Parshva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av Pārśva i jaintempelet i Lodhruva i Rajasthan.

Parshva, Pārśva (sanskrit पार्श्वनाथ); eller Paras (gujarati: પારસ; ca 870-777 f.Kr.) var en religiøs lærer innenfor jainismen. Han er den 23. og nest siste av jainismens vadestedsmakerne.[1]

Jainismens opprinnelse knyttes til den omvandrende asketen Vardhamana Mahavira (599527 f.Kr.), som jainene regner som den 24. og siste av vadestedsmakerne. Det er uklart hvorvidt Mahavira er en religionsstifter, eller om han reformerte en munkeorden grunnlagt av Parshva ca 250 år tidligere.[2][3] Selv om jainene mener at alle de 24 vadestedsmakerne (Tirthamkara) er historiske personer, er det vanlig å anta at bare de to siste er historiske personer, mens de 22 eldste er mytiske personer.[2][3]

Parshva skal ha vært en prins som i en alder av 30 ga avkall på verden, og viet seg til askese og religionen.

Selv om Mahavira framstår som jainismens hovedperson, er det Parshva som har flest templer oppkalt etter seg.[3] Han oppfattes som særlig medfølende, og avbildes alltid med en krone eller hette kalt nāga, som har enten 3, 7 eller 11 stråler.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fisher, Mary Pat (1997). Living Religions: An Encyclopedia of the World's Faiths. London: I.B.Tauris. ISBN 1860641482.  p. 115
  2. ^ a b Per Kværne og Kari Vogt. «Jainismen» I: Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002 ISBN 82-02-19667-1
  3. ^ a b c Jens W. Borglands innledning til Jainismen (2011) i serien Verdens hellige skrifter.