North American P-51 Mustang

North American P-51 Mustang
	P-51H Mustang
	Informasjon
Rolle	Jagerfly
Produsent	North American Aviation Inc
Første flyvning	26. oktober 1940
Introdusert	1942
Utfaset	1984
Status	Pensjonert
Brukt av	United States Army Air Force; Royal Air Force
Antall produsert	mer enn 15 000
Enhetspris	US$50,985 i 1945
Videreutviklet til	North American F-82 Twin Mustang

North American P-51 Mustang var et en-motors amerikansk jagerfly produsert av North American Aviation Inc. under andre verdenskrig. Det regnes som et av de mest vellykkede av alle amerikanske jagerfly benyttet i denne perioden, først og fremst på grunn av sin utrolige rekkevidde. Det ble benyttet på alle fronter hvor amerikanske flystyrker deltok. Det britiske Royal Air Force brukte det også i stort antall, og Mustangens tilblivelse skyldtes faktisk også britiske interesser. I tillegg ble Mustang levert til Australia, hvor typen også ble lisensbygget.

Fra idé til prototype[rediger | rediger kilde]

I april 1940 ble North American Aviation forespurt av den britiske flyinnkjøpskommisjonen (British Air Purchasing Commission) om å produsere P-40 Tomahawk jagerbomber for Royal Air Force. Flyene var først og fremst tenkt for bruk mot bakkemål. North American foreslo isteden å konstruere et helt nytt fly, med samme motor (Allison V-1710-39, væskekjølt V-12) som de garanterte ville være P-40 overlegen på alle punkter. En grovskisse av flyet var allerede gjort på grunnlag av kamprapporter fra Europa. Britene aksepterte forslaget på to betingelser: Flyet måtte tilfredsstille alle stipulerte krav, og det første prøveflyet måtte være klart i løpet av 120 dager! Prototypen (NA-73X) ble trillet ut av fabrikken (på hjul lånt fra et AT-6 treningsfly) etter 117 dager. På grunn av leveringsproblemer hos Allison manglet det imidlertid motor, og den første prøveflygingen ble derfor forsinket til 26. oktober. Da forelå allerede den første britiske bestillingen på 320 fly.

NA-73X var et av de aller første fly med vinger designet for «laminær luftstrøm», en design som gav lavere løftekraft i lave hastigheter, men høyere toppfart. Testene var meget tilfredsstillende, og forberedelser for produksjonen startet umiddelbart. Det første produksjonsflyet fløy for første gang 1. mai 1941. Det første flyet beholdt North American for test- og utviklingsformål. Det neste produksjonseksemplaret ankom England i november 1941 og ble døpt «Mustang I».

Mustangen som jagerfly[rediger | rediger kilde]

Produksjonen av Mustang i USA kom opp i 14 819 stk. Totalproduksjonen, inkludert 200 i Australia, var altså hele 15 019 stk. Det var langt fler enn andre jagermodeller produsert av amerikanerne. Selv om flyet i utgangspunktet var designet for angrep mot bakkemål, var det som langtrekkende eskortejager det virkelig fant sin plass.

Mustangen var behagelig å fly så snart den var kommet opp i masjfart, men på grunn av vingene designet for laminær luftstrøm hadde den ikke den samme manøvrerbarheten som Spitfire eller fiendens Messerschmitt Bf 109 og Mitsubishi "Zero". Med fulle tanker var det direkte farlig å foreta kampmanøvre, og særlig de senere modellene hadde en tendens til å være "haletunge". Bevæpningen var også svak. Allerede mens Mustangen var på tegnebordet var 20mm maskinkanoner i ferd med å bli standard for jagerfly, mens Mustangen bare ble utrustet med mitraljøser med langt lavere effektivitet (med unntak av den britiske P-51A).^[1] Den lette bevæpningen var imidlertid tilstrekkelig for Mustangens oppgaver, ettersom dens motstandere først og fremst var jagerfly og ikke tunge bombefly. Fordelene ved flyet var den høye hastigheten. Hos mange av de samtidige jagerflyene ble rorene trege når flyet kom opp i stor fart, men Mustangen var designet slik at den beholdt manøvrerbarheten.

Med den store rekkevidden hadde de allierte en jager som kunne fly til Berlin og likevel var i stand til å fungere som jagerfly, noe som var en nesten utrolig teknisk prestasjon. Rorene kunne trimmes i alle retninger, og cockpitdeklslet på de senere modellene gav godt utsyn. Alt dette bidro til at lange flyturer ikke slet ut pilotene. I Europa gjennomførte Mustang-jagere 213 873 kampoppdrag for AAF alene og ble kreditert med 4950 fiendefly nedskutt i kamp, pluss 4131 ødelagt på bakken.

Etter andre verdenskrig ble Mustangen gradvis erstattet av jettjagerere, men den var i tjeneste i enkelte lands luftforsvar helt fram til 1980-tallet. I dag flyr fremdeles mange Mustang rundt omkring i verden, først og fremst i USA.

Allison-Mustang I[rediger | rediger kilde]

Det viste seg raskt at Mustangen var mye raskere enn de tidligere amerikanske P-40 jagerflytyper. Høy vekt kombinert med en relativt svak motor uten kompressor gjorde imidlertid at den ble ansett som uegnet for kamp i annet enn i lav høyde. Der var den imidlertid svært rask, og britene fant den derfor ideell for taktisk rekognosering. Flyet kunne trimmes i alle retninger og var relativt stødig i flukt. Alt dette bidro til å gjøre det til et utmerket fly for angrep mot bakkemål, til tross for den beskjedne bevæpningen (fire 12,7 mm mitraljøser + fire 7,62 mm maskingevær). Et kamera ble montert bak piloten, og Mustang I ble satt i operativ tjeneste av Army Co-operation Command fra april 1942 for fotorekognosering. Mustangens fremste egenskap var likevel den store rekkevidden, en Mustang kunne fly tre ganger så langt som en Spitfire. I oktober 1942 angrep Mustang I-jagere Dortmund-Ems-kanalen, og dette var første gang en-motors jagerfly basert i England ble satt inn mot mål i selve Tyskland.

Mustang IA/IIA/P-51A/F-6A/A-36[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden var ytterligere 300 Mustang I bestilt. Disse fikk fabrikkbetegnelsen NA-83 og innebar kun små endringer. 150 stk. NA-91, med 4 britiske Hispano 20mm maskinkanoner ble også bestilt. RAF mottok 93 av disse og kalte dem Mustang IA. De resterende ble levert til US Army Air Force (AAF), som gav dem typebetegnelsen P-51. 55 av disse ble utstyrt med 2 stk. kameraer og tatt i bruk av AAF til taktisk rekognosering med betegnelsen F-6A. En kort stund gikk de under navnet Apache, men det engelske navnet Mustang ble snart adoptert også av amerikanerne.

Nå begynte også AAF for alvor å fatte interesse for Mustang. 500 stk. spesialbygget for stupbombing, A-36A med Allison V-1710-87 motor, ble levert til AAF fra september 1942 til mars 1943. A-36A var den første versjonen som ble satt inn i krigsoperasjoner av AAF (i Italia).

Fra mars 1943 fulgte 310 stk. P-51A (1200 hk Allison V-1710-81) med 4x12,7 mm mitraljøser. I tillegg kunne de ta en bombelast på opptil 1,000 lb eller to slipptanker, som økte aksjonsradiusen til 2350 miles (3780 km). RAF mottok 50 stk. P-51A (Mustang II), som ble brukt til taktisk rekognosering.

I alt 1579 stk. Mustang ble levert med Allison-motor.

Tekniske data P-51A[rediger | rediger kilde]

Motor: 1200 hk Allison V-1710-81 væskekjølt V-12
Bevæpning: 4x12,7 mm Browning MG 53-2 mitraljøser + 1000 lb (453,6 kg) bomber
Tomvekt: 2918 kg
Normal lastet vekt: 3900 kg
Maksimal lastet vekt: 4808 kg
Lengde: 9,82 m
Vingespenn: 11,28 m
Vingeareal: 21,64 kvm
Høyde: 2,64 m

Ytelser P-51A[rediger | rediger kilde]

Maks. hastighet i 5000 ft høyde (1525 m): 340 mph (547 km/t)
Maks. hastighet i 20 000 ft høyde (6095 m): 390 mph (628 km/t)
Normal rekkevidde: 750 miles (1207 km)
Maks. rekkevidde (med dropptanker): 2350 miles (3782 km)
Stigetid til 5000 ft (1525 m): 2,2 min
Stigetid til 10 000 ft (3281 m): 4,4 min
Stigetid til 20 000 ft (6096 m): 9,1 min
Maks. tjenestehøyde: 31 350 ft (9555 m)

P-51B/C Merlin-Mustang[rediger | rediger kilde]

Allison-motoren i Mustang I og IA mistet så mye ytelse i stigende høyde at det ikke var mulig å utnytte det potensialet flyet hadde. Britene ville derfor prøve å avhjelpe dette ved å bytte den ut med en Rolls-Royce Merlin, motoren som gjorde Spitfiren til et enestående jagerfly. Fire stk. Mustang I ble derfor levert til Rolls-Royce, og seks uker senere fløy den første Mustang X med stor suksess. Erfaringene ble straks meddelt North American, som allerede hadde begynt forberedelser for montering av Packard Merlin V-1650-3 på 1620 hk i to stk. P-51/NA-91). Disse ble kalt XP-51B (fabrikkbetegnelse NA-101, eller XP-78)). Testflyging begynte i september 1942 og viste oppsiktsvekkende ytelser. XP-51B oppnådde en topphastighet på hele 441 mph/710 km/t (P-51A: 390 mph/628 km/t) og klatret til 20 000 ft (6096 m) på 5,9 minutter (35% raskere enn P-51A). På dette tidspunktet hadde AAF allerede bestilt 2200 Merlin-Mustang.

Små justeringer og endringer ble foretatt, og sommeren 1943 var produksjonen av P-51B i full gang ved fabrikken i Inglewood, California. En ny fabrikk ble også etablert ved Dallas, Texas, hvor man bygget den nesten identiske P-51C. I alt leverte Inglewood 1988 P-51B og Dallas 1750 P-51C, før den mest vellykkede versjonen, P-51D, ble introdusert.

Tekniske data P-51B/C[rediger | rediger kilde]

Motor P-51B: 1620 hk Packard V-1650-3 Merlin, væskekjølt V-12
Motor P-51C: 1695 hk Packard V-1650-7 Merlin, væskekjølt V-12
Bevæpning: 4x12,7 mm mitraljøser og opptil 2000 lb (907 kg) bombelast.
Tomvekt P-51B: 3103 kg
Tomvekt P-51C: 3168 kg
Normal lastet vekt: P-51B 4173 kg, P-51C 4445 kg
Maks. lastet vekt: P-51B 5080 kg, P-51C 5352 kg
Lengde: 9,83 m
Vingespenn: 11,28 m
Vingeareal: 21,64 kvm
Høyde: 2,64 m

Ytelser P-51B[rediger | rediger kilde]

Maks. hastighet i 5000 ft (2268 m) høyde: 388 mph (625 km/t)
Maks. hastighet i 25 000 ft (7620 m) høyde: 440 mph (708 km/t)
Normal rekkevidde: 550 miles (885 km)
Rekkevidde med dropptanker: 2200 miles (3540 km)
Klatretid til 5000 ft (1524 m): 1,8 min
Klatretid til 10 000 ft (3048 m): 3,6 min
Klatretid til 20 000 ft (6096 m): 7 min
Maks. tjenestehøyde: 42 000 ft (12 800 m)

P-51D og P-51K[rediger | rediger kilde]

RAF uttrykte tidlig bekymring over at Mustangen gav pilotene sterkt begrenset utsyn bakover og gjorde det vanskelig å oppdage overraskende angrep bakfra. To stk. P-51B ble derfor tatt rett fra samlebåndet ved Inglewood og modifisert ved at man kuttet ned akterskroget og monterte et dråpeformet "all-round vision" bobleformet cockpitglass. Haleroret fikk større flate for å forbedre stabiliteten, og to ekstra mitraljøser med mer ammunisjon ble installert. Flyene fikk også en ekstra bensintank og en del andre forbedringer. Den nye versjonen fikk navnet P-51D (fabrikkbetegnelse NA-109). Britene kalte den (og P-51K) Mustang IV. P-51D kunne fly høyere enn noen tidligere utgave og var på mange måter den mest vellykkede varianten.

Flyene nådde raskt ut til skvadronene både i Europa og i Stillehavet. Fordi den kunne fly høyt og hadde lang rekkevidde var den en ideell eskortejager. Mustangen var relativt lett bevæpnet med sine 6 12,7 mm mitraljøser (de fleste samtidige jagerfly var utstyrt med maskinkanoner), men bevæpningen holdt til bruk mot jagerfly. På tross av at D-modellen var tyngre enn tidligere utgaver, gjorde vingene med sin ”laminære luftstrøm” at Mustangen var raskere enn de fleste fiendtlige jagere. Med den ekstra tanken kunne Mustang-jagere eskortere og beskytte bombeflyformasjoner fra England til Berlin og tilbake, en nesten utrolig prestasjon for et jagerfly! 7. april 1945 ble P-51D også brukt til angrep mot Tokyo, som de første landbaserte jagerfly.

I alt 7956 P-51D ble levert, hvorav 6502 fra Inglewood og 1454 fra Dallas. 280 av disse ble levert til RAF. I tillegg ble 50 levert til Kina og 40 til nederlandske styrker i stillehavsområdet. 1100 stk. P-51D ble konvertert av Dallas-fabrikken og gitt betegnelsen F-6D. Bevæpnet med raketter i tillegg til mitraljøsene var de spesielt beregnet for angrep mot bakkemål.

P-51K hadde en propell fra Aeroproducts med en diameter på 3,35 m, men var ellers nesten identisk med P-51D, som hadde en Hamilton Standard med diameter på 3,41 m. 1500 stk. P-51K ble bestilt, og 163 av disse ble levert som F-6K med rakettbevæpning for angrep mot bakkemål. 594 stk. P-51K ble levert til RAF og 314 stk. til det australske flyvåpenet, RAAF. Commonwealth Aircraft Corporation i Australia monterte 80 stk. fra importerte deler under betegnelsen CA-17 Mk. 20. I tillegg ble 120 stk. lisensbygget; 40 stk. Mk. 21 (14 av disse senere modifisert til Mk. 22 med kameraer for rekognoseringsoppdrag) og 67 stk. Mk. 23. I tillegg ble 13 stk bygget fra grunnen som Mk. 22.

Tekniske data P-51D[rediger | rediger kilde]

Motor: 1695 hk Packard V-1650-7 Merlin, væskekjølt V-12
Bevæpning: 6x12,7 mm mitraljøser og opptil 2000 lb (907 kg) bomber eller 6 stk. 5-in (12,7 cm) raketter (noen fly hadde bare 4 stk mitraljøser)
Tomvekt: 7125 lb (3232 kg)
Normal lastet vekt: 10 100 lb (4581 kg)
Maks. lastet vekt: 12 000 lb (5489 kg)
Lengde: 9,83 m
Vingespenn: 11,28 m
Vingeareal: 21,64 kvm
Høyde: 2,64 m

Ytelser P-51D[rediger | rediger kilde]

Maks. hastighet i 5000 ft (1524 m) høyde: 395 mph (636 km/t
Maks. hastighet i 20 000 ft (6096 m) høyde: 437 mph (703 km/t)
Normal rekkevidde: 950 miles (1529 km)
Maks. rekkevidde med dropptanker: 2080 miles (3347 km)
Klatretid til 5000 ft (1524 m) høyde: 1,7 min
Klatretid til 10 000 ft (3048 m) høyde: 3,3 min
Klatretid til 20 000 ft (6096 m) høyde: 7,3 min
Maks. tjenestehøyde: 41 900 ft (12 770 m)

P-51H[rediger | rediger kilde]

P-51H var den siste produksjonsversjonen av Mustang og inkorporerte mange detaljer fra XP-51F, P-51G og P-51J ("lettvekts" eksperimentversjoner). Motoren hadde en "war emergency rating" på 2218 hk, som gav en topphastighet i 25 000 ft (7.620 m) høyde på hele 487 mph (784 km/t). P-51H var dermed den raskeste produksjonsutgaven av Mustang. Første flyging fant sted 3. februar 1945. I alt 555 stk. ble bygget ved Inglewood. Bestillinger på ytterligere 1445 stk. ble kansellert, da krigen mot Japan sluttet. Likeledes ble bestillinger på 1700 planlagte P-51M kansellert, i tillegg 1628 stk. P-51M (Dallas-versjonen av P-51H). Kun én P-51M ble bygget. Én P-51H ble levert til RAF.

Tekniske data P-51H[rediger | rediger kilde]

Motor: 2218 hk Packard V-1650-9 Merlin, væskekjølt V-12
Bevæpning: 6x12,7 mm mitraljøser og opptil 2000 lb (907 kg) bomber eller 6 stk 0,5-in (12,7 mm) raketter.
Lengde: 10,16 m
Vingespenn: 11,28 m
Vingeareal: 21,83 kvm
Høyde: 2,98 m
Tomvekt: 6585 lb (2987 kg)
Normal lastet vekt: 4309 kg
Maks. lastet vekt: 5216 kg