Paris–Brest–Paris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Paris–Brest–Paris (også kalt PBP) er et ca. 1200 km langt sykkelritt mellom de franske byene Paris og Brest. Rittet ble startet i 1891 og har blitt arrangert i forskjellige former helt til i dag, noe som gjør det til verdens eldste sykkelritt. Opprinnelig var rittet for profesjonelle og amatører, men har etter 1951 kun blitt kjørt av amatører.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første Paris–Brest et retour ble arrangert i 1891 på initiativ fra Pierre Griffard, redaktør av avisen Le Petit Journal. Rittet var ment som en demonstrasjon av sykkelens muligheter og bød på stor oppmerksomhet for avisen, som fikk oppdateringer sendt med telegraf til Paris fra byene langs løypen. Vinneren, Charles Terront, ble en nasjonalhelt i Frankrike.

De neste 60 årene ble rittet arrangert hvert tiende år, med unntak av 1941-utgaven, som ble utsatt til 1948 på grunn av andre verdenskrig. Fra og med 1931 ble det arrangert to ritt: det ene var konkurranserittet Paris–Brest–Paris, som ble kjørt av profesjonelle syklister, og det andre var en brevet for amatører arrangert av Audax Club Parisien. Disse to rittene ble arrangert side om side tre ganger, men så døde interessen for PBP ut blant profesjonelle syklister. Fra og med 1956 ble det kun arrangert amatørritt; først med fem års mellomrom, deretter fire. Den foreløpig siste PBP til å bli arrangert, i 2007, var den 16. i rekken.

Sykkelrittet har gitt navn til det kjente franske bakverket Paris-Brest.

Organisering[rediger | rediger kilde]

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

For å delta i PBP, må man kvalifisere seg gjennom å fullføre en serie breveter på 200, 300, 400 og 600 km samme år som PBP arrangeres. Hver brevet arrangeres på tilsvarende måte som Paris–Brest–Paris og organiseres av lokale organisasjoner tilknyttet Randonneurs Mondiaux (direkte eller gjennom sin nasjonale representant). Tidligere måtte man fullføre rittene etter stigende lengde, men fra og med 2007 ble dette kravet fjernet.

Dersom man ikke har anledning til å delta i et kvalifiseringsritt, kan man erstatte det med et lengre ritt: for eksempel kan man sykle en serie på 300-300-400-600 i stedet for 200-300-400-600. Man kan sykle kvalifisering hvor man vil i verden; endelig godkjenning av kvalifiseringen skjer hos Audax Club Parisien.

Kontroll[rediger | rediger kilde]

Rittene er lagt opp med en maksimal passeringtid i mål. Passeringstiden kontrolleres også på annonserte eller hemmelige kontrollposter underveis, og ryttere som ikke holder seg innenfor maksimumstiden kan risikere å bli tatt ut av rittet. Hver kontrollpost har angitte tidspunkter for åpning og lukking. Ved passering av kontrollposter må ryttere få stempel og passeringstidspunkt ført opp i en loggbok. Loggboken leveres senere til rittorganisatøren for godkjenning.

Under kvalifiseringsritt kan kontrollpostene være spesifiserte bensinstasjoner, serveringssteder eller lignende. Siden spesielt 400 km og 600 km er lange ritt, kan man risikere å møte en stengt kontrollpost. I slike tilfeller kan attestering gis av andre og godkjennes av arrangøren. I PBP har arrangøren satt opp egne kontrollposter med matservering og mekanisk hjelp i tillegg til stempling.

Norsk deltagelse[rediger | rediger kilde]

Den første norske deltageren i PBP var Leif Grimstveit i 1979, som arrangerte sine egne kvalifiseringsritt i Norge for å kunne delta. Grimstveit deltok igjen i 1983 som eneste nordmann. I 1987 deltok 57 nordmenn, og Norge hadde dette året flere deltagere enn resten av Norden til sammen (52). Antallet deltagere økte igjen i 1991 til 61 nordmenn, det høyeste antallet noensinne. Siden 1991 har deltagerantallet fra Norge gradvis sunket til 18 i 2003 og 22 i 2007. Leif Grimstveit har deltatt hver gang siden 1979 unntatt 1987 og står med flest fullførte PBP av alle nordmenn.

Referanser[rediger | rediger kilde]