Otocinclus

Otocinclus
	Otocinclus macrospilus
	Nomenklatur
	Otocinclus; Cope, 1871
	Populærnavn
	«ottoer», ; dvergmaller
	Hører til
	harniskmaller, ; maller, ; egentlige beinfisker
	Økologi
Antall arter:	15
Habitat:	ferskvann
Utbredelse:	Sør-Amerika
	Inndelt i
	Otocinclus bororo; Otocinclus caxarari; Otocinclus cocama; Otocinclus flexilis; Otocinclus hasemani; Otocinclus hoppei; Otocinclus huaorani; Otocinclus macrospilus; Otocinclus mariae; Otocinclus mimulus; Otocinclus mura; Otocinclus tapirape; Otocinclus vestitus; Otocinclus vittatus; Otocinclus xakriaba;

Otocinclus er en gruppe harniskmaller. Slekten ble beskrevet av Edward Drinker Cope i 1871. Navnet kommer fra gresk oto, «øre», og det latinske cinclus som betyr «flettverk», noe som henspiller på hullene som Otocinclus-mallene har i hodet ved ørene.

De er utbredt på Andes-siden av Sør-Amerika, fra nord i Venezuela til nord i Argentina.

Utseende og anatomi[rediger | rediger kilde]

Som andre harniskmaller, har Otocinclus en understilt sugekjeft, og rader av panserplater som dekker kroppen. De er stort sett små i størrelse; Otocinclus tapirape er den minste av artene med bare 2,4 cm kroppslengde, mens Otocinclus flexilis er den største, og blir rundt 5,5 cm lang. De blir ikke større enn 60 mm.

Økologi[rediger | rediger kilde]

Disse fiskene er stort sett planteetere, og dagaktive. De finnes nær vannflaten, men holder seg ofte blant vegetasjon eller andre strukturer. De legger egg som klistrer seg til underlaget, og mangler yngelpleie i kontrast til mange andre harniskmaller hvor hannen bygger et rede og vokter eggene.

Akvaristikk[rediger | rediger kilde]

Otocinclus er populære akvariefisk. De kjøpes ofte som algeetere, og passer best til denne jobben i små akvarier. I motsetning til mange andre harniskmaller, bør disse holdes i grupper.

En av de mest populære arten av Otocinclus har vært Otocinclus affinis, men denne har nå blitt flyttet ut i gruppen Macrotocinclus.