Otto B. Halvorsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Otto Bahr Halvorsen)
Gå til: navigasjon, søk
Otto B. Halvorsen
Otto B. Halvorsen
Født 28. mai 1872
Christiania, Norge
Død 23. mai 1923 (50 år)
Kristiania, Norge
Ektefelle Kathrine Hofgaard
Yrke Høyesterettsadvokat
Parti Høyre
Norges statsminister
1923
Regjering Halvorsen II
Forgjenger Otto Albert Blehr
Etterfølger Abraham Berge
Norges justisminister
1923
Regjering Halvorsen II
Forgjenger Arnold Holmboe
Etterfølger Christian L. Rolfsen
Norges statsminister
1920–1921
Regjering Halvorsen I
Forgjenger Gunnar Knudsen
Etterfølger Otto Albert Blehr
Norges justisminister
1920–1921
Regjering Halvorsen I
Forgjenger Otto Albert Blehr
Etterfølger Olaf Amundsen
Høyres formann
1919–1923
Forgjenger Jens Bratlie
Etterfølger Ivar Lykke

Otto Bahr Halvorsen (født 28. mai 1872 i Christiania, død 23. mai 1923 i Kristiania) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Halvorsen var Høyres formann 1919–1923 og parlamentarisk leder 1919–1920, samt Norges statsminister 1920–1921 og igjen fra mars til mai 1923, da han døde av en pinefull kreftsykdom. I sin tid som statsminister ledet Halvorsen også Justisdepartementet. Ifølge Wilhelm Keilhau var Halvorsen «ikke en politiker av første rang», men han hadde gode evner som leder for sitt parti. Han var også kjent som en dyktig taler.[1] På grunn av sin rettskaffenhet vant han tillit også fra de andre partiene på Stortinget, og ifølge Eyvind Getz kan Høyres fremgang i Halvorsens tid for en stor del tilskrives hans personlighet.[2] Han hadde stor arbeidslyst, og sto alltid klar til å påta seg nye oppgaver.

Innhold

Tidlige år [rediger]

Otto Bahr Halvorsen var sønn av sekretær i Storebrand Otto Hellen Halvorsen og Karine f. Christiansen. Hans onkel var Carl Halvorsen, som i mange år var ordfører i Bærum. Selv ble han i 1899 gift med Kathrine Hofgaard (født 1875). Otto Bahr Halvorsen var morfar til journalisten Dag Halvorsen.

Halvorsen ble student fra Kristiania Katedralskole i 1880 og cand.jur. i 1896. Etter å ha vært sorenskriverfullmektig og advokatfullmektig en tid tok han advokaturen i 1903 og drev eget advokatkontor i Kristiania fra 1904. Han vant stor anseelse som jurist, og ble en mye søkt advokat.[3]

Som student var han med i den konservative studentforeningen og deltok i flaggstriden i studentersamfundet. Han virket en tid ved Høyres sentralstyres kontor, og en tid var han ansatt i Bergens Aftenblad under redaktør Thorstein Diesen, den senere generalsekretæren i Høyre. Sammen med Diesen deltok han også i valgkampen i 1894, men siden stiftet han familie og kom bort fra politikken.

Ved stortingsvalget 1912 ble Halvorsen bragt tilbake i politikken som Høyres kandidat i den usikre kretsen Gamle Aker i Kristiania. Ved valget gikk Høyre kraftig tilbake, men Halvorsen holdt sin valgkrets, selv om han da var en temmelig ukjent mann, uten politisk erfaring. Han ble også gjenvalgt i samme krets ved stortingsvalgene i 1915 og 1918, og vant seg en stilling som en av Høyres mest fremstående politikere. Han ble dessuten formann i Kristiania konservative forening.

Halvorsens første regjering [rediger]

Ved stortingsvalget 1918 var Halvorsen Høyres fremste mann, ettersom de gamle førerskikkelsene Edvard Hagerup Bull og Jens Bratlie var på vei ut av politikken. Etter mange års venstrestyre hadde Høyre stor fremgang ved valgene. På Stortinget i 1919 var Halvorsen Høyres gruppeleder, og samme år ble han valgt til stortingspresident. Fra 1919 var han dessuten formann i Høyres sentralstyre.

Da Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed 4. februar 1919, var det til stortingspresident Halvorsen kongen henvendte seg. Halvorsen henvendte seg først til Venstre og Arbeiderpartiet for om mulig å danne en samlingsregjering, ettersom ingen av partiene hadde flertall alene. Da dette mislyktes, tilkalte han Christian Michelsen fra Bergen for at denne om mulig skulle kunne få i stand en samlingsregjering. Først etter dette andre mislykkede forsøket gikk Halvorsen med på å danne en mindretallsregjering av Høyre.

Halvorsen var bare 48 år gammel da han ble utnevnt til statsminister 21. juni 1920, på den tiden en uvanlig lav alder. Som statsminister overtok han selv Justisdepartementet. Blant de utfordringer han ble stilt overfor i sin første statsministerperiode var jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921. Han fikk også avsluttet handelskrigen med de vinproduserende landene, som var en følge av det norske alkoholforbudet.

Halvorsens første regjering ble felt etter at han hadde stilt kabinettspørsmål på et forslag fra Martin Olsen Nalum fra Venstre om en bevilgning til en ny stortingsoppnevnt komité vedrørende skolesaker, i stedet for den regjeringsoppnevnte. Olsen Nalums forslag ble vedtatt med 67 mot 58 stemmer, og Halvorsens regjering gikk av 22. juni 1921. Otto Blehr dannet ny regjering, mens Halvorsen gikk tilbake til Stortinget og snart ble valgt til stortingspresident på ny.[4]

Halvorsens andre regjering [rediger]

I 1921 ble Halvorsen igjen innvalgt til Stortinget, etter den nye valgordningen. På Stortinget 1922 inntok han igjen stillingen som Høyres gruppeleder, og han ble valgt til formann i konstitusjonskomitéen. Samme år lot han seg overtale til å påta seg vervet som viseformann i direksjonen for Centralbanken.[5]

Etter at Blehrs regjering søkte avskjed 2. mars 1923, henvendte kongen seg til Halvorsen, som igjen undersøkte mulighetene for å få dannet en samlingsregjering. Etter negativt resultat dannet Halvorsen ny regjering 5. mars. Igjen overtok han Justisdepartementet selv.

Kort tid etter regjeringsskiftet ble Halvorsen rammet av sykdom, og det ble konstatert at han led av uhelbredelig kreft. Han døde 23. mai 1923 etter bare 79 dager som statsminister i den nye regjeringen, og bare 50 år gammel. Den påfølgende regjeringskrisen endte med at Abraham Berge fra Frisinnede Venstre overtok som statsminister.

Innenfor Høyre representerte Halvorsen en sosial reformlinje, men denne ble underminert allerede på hans dødsleie, da formannsstriden raste i partiet, og man endte opp med finansminister Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som ny statsminister, ikke Halvorsens venn og meningsfelle, sosialminister Odd Klingenberg, mens sparepolitikeren Ivar Lykke ble Høyres nye partiformann.

Utmerkelser [rediger]

Halvorsen ble i 1921 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Fra Danmark mottok han storkors av Dannebrogordenen.[6]

Se også [rediger]

Referanser [rediger]

  1. ^ Keilhau 1938
  2. ^ Getz 1931
  3. ^ Getz 1931
  4. ^ Getz 1931
  5. ^ Getz 1931
  6. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 22.

Litteratur [rediger]

Eksterne lenker [rediger]

Wikiquote Wikiquote: Otto B. Halvorsen – sitater


Forgjenger:
 Johan Ludwig Mowinckel, Ivar P. Tveiten
Martin Olsen Nalum 		 Stortingspresident
 Etterfølger:
 Carl Joachim Hambro d.e.
Gunder Anton Jahren, Ivar Lykke 
V • D • R
Norges statsministre 1873–1940

Frederik Stang (1873–80) · Christian Selmer (1880–84) · Christian Schweigaard (1884) · Johan Sverdrup (1884–89) · Emil Stang d.e. (1889–91) · Johannes Steen (1891–93) · Emil Stang d.e. (1893–95) · Francis Hagerup (1895–98) · Johannes Steen (1898–1902) · Otto Blehr (1902–03) · Francis Hagerup (1903–05) · Christian Michelsen (1905–07) · Jørgen Løvland (1907–08) · Gunnar Knudsen (1908–10) · Wollert Konow (1910–12) · Jens Bratlie (1912–13) · Gunnar Knudsen (1913–20) · Otto B. Halvorsen (1920–21) · Otto Blehr (1921–23) · Otto B. Halvorsen (1923) · Abraham Berge (1923–24) · Johan Ludwig Mowinckel (1924–26) · Ivar Lykke (1926–28) · Christopher Hornsrud (1928) · Johan Ludwig Mowinckel (1928–31) · Peder Kolstad (1931–32) · Jens Hundseid (1932–33) · Johan Ludwig Mowinckel (1933–35) · Johan Nygaardsvold (1935–)
V • D • R
Norges justisministre 1905–1945

Christian Michelsen (1905) · Edvard Hagerup Bull (1905) · Harald Bothner (1905–07) · Johan Bredal (1907–08) · Johan Castberg (1908–10) · Herman Scheel (1910–12) · Fredrik Stang (1912–13) · Lars Abrahamsen (1913–16) · Andreas Urbye (1916–17) · Otto Blehr (1917–20) · Otto B. Halvorsen (1920–21) · Olaf Amundsen (1921–22) · Arnold Holmboe (1922–23) · Otto B. Halvorsen (1923) · Christian L. Rolfsen (1923–24) · Paal Berg (1924–26) · Ingolf Elster Christensen (1926) · Knud Øyen (1926–28) · Cornelius Holmboe (1928) · Haakon Martin Evjenth (1928–30) · Arne Sunde (1930–31) · Asbjørn Lindboe (1931–33) · Arne Sunde (1933–35) · Trygve Lie (1935–39) · Terje Wold (1939–45)
V • D • R
Høyres ledere

Emil Stang d.e. (1884–89) · Christian Schweigaard (1889–91) · Emil Stang d.e. (1891–93) · Christian Schweigaard (1893–96) · Emil Stang d.e. (1896–99) · Francis Hagerup (1899–1902) · Ole Larsen Skattebøl (1902–05) · Edmund Harbitz (1905–07) · Fredrik Stang d.y. (1907–11) · Jens Bratlie (1911–19) · Otto B. Halvorsen (1919–23) · Ivar Lykke (1923–26) · C.J. Hambro (1926–34) · Johan H. Andresen (1934–37) · Ole Bærøe (1937–40) · Arthur Nordlie (1945–50) · C.J. Hambro (1950–54) · Alv Kjøs (1954–62) · Sjur Lindebrække (1962–70) · Kåre Willoch (1970–74) · Erling Norvik (1974–80) · Jo Benkow (1980–84) · Erling Norvik (1984–86) · Rolf Presthus (1986–88) · Jan P. Syse (1988–91) · Kaci Kullmann Five (1991–94) · Jan Petersen (1994–04) · Erna Solberg (2004–)
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Otto_B._Halvorsen&oldid=12011126»