Pareiasaurer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pareiasaurer
Scutosaurus fra øvre perm
Scutosaurus fra øvre perm
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pareiasauridae
Norsk(e) navn: pareiasaurer
Hører til: Urreptiler,
Amnioter,
virveldyr
Alder: midtre perm
Utdødd: overgangen perm - trias
Habitat: landjorda
Utbredelse: hele verden
Delgrupper:

Pareiasaurene er en familie av planteetende urreptiler som var vidt utbredt på Pangæa i perm-tiden. De fleste artene er lett kjennlig på den masive kroppen og de undelig utvekstene på hodeskallen.

Anatomi[rediger | rediger kilde]

Hodeskalle av Elgina mirabilis med deler av hudpanseret bevart.

Pareiasaurene var relativt store dyr, fra 60 cm til over 3 meter. De fleste formene var tungbygde med kraftige bein og brede føtter, kort hale og lite hode. Selve kroppen var tønneformet med plass til et stort fordøyelsessystem. Vekten på de større artene har blitt anslått til å ha vært over 600 kilo, noe som gjorde dem til de største landdyrene i denne perioden.[1]

Lår- og overarmsbeina sto ut til siden, slik at dyret i naturlig stilling sto med en ganske skarp vinkel i albuen. Knoklene i lemmene var ekstremt tunge og kraftige sammenliknet med moderne dyr av samme størrelse. Den tunge bygningen og de sprikende beina må ha gitt pareiasaurene en langsom, vuggende gange, og de kan neppe ha vært særlig raske. De var i stedet beskyttet av størrelsen og et tungt hudpanser av bein.[1]

Hodeskallen til Pareiasaurene var tung og dyp, med mer eller mindre markante utvekster langs bakkanten og kinnbeinet. De best utviklede utvekstene finner vi i slekten Elgina som hadde regulære horn. I pannen satt et velutviklet åpning for et pinealøye. De underlige utvekstene langs skallens bakkant kan ha blitt brukt til beskyttelse, eller i konkurranse mellom individene.

Tenner og kosthold[rediger | rediger kilde]

Pareiasaurenes tenner er bladformede med mange en rekke knudrete forhøyninger, tilsvarende dem man finner hos moderne iguaner og de utdødde Caseidene.[2] Tennene og den romslige kroppen med plass til et stort fordøyelsessystem tyder på at disse krypdyrene var rene planteetere, på tross av det skremmende utseendet. Trolig har pareiasaurene levd av næringsfattig og tungt fordøyelig plantekost i Pangæas ørkner.

Nålevende slektninger?[rediger | rediger kilde]

De store tungbyggede Pareiasaurene forsvant sammen med en rekke andre grupper i overgangen mellom perm og trias. Lee (1997) har argumentert for at Pareiasaurene i denne overgangen gav opphav til skilpadder. Pareiasurenes tunge hodeskaller likner på den man I dag finner hos skilpadder, og det tunge hudpanseret kan ha utviklet seg til skilpaddenes skall.[3][4] Kritikere har pekt på at det ikke er mulig å peke ut homologier mellom pareiasaurenes beinplater og platene i skilpaddeskall.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kuhn, O, 1969, Cotylosauria, del 6 av Handbuch der Palaoherpetologie (Encyclopedia of Palaeoherpetology), Gustav Fischer Verlag, Stuttgart & Portland
  2. ^ Laurin, M. (1996): "Introduction to Pareiasauria – An Upper Permian group of Anapsids"
  3. ^ Lee, M.S.Y. (1997). "Pareiasaur phylogeny and the origin of turtles." Zoological Journal of the Linnean Society, no 120(3): side 197-280. doi:10.1111/j.1096-3642.1997.tb01279.x
  4. ^ Jalil, N.-E. and Janvier, P. (2005). "Les pareiasaures (Amniota, Parareptilia) du Permien supérieur du Bassin d’Argana, Maroc." Geodiversitas, no 27(1) : side 35-132.
  5. ^ deBraga, M. and Rieppel, O. (1997). "Reptile phylogeny and the interrelationships of turtles." Zoological Journal of the Linnean Society, no 120: side 281-354.
  • Carroll, R. L., (1988), Vertebrate Paleontology and Evolution, W.H. Freeman & Co. New York, s.205
  • deBraga, M. & Rieppel, O. (1997) Reptile phylogeny and the interrelationships of turtles, Zoological Journal of the Linnean Society 120: s.281-354.
  • Lee, M.S.Y. (1997), Pareiasaur phylogeny and the origin of turtles. Zoological Journal of the Linnean Society, 120: s.197-280
  • Mikko's Phylogeny Archive Hallucicrania – Pareiasauriformes