistent hos læreren Sacchinis hvor oppgaven var å fullføre hans operaer. Anfossi fikk et visst gjennombrudd i Roma 1773 med dramma giocosoen L'incognita perseguitata.
Fram til 1782 skrev han omtrent 30 operaer som hovedsakelig ble oppført i Venezia og Roma, men i blant også ellers i Italia og i Wien. I 1782 fikk han med Il trionfo della costanza sin første uroppføring i London; som musikkdirektør var han forpliktet til å oppføre fem egne, nyskrevne operaer og oppføre ulike andre komponister, for eksempel Glucks Orfeo med ekstra musikk av J.C. Bach og Händel. En kritiker skrev om hans siste oppføring i London, L'inglese in italia, «musikken lider åpenbart under en trøttende ensformighet».[1]
Anfossi vendte tilbake til Italia og under karnevalet i 1787 fikk han med farsettaen Le pazzie de' gelosi igjen suksess i Roma. I 1789 tok likevel en 20 år lang kontinuerlig produksjon av nye operaer slutt, og han innskrenket seg heretter til kirkemusikk. Han ble utnevnt til maestro di cappella ved San Giovanni in Laterano og beholdt denne posten til sin død.
Verk [rediger]
Anfossis verk er ikke kjent i sin helhet, men ved siden av minst 20 oratorier på latin og italiensk komponerte han med sikkerhet minst 60 operaer, kanskje 70 eller mer. Han tidlige verk var forståelig nok nært beslektet med lærerne Piccinni og Sacchinis stil. Harmonikken var diatonisk og noe intetsigende, men her og der med inspirert melodikk. Orkestreringsstilen endret seg i løpet av hans karriere, han fikk fram en del fargerike virkninger gjennom effektiv bruk av blåseinstrumenter. Fram til midten av 1770-årene syntes han å foretrekke gammeldagse, rene da capo-arier i sine opere serie, for deretter liksom i sine tidlige komiske verk gå over til friere former. Større former, som finaler, syntes å ligge for ham, og han hadde åpenbart en forkjærlighet for sentimentale øyeblikk og karakterer.
Musikken hans ble kritisert som ikke tilstrekkelig dramatisk og svak når det gjaldt karakterisering. Hans buffokarakterer mangler i det store originaliteten til hans samtidige Cimarosa og Paisiello, og det er vanskelig å se bort fra at hans seria-musikk er temmelig formelaktig.
Anfossi var lenge glemt som operakomponist, for tross sin store popularitet i sin samtid, ble verkene hans raskt stående i skyggen av Salieri, Rossini og Mozarts. Likevel iscenesatte Johann Wolfgang von Goethe i egenskap av teaterdirektør i Weimar Anfossis farsetta La Maga Circe («Trollkvinnen Circe»). Librettoen omarbeidet han sammen med Christian August Vulpius og planla til og med en utvidelse som det imidlertid ikke ble noe av.
De siste tiårene er enkelte av Anfossis verk iscenesatt og spilt inn, eksempelvis Giuseppe riconosciuto. I 2005 ble verk av Anfossi oppført ved sommerfestspillene i Salzburg
Verk i utvalg [rediger]
| Verk | Uroppføring | Form | Librettist |
|---|---|---|---|
| Nitteti | Napoli, 1771 | Dramma per musica | Pietro Metastasio |
| La finta gardiniera | Roma, 1774 | Dramma giocoso | ukjent |
| Il geloso in cimento | Wien, 1774 | Dramma giocoso | Giovanni Bertati, etter Carlo Goldoni |
| L'Avaro | Venezia, 1775 | Dramma giocoso | Giovanni Bertati |
| La vera costanza | Roma, 1776 | Dramma giocoso | F. Puttini |
| Adriano in Siria | Padova, 1777 | Dramma per musica | Pietro Metastasio |
| Il curioso indiscreto | Roma, 1777 | Dramma giocoso | Giovanni Bertati eller G. Petrosellini, etter Cervantes' Don Quixote |
| Cleopatra | Milano, 1779 | Dramma serio | M. Verazi |
| I viaggatori felici | Venezia, 1780 | Dramma giocoso | F. Livigni |
| Zenobia di Palmira | Venezia, 1789 | Dramma per musica | Gaetano Sertor |
Referanser [rediger]
- ^ "the music suffers obviously from a tiring monotony"
Litteratur [rediger]
- Johann Wolfgang von Goethe, Christian August Vulpius: Circe. Oper mit der Musik von Pasquale Anfossi. Übersetzung und Bearbeitung des italienischen Librettos für das Weimarer Theater. Paralleldruck nach den Handschriften hrsg. von Waltraud Maierhofer, 80 Seiten, Broschur. ISBN 978-3-86525-013-1
