Palasskrigen
.jpg) |
.jpg) |
.jpg) |
| Catherine | Paul | Alexander |
Palasskrigen skjedde i det Det russiske keiserdømmet i det siste tiår av Katarina IIs regime (1784-1796) og under regimet til Paul I av Russland I (1796-1801), med ringvirkninger som strakk seg inn i begynnelsen av regimet til Aleksander I av Russland.
En bitter konflikt mellom Katarina og Paul, hennes eneste legitime sønn og arving, manifesterte seg i forbigående politiske og ideologiske konflikter, men fikk også en varig, reell effekt på russisk arkitektur. Begge parter hevdet sine politiske rettigheter, sin forståelse av den suverene makten i dyre byggeprosjekter som omfattet de mest berømte arkitektene fra denne tiden: Vasilij Bazhenov, Vincenzo Brenna, Charles Cameron, Matvey Kazakov, Giacomo Quarenghi og Ivan Starov.[1]
Katarinas palassprosjekter fulgte den klassisistiske arkitekturen i opplysningstiden, mens Paul bevisst støttet seg til den nye romantikken. Bygninger som stilistisk falt utenfor disse stilene ble revet eller ombygd uten videre. Krigen begynte i 1785 med riving av det viktigste palasset i Tsaritsyno, og kulminerte i 1796 med riving av Pella som det største keiserlige palasset i St. Petersburg-området.[2]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Før 1722 var styresettet i Russland basert på Arveretten. I 1722 skilte Peter I seg fra denne tradisjon og endringen ble fulgt opp med en serie av «Palasskupp» da de fleste av de gjenværende på tronen på 1800-tallet var kvinner: Katarina I, Anna, Elisabeth og Catherine II. Catherine II besteg tronen etter drapet på sin mann, Peter III da deres eneste legitime sønn, Paul, var syv år gammel. Paul var hengiven til sin avdøde far i hele sitt liv; men med årene følte han hat til sin mor.
