Overskuddsmandat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Overhengsmandat)
Gå til: navigasjon, søk

Overskuddsmandat (tysk:Überhangmandat) kan oppstå i visse valgsystemer når et parti vinner flere valgkretser (enkeltmannsvalg) enn resultatet av partistemmene skulle tilsi. Således kan overskuddsmandater oppstå i Tyskland, New Zealand og Skottland.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Det tyske valgsystem

Ved valget i Tyskland gjør velgeren to valg på sin stemmeseddel: Førstestemmen (Erststimme) går til en bestemt kandidat i valgkretsen, mens andrestemmen (Zweitstimme) går til et parti. Det er andrestemmen som avgjør forholdet mellom partiene i Forbundsdagen og delstatenes parlamenter.

Dersom ett parti får flere direktemandater enn det partistemmene skulle tilsi oppstår såkalte «overskuddsmandater».[1] Et parlament skal for eksempel i utgangspunktet ha 100 representanter. Av disse blir 60 plasser valgt i valgkretser (førstestemmen), mens de øvrige 40 blir valgt gjennom partilister. Valgresultatet ble som følger:

Parti A B C Sum
Stemmeandel 50 30 20 100
Krav på mandater 50 30 20 100
Valgkretsseire 60 0 0 60
Overskudd 10 0 0 10

Parti har altså etter de avgitte andrestemmer (på partiet) rett til kun 50 mandater, men samtidig har partiet vunnet 60 valgkretser. Det består dermet et overskudd av 10 plasser.

De fem grunnleggende muligheter som finnes til å løse problemet er disse:

Parti A B C Sum
Tildele overskuddsmandater som tillegg 60 30 20 110
Utvide parlamentet 60 36 24 120
Ikke tildele overskuddsmandater 50 30 20 100
Ta mandater fra partier uten overskuddsmandater 60 24 16 100
Avskaffe andrestemmen 60 0 0 60

Disse overskuddsmandatene behandles forskjellig avhengig av hvilket parlament i Tyskland det dreier seg om. I Forbundsdagen beholder valgkretsen overskuddsmandatet slik at parlamentet blir tilsvarende større. Det kan medføre at et parti som har tapt valget etter andrestemmen, likevel får flertall i Forbundsdagen. I enkelte delstatsparlamenter kompenseres seierherren i partivalget med utjevningsmandater slik at fordelingen mellom partiene blir i samsvar med de avgitte andrestemmene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Einar Berntzen i Politikk i Europa, ISBN 978-82-15-02220-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]