Otto Torell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto Torell

Otto Martin Torell (født 5. juni 1828 i Varberg, død 11. september 1900 på Charlottendal, Liljeholmen) var en banebrytende svensk geolog, zoolog og polfarer.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Torell ble i 1844 student i Lund, i 1853 filosofie magister, i 1858 medicine kandidat, i 1860 adjunkt i zoologi og i 1866 e.o. professor i zoologi og geologi ved Lunds universitet. Han var fra 1871-1897 også sjef for Sveriges geologiska undersökning (SGU).

Han er best kjent for sin banebrytende innsats innen polarforskning og istidsgeologi. Han reiste i 1856 til Sveits for å studere isbreer, spesielt med henblikk på spørsmålet om isbreer tidligere hadde vært utbredt over Skandinavia, og i 1857 besøkte han Island i samme ærende.

I 1858 gjennomførte han, sammen med Adolf Erik Nordenskiöld og August Quennerstedt, sin første ferd til Svalbard, og i 1859 reiste han til Grønland. Disse ferdene ble innledningen til de svenske polarekspedisjonene, og han var selv leder for den førsta større ekspedisjonen, Svalbardekspedisjonen i 1861. Denne ekspedisjon kan sies å ha grunnlagt den vitenskapelige polarforskningen, som har en allsidig vitenskapelig undersøkning som formål.

Foruten geografiske, geologiske, zoologiske og botaniske studier ble det også utført en forberedende undersøkning til en nivåmåling, samt bunnprøver som viste seg å inneholde et rikt dyreliv, helt ned til 2 500 meters dybde. Fra en så stor dybde hadde man tidligere bare innhentet foraminiferer, og den store interessen som disse funnene vakte førte til ytterligere undersøkelser av de store havdypene, hvor forskere fra en rekke land deltok og som innledet en ny era for oceanografien, geologien og den fysiske geografien.

Torell var en av de første svenske forskere som omfavnet teorien om at Skandinavia hadde vært dekt av en innlandsis, noe han hevdet allerede i sitt første arbeide, Bidrag till Spetsbergens molluskfauna jemte en allmän öfversigt av arktiska regionens naturförhållanden och forntida utbredning (1859). I en innledning til Leonard Pontus Holmströms gradualavhandling Märken efter istiden, iakttagna i Skåne (1865) gikk Torell lengre, og mente nå at innlandsisen fra Skandinavia var utbredt over hele det området øst og sør for Østersjøen hvor flyttblokker forekommer.

Hollandsche Maatschappij der Wetenschappen i Haarlem hadde i 1865 utlyst en priskonkurranse angående opphavet til de fremmede bergarter, som forekom som løse blokker ved Hondsrug i Noord-Holland, og Torell leverte i 1866-1867 inn sitt svar. For dette tildelte selskapet han sin gullmedalje og 150 gylden. Disse belønningene skulle han dog aldri motta, ettersom han tok tilbake manuskriptet for kompletteringer som aldri ble utført, og han hadde ved sin død ennå manuskriptet i behold. Arbeidet ble derfor ikke publisert, men den nevnte Holmström gjorde i en biografi over Torell rede for dette. Her fremgikk det at arbeidet inneholdt en utførlig behandling av flyttblokkene i hele det nordlige Europa, samt bevis for at disse har sammenheng med en innlandsis som har dekt dette området. Torells Undersökningar öfver istiden I (1872), II (1873) kan sies å gjengi prisskriftets innehold i sammendrag.

Av Torells øvrige skrifter på glacialgeologiens område kan nevnes On the Causes of the Glacial Phenomena in the North Eastern Portion of North America (1877), Undersökningar öfver istiden, III (1887) og Den ostbaltiska isalpen (1892). Under tiden han arbeidet i Lund la han grunnen for den geologiske institusjonen, og under hans ledelse utviklet SGU seg til en anerkjent vitenskapelig institusjon. Han var spesielt interessert i geologiens anvendelse i praktisk liv, innen jordbruk, bergverk m.m. og hadde allerede før han ble institusjonens sjef deltatt i grunnleggingen av den skånske sementindustrien. For steinindustriens utvikling ordnet han med undersøkelse av Malmfälten, som på ble utført på statens regning i 1875, og han utførte også en rekke andre geologiske undersøkelser på forskjellige steder i landet.

Av hans övriga utgivelser kan nevnes Om de geologiska forskningarne i Norge (1865), Bidrag till sparagmit-etagens geognosi och paleontologi (1867), Petrificata suecana formationis cambricæ (1870), Sur les traces les plus anciennes de l’existence de l’homme en Suède (1876), Om Sveriges vigtigaste kristalliniska bergslag och deras förhållanden till hvarandra (1882), Avlagringarne å ömse sidor om riksgränsen uti Skandinaviens sydligare fjelltrakter (1888) og Apatitförekomsterna i Norrbottens län (1890). Torell var medlem av Vetenskapsakademien (1870), Lantbruksakademien (1872) samt en mengde andre lærde selskap i inn- og utland. Han var den første styrelederen for Geologiska Föreningen, som hvert femte år deler ut en pris til Torells ære.

Minnesmerker og oppkalling[rediger | rediger kilde]

Torellbrunnen

Da Torell i 1875 framførte sine synspunkter for Deutsche geologische Gesellschaft ble han sterkt kritisert av de tyske geologene, som til da hadde støttet Charles Lyells såkalte driftteori, som hevdet at flyttblokkene hadde blitt avsatt på bunnen av et ishav. Allerede etter noen år var imidlertid Torells innlandsisteori allment anerkjent og antatt også i Tyskland. Ved Rüdersdorf utenfor Berlin ble en av de største flyttblokkene reist som som et minnesmerke over han, med inskripsjonen «Torell, schwedischer Geolog».

Svalbard ble Torell Land, området mellom Bellsund og Hornsund, oppkalt etter han. Vest for Torell land renner Torellbreen ut i havet, på sørsiden av Braganzavågen innerst i Van Mijenfjorden ligger Torellfjellet, øst for Woodfjorden ligger Torelldalen, og på Nordøstlandet ved Hinlopenstretet ligger Torellneset.

I Varberg finnes Otto Torells gata, en vestlig forlengelse av Norrgatan. Ved krysset mellom denne og Västra Vallgatan ligger huset hvor Torell ble født, som nå huser Hotell Gästis. Edvin Öhrströms Torellbrunnen kan ses vest for Brunnsparken ved siden av Galleria Trädgården.

Referanser[rediger | rediger kilde]