Pappkrus
Pappkrus eller pappbeger er en beholder laget av papp/cellulose, beregnet for drikkevarer som kaffe eller mineralvann.
Oppbygning[rediger | rediger kilde]
Begeret er laget av et papplag, som er behandlet med et tynt lag plast eller voks for å hindre at væsken lekker eller siver ut gjennom pappen. Pappkruset kan også utføres i to sjikt, med en tynn luftspalte mellom de to sjiktene, og på denne måten oppnås en varmeisolerende funksjon.
Begeret kan utstyres med lokk i plast, med et drikke-hull (plassert lengst bort fra «sømmen» på kanten for å være tettest mulig slik at det ikke drypper når det drikkes gjennom lokket) eller åpning for plassering av sugerør.
Historie[rediger | rediger kilde]
Tidlig på 1900-tallet var det vanlig å ha felles glass eller øser ved vannkilder som vannkraner på skoler eller vanntønner på tog. Denne fellesbruken forårsaket etterhvert helsemessige bekymringer. En betydningsfull undersøkelse om emnet var en studie av Alvin Davison, biologiprofessor ved Lafayette College, som ble offentliggjort under den sensasjonspregede tittelen «Death in School Drinking Cups» i Technical World Magazine i august 1908, basert på undersøkelser utført ved de offentlige skolene i Easton i Pennsylvania.[1]
Basert på disse bekymringene begynte det etterhvert å bli vedtatt lokale forbud mot felles bruk av drikkeglass, spesielt etter at engangsartikler i papir begynte å bli tilgjengelige som et billig og renslig alternativ.
Miljømessige følger[rediger | rediger kilde]
Pappkrus har innvirkning på miljøet, både under produksjon og i avfallsfasen etter bruk. Selv om begrene i seg selv er laget av fornybare ressurser (treflis), så forbruker de flere ikke-fornybare ressurser under produksjonen enn beger laget av polystyrenskum, ettersom det kreves energi for å omgjøre treflis til papirmasse. I løpet av sin livssyklus er pentan det eneste utslippet av betydning i forbindelse med polystyrenbeger. Derimot krever fremstilling av papir flere uorganiske kjemikalier og lager betydelige mengder utslipp til vann. Resirkulering av polystyrenbeger har også mindre miljømessig påvirkning enn resirkulering av pappkrus. Pappkrus er imidlertid lettere biologisk nedbrytbare enn polystyrenkrus.[2][3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Dixie Cup Company History». Lafayette College Libraries. august 1995.
- ^ Don R. Hansen and Maryanne M. Mowen (2005). Management Accounting: The Cornerstone of Business Decisions. Thomson South-Western. s. 503. ISBN 0-324-23484-8.
- ^ Chris T. Hendrickson, Lester B. Lave, and H. Scott Matthews (2006). Environmental Life Cycle Assessment of Goods and Services: An Input-output Approach. Resources for the Future. s. 5. ISBN 1-933115-23-8.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Martin B. Hocking (november 1991). «Relative merits of polystyrene foam and paper in hot drink cups: Implications for packaging». Environmental Management. Springer New York. 15 (6): 731–747. doi:10.1007/BF02394812.[død lenke]
- Martin B. Hocking (november 1994). «Reusable and disposable cups: An energy-based evaluation». Environmental Management. Springer New York. 18 (6): 889–899. doi:10.1007/BF02393618.[død lenke]
- Allyn Freeman and Bob Golden (1997). «Little Dipper». Why Didn't I Think of That? : Bizarre Origins of Ingenious Inventions We Couldn't Live Without. John Wiley and Sons. s. 183–184. ISBN 0-471-16511-5.