Paseo de la Reforma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paseo de la Reforma
Paseo de la Reforma sett fra Chapultepec-slottet, med Torre Mayor til venstre
Basisdata
NavnPaseo de la Reforma
LandMexico
KommuneMexico by
Kart
Paseo de la Reforma
19°26′04″N 99°09′07″V
Paseo de la Reforma på Commons

Paseo de la Reforma er en om lag 15 km lang aveny i Mexico by. Den strekker seg mellom Santa Fe i sørvest og Tlatelolco i nordøst, via Lomas de Chapultepec, Polanco og Chapultepec, og forbi byens historiske sentrum. Reforma er Mexicos mest kjente gate, og langs den står mange av hovedstadens mest ikoniske monumenter og bygninger, deriblant Ángel de la Independencia («Uavhengighetsengelen»), Torre Mayor, Auditorio Nacional og Bolsa Mexicana de Valores (Mexicos børs).

Avenyen, som opprinnelig var 3,15 km lang, ble anlagt under Mexicos andre imperium på 1860-tallet etter ordre fra keiser Maximilian for å binde sammen Nasjonalpalasset med Chapultepec-slottet. Den første strekninga åpna i 1864. Det opprinnelige navnet var Avenida de la Emperatriz («Keiserinnas aveny»), til ære for Maximilians kone Charlotte. Den ble omdøpt til Paseo Degollado i 1867, før den i 1872 fikk dagens navn, som er til minne om den liberale reformen som ble gjennomført av president Benito Juárez. I 1920 ble den forlenga sørvestover til Santa Fe, mens den i 1964 ble utvida mot nordøst til Tlatelolco.

Fram til 1920-tallet var Paseo de la Reforma en rolig aveny omkransa av herskapshus med store hager, men den ble deretter sakte, men sikkert til en av byens viktigste gjennomfartsårer omgitt av høye leilighetskomplekser, kontorbygninger, hoteller og kjøpesentre. Reforma har i dag byens største konsentrasjon av skyskrapere, og det bygges stadig høyere langs avenyen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Keiser Maximilian og keiserinne Charlotte

Paseo de la Reformas historie går tilbake til 1864, like etter reformkrigen, da en konservativ gruppering med støtte fra Napoleon III satte inn Maximilian som keiser av Mexico. Da han og kona Charlotte ankom Mexico, bosatte de seg i slottet Castillo de Chapultepec, som tidligere hadde vært den spanske visekongens residens, på den skogkledte åsen Chapultepec. På denne tida hadde Mexico by bare 200 000 innbyggere, og området rundt Chapultepec var ennå ikke urbanisert og besto av jorder hvor det ble dyrka mais og korn, med enkelte spredte haciendaer.[1] Maximilian hadde kontor i Nasjonalpalasset, som befant seg ved Plaza de la Constitución i byens sentrum. For å komme seg dit måtte han først dra inn til byen, som ikke strakk seg lenger ut enn til det som seinere ble kjent som Glorieta del Caballito, og hvor det fantes en vei, i dag kjent som Avenida Juárez, som førte østover inn til Nasjonalpalasset. Punktet hvor denne veien starta, befant seg 3,15 km i rett linje fra slottet. Det fantes imidlertid ingen vei som gikk direkte dit fra slottet, så keiseren måtte i stedet kjøre en liten omvei langs Chapultepec-akvedukten, hvor veien Avenida Chapultepec går i dag, og deretter opp Avenida Bucareli for å komme seg til Glorieta del Caballito.[2] Herfra kjørte han de 1,7 kilometerne langs dagens Avenida Juárez inn til Plaza de la Constitución. Dette utgjorde en samla strekning på om lag 6 km.[1] Den 2,5 km lange veien langs akvedukten var ikke noen stor omvei, men den var ikke asfaltert og ble ofte oversvømt og gjørmete når det regnte. Maximilian følte seg heller ikke trygg langs denne øde veien på kveldstid, ettersom han hadde mange motstandere. Han valgte derfor ofte å sove over i byen, og det sies at dette gjorde keiserinna svært sjalu.[3]

Paseo de la Emperatriz[rediger | rediger kilde]

Chapultepec-slottet i enden av Paseo de la Reformas opprinnelige trasé
Foto: Haakon S. Krohn

Disse problemene førte til at Maximilian beslutta å bygge en vei som skulle gå i rett linje mellom slottet og Glorieta del Caballito. Lengden på reisen mellom slottet og Nasjonalpalasset ble bare redusert med rundt 350 meter, men den nye veien skulle være asfaltert, og dessuten hadde keiseren en forkjærlighet for storslåtte konstruksjoner, og han ønska seg en mer monumental reisevei.[1] Han samla derfor en gruppe med førsteklasses arkitekter og kunstnere som kunne oppfylle dette ønsket. Blant dem var arkitekten Ramón Rodríguez Arangoiti og kunstnerne Felipe Sojo, Miguel Noreña og Santiago Rebull.[3] Ingeniøren Luis Bolland Kuhmackl fikk i oppdrag å gjennomføre prosjektet. Anleggsarbeidet starta opp i 1864, og det ble jobba i høyt tempo de to første åra. Arbeidet bød på enkelte problemer blant annet fordi det måtte bygges ei trebru over ei renne langs veien.

I 1866 sto den første delen av avenyen ferdig, men den gikk ennå ikke hele veien bort til dagens Avenida Juárez.[1] Maximilian ga avenyen navnet Paseo de la Emperatriz (emperatriz betyr «keiserinne» på spansk), til ære for kona si.[3] Den var imidlertid foreløpig en blindvei, og ble kun brukt av byens elite. Fra og med 13. oktober 1866 var det kun keiserparet og hoffet deres som hadde lov å benytte seg av veien, om man ikke fikk spesialtillatelse fra keiseren.[1]

Paseo Degollado[rediger | rediger kilde]

Året etter, i 1867, ble Maximilian styrta av republikanerne under ledelse av Benito Juárez og ble henretta i Querétaro 19. juni. Keiserparet fikk derfor aldri se prosjektet sitt bli fullført. Få dager etter henrettelsen beordra president Juárez at veien skulle ha navnet Paseo Degollado.[4] I 1870 ble den forlenga helt til Glorieta del Caballito. Ingeniør Francisco P. Herrera fikk ansvaret for å plante trærne langs den siste delen av strekninga, anlegge grøfter langs veien og utføre det nødvendige renholdet. I 1872 ble avenyen overgitt til bystyret, som siden da har hatt ansvaret for vedlikeholdet. Fra og med 17. februar samme år ble den åpna for allmennheten.[1]

Paseo de la Reforma og «El Porfiriato»[rediger | rediger kilde]

Paseo de la Reforma i 1888, med Monumento a Colón i forgrunnen og Chapultepec-slottet i bakgrunnen
Tegning: William Henry Bishop

Etter Benito Juárez' død i 1872 tok Sebastián Lerdo de Tejada over som president. Under hans styre (1872–1876) ble avenyen ytterligere utsmykka, og den nordligste delen traseen begynte så smått å urbaniseres. Avenyen ble utvida fra 18 til 25 meter i bredden, fortaua på begge sider ble utvida fra 9 til 10 meter i bredden,[5] det ble planta nye rader med trær og det ble satt ut benker. Man anla fire rundkjøringer med en diameter på 110 meter, i tillegg til den som i dag er kjent som Glorieta de la Palma, som fikk en diameter på 120 meter.[1][5] Gjennom et dekret i 1872 fikk avenyen navnet Paseo de la Reforma, til minne om Benito Juárez' liberale reformer.

Den største forandringa gjennomgikk avenyen under diktaturet til Porfirio Díaz, «El Porfiriato», som var nesten uavbrutt fra 1877 til 1911. I 1877 ble den store rundkjøringa med Monumento a Colón, et monument av Christofer Columbus, ferdigstilt, og året etter ble det satt ut flere benker og store sokler langs veien hvor det skulle utplasseres store vaser og figurer fra den greske mytologien. Det siste ble imidlertid aldri gjennomført.[1] I 1894 installerte man også gatelys langs avenyen. Den store bronsestatuen Monumento a Cuauhtémoc ble i 1887 plassert ut foran residensen til den innflytelsesrike familien Gargollo langs Reforma som et symbol på Mexico som en nasjon som stammer fra ulike sivilisasjoner.[6] I 1888 foreslo journalisten Francisco Sosa at man i stedet for mytologiske figurer burde plassere ut statuer av personer med tilknytning til gjennomføringa av den liberale reformen på soklene. Forslaget ble godkjent av myndighetene, og de valgte å dedikere to sokler til hver av landets delstater. Mellom 1889 og 1895 ble i alt 77 statuer satt ut på annenhver sokkel langs Reforma, og mellom dem satte man ut de planlagte vasene i bronse.[1][7] I 1889 eller 1891 satte man også ut de to seks meter høye statuene som i dag er kjent som «Indios Verdes» («De grønne indianerne») på hver sin side av Glorieta del Caballito. De ble imidlertid kun stående fram til 1901, da de ble flytta. På slutten av 1890-åra ble det anlagt trikkespor langs Reforma, for ruta som gikk mellom Plaza de la Constitución og Tacubaya.[4]

El Ángel de la Independencia står midt i rundkjøringa Glorieta del Ángel langs Paseo de la Reforma.

Etter oppføringa av Cuauhtémoc-monumentet i 1887 hadde byen vokst seg ut dit, men i området mellom dette monumentet og Chapultepec var det ved århundreskiftet fremdeles kun jorder og myrer. I 1902 kunngjorde Díaz planene om å bygge ei ny rundkjøring, hvor man skulle oppføre det storslåtte monumentet El Ángel de la Independencia. På grunn av denne nyheten vokste byen stadig nærmere Chapultepec de påfølgende åra.[1] Den nye bebyggelsen var overdådig, og besto i stor grad av herskapshus, små palasser og luksushoteller i europeisk stil. Husa var omkransa av store hager med fontener, og hadde ofte høye tårn integrert i arkitekturen.[1][4] Uavhengighetsengelen ble innvia i 1910, for å markere Mexicos hundre år som selvstendig nasjon.[3] Mellom 1900 og 1910 ble også hele strekninga av Reforma mellom Cuauhtémoc-rundkjøringa og Chapultepec renovert. Veibanen ble utvida til om lag 40 meter i bredden, og på begge sider av veien ble det anlagt 15 meter breie fortau.[1]

Revolusjon, befolkningsvekst og forlengelser[rediger | rediger kilde]

Porfirio Díaz ble tvunget til å forlate landet i 1911, året etter at den meksikanske revolusjonen tok til. Paseo de la Reforma pådro seg ingen nevneverdige ødeleggelser under revolusjonen; derimot vokste det opp nye, aristokratiske nabolag i området rundt Uavhengighetsengelen, ettersom hovedstaden var blant de tryggeste stedene i landet å bo.[1][3] I løpet av revolusjonsperioden gjorde imidlertid bilene sitt inntog i Mexico, noe som endra Reformas karakter. Etter at den nye, luksuriøse bydelen Lomas de Chapultepec (da kjent som Chapultepec Heights) oppsto, bestemte man at Paseo de la Reforma skulle forlenges sørvestover, helt til starten på motorveien til Toluca. Denne strekninga var på rundt 9,5 km og ble åpna i 1920.[8] Da revolusjonen tok slutt i 1920, gikk landet inn i en fredelig periode, og samtidig begynte arkitekturen langs Paseo de la Reforma å gjennomgå store forandringer. På 1920-tallet vokste det opp store leilighetskomplekser, kontorbygninger, hoteller, kinoer og butikker, og herskapshusa og hagene ble sakte, men sikkert borte.[3]

Fra 1930-tallet opplevde landet en voldsom vekst i økonomien og innbyggertallet, samtidig som det ble stadig flere biler på veiene. Myndighetene anla flere nye avenyer, og Paseo de la Reforma gjennomgikk en rekke mindre forandringer og moderniseringer i presidentperioden til Miguel Alemán (1946–1952). Fra å være en rolig aveny i et overklassestrøk på begynnelsen av 1900-tallet hadde den i 1950-åra utvikla seg til en kommersiell og dynamisk gjennomfartsåre. Trærne langs avenyen var fjerna, og de breie fortaua var gjort om til sideveier for biltrafikk.[1]

Ernesto Uruchurtu, som var byens guvernør fra 1952 til 1966, så seg nødt til å gjennomføre et stort veiprosjekt for å få bukt med den tette trafikken. Dette omfatta forlengelser av flere av byens viktigste avenyer, deriblant Reforma. Arbeidet med denne varte fra 1960 til 1964, og besto i en forlengelse på 2,6 km nordøstover til bydelen Tlatelolco, hvor den ble forbundet med Calzada de Tlalpan, som i sin tur ble gjort om til byens første høyhastighetsvei.[1][3] Takka være dette såkalte «megaprosjektet» var Mexico by på slutten av 1960-åra igjen blitt en grønn og rein by uten betydelige trafikkproblemer.[1]

Modernisering og renovering[rediger | rediger kilde]

Skyskraperne langs Paseo de la Reforma

Fra 1964 til årtusenskiftet gjennomgikk ikke selve avenyen noen større forandringer. I 1979 ble statuen «El Caballito» flytta og bytta ut med en moderne versjon, og i perioden 1976–1982 ble det satt ut førti bronsestatuer langs den nordlige delen av Reforma.[4] På 1990-tallet ble også fontena Fuente de la Diana Cazadora og Cuauhtémoc-monumentet flytta til de plasseringene de har i dag.[4] Fornyelsen langs Reforma kommer tydelig fram ved at bare 14 av bygningene fra den porfirianske perioden sto igjen i 1997.[1] På begynnelsen av det 21. århundret ble fasadene til mange av bygningene fra midten av 1900-tallet renovert.[7]

Det var ikke før i 2003–2004, under guvernør Andrés Manuel López Obrador, at selve avenyen skulle få en ny, stor ansiktsløftning. Gjennom en plan utarbeida av Fakultetet for arkitektur ved Universidad Nacional Autónoma de México, ble det planta ut trær over et areal på til sammen 100 000 m², og det ble satt ut blomster og andre planter i midtrabatten og langs fortaua.[3] I tillegg ble det bygd ramper for rullestolbrukere, belysninga langs veien ble forbedra og lyskryssa ble omorganisert.[3] Denne forskjønnelsen førte til at bolig- og tomteprisene langs avenyen steig ytterligere.[3] I 2010 åpna den såkalte Ciclovía Modelo, en 6,8 km lang sykkelvei mellom Chapultepec og Plaza de la Constitución som går langs Reforma og Avenida Juárez.[9][10]

Det bygges stadig flere og høyere skyskrapere langs Paseo de la Reforma. Mellom 2003 og 2013 fikk avenyen 20 nye skyskrapere.[4] Fra 2001 til 2013 ble det investert 4 milliarder USD i skyskrapere langs Reforma. Det er også flere under konstruksjon, blant annet Torre Reforma, Punto Chapultepec og Torre BBVA Bancomer, som blir byens tre høyeste bygninger når de står ferdig i 2014 og 2015, med en takhøyde på henholdsvis 244, 238 og 235 meter.[11][12][13]

Trasé og landemerker[rediger | rediger kilde]

Den sørvestlige forlengelsen[rediger | rediger kilde]

Torre Mayor (til venstre) og Torre Libertad sett fra Paseo de la Reforma

I sørvest starter og ender Paseo de la Reforma i finansdistriktet Santa Fe i delegasjonen Cuajimalpa. Den vestligste strekninga av Reforma utgjør også en del av riksvei 15, som går til Toluca. Riksveien starter et stykke lenger øst, i et kryss hvor Avenida Constituyentes springer ut fra Reforma. Fra dette krysset går Paseo de la Reforma i nordøstlig retning, nå i form av en aveny, gjennom det eksklusive boligområdet Lomas de Chapultepec. Den fortsetter nordøstover med enkelte svinger til Polanco, en annen av de mest eksklusive delene av byen. På dette første strekket ligger de fleste av byens ambassader, enten langs med eller i nærheten av Reforma. I Polanco krysser Reforma motorveien Anillo Periférico i rundkjøringa med monumentet Fuente de Petróleos Mexicanos, og ved dette punktet tar veien en sving mot øst og fortsetter som en helt rett aveny. Den går først forbi Auditorio Nacional og fortsetter gjennom den nordøstlige delen av Chapultepec-parken, med blant annet innsjøen Lago de Chapultepec synlig fra veien. Lengst øst i parken går den forbi Museet for moderne kunst og ankommer stedet hvor avenyen opprinnelig starta, foran Niños Héroes-monumentet nedafor Chapultepec-slottet.

Den opprinnelige traseen[rediger | rediger kilde]

Monumento a Cuauhtémoc i krysset mellom Paseo de la Reforma og Avenida de los Insurgentes
Paseo de la Reforma sett nordøstover. Strekninga som går diagonalt opp mot bildets øverste venstre hjørne, er forlengelsen fra 1964.
Skulpturen foran Torre del Caballito i den tidligere Glorieta del Caballito

Fra Chapultepec går Reforma rett nordøstover i det som er dens mest kjente og monumentale strekning, på 3,15 km. Her er også fortauet svært bredt, og det er et populært område for spaser- og sykkelturer. Dette området ble urbanisert under Porfirio Díaz' presidentperiode, og noen bygninger fra den tida står fortsatt, men de fleste av dem har forsvunnet, og byggestilen langs avenyen har blitt til en blanding av art deco og moderne glassbekledd arkitektur. Avenyen går først forbi den 102 meter høye stelen Estela de Luz, og deretter står Torre Mayor, Mexicos høyeste skyskraper, langs den nordlige sida av veien. På hver sin side av Torre Mayor er Torre Reforma og Punto Chapultepec under bygging. Disse skyskraperne vil bli henholdsvis 244 og 238 meter høye, og dermed Mexicos to høyeste.[11][12] På motsatt side av veien bygges det som skal bli landets tredje høyeste bygning, Torre BBVA Bancomer, på 235 meter.[13] Videre går avenyen gjennom rundkjøringa Glorieta de la Diana Cazadora, med høyhuset Torre Libertad i det nordvestlige hjørnet. I den neste rundkjøringa ruver søyla med den gullbelagte Ángel de la Independencia, byens kanskje viktigste landemerke. Nordvest for rundkjøringa står den konkave kontorbygninga Torre HSBC som bakteppe for engelen, og i nordøst ligger det store hotellet Sheraton María Isabel. Sør for Reforma langs strekninga øst for uavhengighetsengelen ligger turist- og utelivsområdet Zona Rosa, med gater oppkalt etter europeiske byer. Neste rundkjøring er Glorieta de la Palma, som har navn etter palma som står i midten. Ved denne rundkjøringa står bygningene til Bolsa Mexicana de Valores (Mexicos børs) og Edificio Reforma 265, og like øst står de tre høye tårna til komplekset Reforma 222 og byggeplassen til det som i 2014 skal bli en 204 meter høy skyskraper ved navn Torre Punta Reforma.[14] Her krysses Reforma av byens lengste aveny, Avenida de los Insurgentes, og i midten av dette krysset står Monumento a Cuauhtémoc. Sør for krysset står den iøynefallende, modernistiske bygninga Edificio CFE.

Videre går Reforma forbi den nye bygninga til Senatet, som sto ferdig i 2011, og gjennom Glorieta de Colón med Monumento a Colón i midten og de tre høyhusa Plaza Residences, Le Méridien og Torre Contigo i nordøst. Den kommer så til det som var enden på den opprinnelige avenyen. I dag er det et veikryss som i mange år var kjent som rundkjøringa Glorieta del Caballito. Her sto monumentet kjent som «El Caballito», som nå befinner seg på Plaza Manuel Tolsá og er erstatta av en modernistisk, gul hestehodeskulptur av Enrique Carbajal. Ved krysset står skyskraperne Torre del Caballito og Torre Prisma, samt bygninga Edificio El Moro. Herfra går Avenida de la República vestover til Revolusjonsmonumentet noen hundre meter fra Reforma, mens Avenida Juárez fører forbi Alameda Central inn til Plaza de la Constitución i hjertet av byens historiske sentrum. Dette var veien keiser Maximilian tok fra Paseo de la Reforma til Nasjonalpalasset.

Den nordøstlige forlengelsen[rediger | rediger kilde]

Den delen av Paseo de la Reforma som befinner seg nordøst for dette krysset, ble anlagt i 1964, kalles Ampliación Uruchurtu og er 2,6 km lang.[1] Veien krysser først Avenida Hidalgo, går gjennom rundkjøringa med Monumento a Simón Bolívar, forbi Plaza Garibaldi, hvor den krysser Eje Central Lázaro Cárdenas, og gjennom rundkjøringa med Monumento a Cuitláhuac. Veien er nå inne i bydelen Tlatelolco, og Plaza de las Tres Culturas («De tre kulturers plass») ligger få kvartaler i vestlig retning. Her ender Paseo de la Reforma, og den deler seg i to og fortsetter som Calzada de Guadalupe og Calzada de los Misterios, som begge går nordover til La Villa og Guadalupe-basilikaen.

Rundkjøringer[rediger | rediger kilde]

Glorieta de la Palma med børsbygninga og Edificio Reforma 265 i bakgrunnen

Rundkjøringene er viktige referansepunkter langs Paseo de la Reforma. Det er i dag 9 rundkjøringer, og alle har navn etter monumentet som befinner seg i midten av dem (med unntak av Glorieta de la Palma, som har en palme). Fra 1964 til 1974 var antallet oppe i 12. De 9 rundkjøringene som eksisterer i dag, er følgende, fra sør til nord:

Fram til 1979 var det ei rundkjøring i den nordøstlige enden av Reformas opprinnelige trasé. Denne var kjent som Glorieta del Caballito, etter skulpturen «El Caballito» som sto i midten, men er nå gjort om til et veikryss. De to øvrige rundkjøringene som ikke lenger eksisterer, er Glorieta de Escobedo og Antigua Glorieta de la Diana Cazadora, som begge befant seg ved Chapultepec, like vest for dagens Glorieta de la Diana Cazadora.

Transport[rediger | rediger kilde]

Fotgjengere og syklister langs Paseo de la Reforma en søndag

Paseo de la Reforma var i 2012 den tredje mest trafikkerte veien i Mexico by, etter Anillo Periférico og Avenida de los Insurgentes. Det er særlig om ettermiddagen og kvelden at Reforma har mye trafikk, og da spesielt i østgående retning langs den sørvestlige og den nordøstlige delen av avenyen.[15]

Reforma har tre kjørefelt i hver retning. I motsetning til i mange av de andre avenyene i byen er ingen filer reservert for kollektivtransport, men det går flere busslinjer langs hele Reforma.[16] Metrobussens Linje 1, som går langs Avenida de los Insurgentes, har en stasjon ved navn Reforma som ligger et kvartal nord for Paseo de la Reforma, og noen kvartaler lenger sør ligger Hamburgo stasjon.[17] Turistbussen Turibus sin rute Circuito Centro går langs Reforma gjennom Chapultepec og helt opp til Alameda Central.[18]

Metroen har ingen linjer som går langs med Reforma, men flere stasjoner ligger ved avenyen.[19] I sørvest, ved Auditorio Nacional, ligger Linje 7s Auditorio metrostasjon. Fra begynnelsen på Reformas opprinnelige trasé foran Monumento a los Niños Héroes er det gangavstand til stasjonene Cuauhtémoc og Sevilla, som begge tilhører Linje 1. I krysset med Avenida Hidalgo ved Alameda Central befinner Hidalgo metrostasjon seg, som knytter sammen Linje 2 og Linje 3. Lenger nordøst, i krysset med Eje Central Lázaro Cárdenas ved Plaza Garibaldi, ligger Garibaldi-Lagunilla stasjon, på Linje 8 og Linje B.

Det er et stort antall stasjoner for Ecobici, bysykler som kan benyttes med et periodekort, langs Paseo de la Reforma.[20] Etter at sykkelveien Ciclovía Modelo åpna og Ecobici ble innført i 2010, har antallet syklister langs Paseo de la Reforma mangedobla seg, og veksten er høy hvert år.[21] I 2012 ble det talt et gjennomsnitt på 3 636 syklister per dag ved et punkt langs Reforma.[22]

Hver søndag mellom klokka 08.00 og 14.00 stenges Paseo de la Reforma for motortrafikk slik at den kan benyttes av syklister og fotgjengere. Dette tilbudet kombineres med at det tillates å ta med sykler på metroen og metrobussen i hele byen.[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Aguirre Botello, Manuel. «El Paseo de la Reforma, 1864–2004». México máxico. Besøkt 7. oktober 2013. 
  2. ^ Kart over Mexico by i 1824 med Paseo de la Reformas trasé tegna inn. Besøkt 7. oktober 2013.
  3. ^ a b c d e f g h i j «Paseo de la Reforma». SETRAVI. Arkivert fra originalen 27. september 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  4. ^ a b c d e f «Paseo de la Reforma apunta al cielo». Excelsior. 11. august 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  5. ^ a b Martínez (2005), s. 33.
  6. ^ Martínez (2005), s. 39.
  7. ^ a b «Excélsior en la Historia: La metamorfosis de Paseo de la Reforma». Excelsior. 31. juli 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  8. ^ Aguirre Botello, Manuel (oktober 2003). «Glorietas del Paseo de la Reforma». México máxico. Arkivert fra originalen 28. september 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  9. ^ «Abren Ciclovía Modelo». Secretaria del Medio Ambiente. 15. desember 2010. Arkivert fra originalen 28. september 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  10. ^ «Inauguran Ciclovía Modelo en Reforma». El Universal. 14. desember 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  11. ^ a b «Torre Reforma». Emporis. Besøkt 7. oktober 2013. 
  12. ^ a b «Punto Chapultepec». SkyscraperPage. Besøkt 7. oktober 2013. 
  13. ^ a b «Torre BBVA Bancomer emprende altura». Excelsior. 18. august 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  14. ^ «Punta Reforma 180». SkyscraperPage. Besøkt 7. oktober 2013. 
  15. ^ «Vialidades con mayor tráfico en el DF». El Universal DF. 19. januar 2012. Arkivert fra originalen 27. september 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  16. ^ «Red de rutas» (PDF). Red de Transporte de Pasajeros del D.F. Arkivert fra originalen (PDF) 13. juni 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  17. ^ «Metrobús». Gobierno del Distrito Federal. Arkivert fra originalen 30. september 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  18. ^ «Circuito Chapultepec–Centro Histórico». Turibus. Arkivert fra originalen 27. september 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  19. ^ «La red del sistema de transporte colectivo». Metro de la Ciudad de México. Arkivert fra originalen 23. september 2011. Besøkt 7. oktober 2013. 
  20. ^ «Mapa de estaciones» (PDF). Ecobici. Arkivert fra originalen (PDF) 28. september 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  21. ^ «Crece el uso de la bicicleta en Paseo de la Reforma». Excelsior. 3. mai 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  22. ^ «Conteo Ciclistas Reforma 2012» (PDF). ITDP. mars 2013. Arkivert fra originalen (PDF) 28. september 2013. Besøkt 7. oktober 2013. 
  23. ^ «Paseos en bicicleta». Ciudad México. Besøkt 7. oktober 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jiménez, Víctor (1994). Historia del Paseo de la Reforma. Mexico by: Democracia Ediciones. 
  • Martínez Assad, Carlos (2005). La patria en el Paseo de la Reforma. Mexico by: Fondo de Cultura Económica og Universidad Nacional Autónoma de México. 
  • Poniatowska, Elena (2009). Paseo de la Reforma. Mexico by: Joaquín Mortiz. 
  • Ulloa del Río, Ignacio (1997). El Paseo de la Reforma, crónica de una época (1864–1949). Mexico by: Universidad Nacional Autónoma de México. 
  • Zavala, Silvio (1997). En defensa del Paseo de la Reforma. Mexico by: Universidad Iberoamericana. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paseo_de_la_Reforma&oldid=24348391»