Ostefluer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ostefluer
Ostefluer
Vitenskapelig(e)
navn
:
Piophilidae
Norsk(e) navn: ostefluer
Hører til: høyere fluer (Cyclorrhapha),
tovinger (Diptera),
vingede insekter
Antall arter: 70 i verden,
10 arter funnet i Norge
Habitat: på land, larvene i lagrede matvarer, i fuglereir eller i råtnende organisk materiale
Utbredelse: finnes på alle kontinenter utenom Antarktis
Delgrupper:
  • Nettiophilinae
  • Thyreophorinae
  • Piophilinae

Ostefluer er en liten familie av små til middelsstore fluer, der den mest kjente arten er ostefluen (Piophila casei). Denne arten ble tidligere ofte funnet på ost og andre lagrede, næringsrike matvarer, men ser ut til å ha forsvunnet etter som fremstilling og lagring av matvarer har blitt mer hygienisk. En annen gruppe av denne familien har larver som suger blod fra fugleunger, de har derfor blitt kalt draculafluer.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Små til middelsstore (3-9 mm lange) fluer med slank kropp, men kraftige bein.

Hodet er forholdsvis lite og rundt, med runde fasettøyne som mer ganske store i underfamiliene Neottiophilinae og Piophilinae, påfallende små i underfamilien Thyreophorinae. Pannen er temmelig bred og mangler kraftige børster i den fremre halvdelen. Vanligvis sitter det en kraftig børste på hver side ved innerkanten av fasettøyet, og to i bakhodet, nær fasettøyets bakkant. Øverst i pannen sitter det tre punktøyne (ocelli). Antennene og munndelene er av vanlig fluetype. Fluene har en kraftig kinnbørste (vibrissa), og noen arter har også en rekke av tettsittende, lange børster eller hår langs siden av hodets underkant.

Brystet (thorax) er forholdsvis langt og smalt, med kraftige børster i det minste langs sidene og i spissen av scutellum (den bakerste ryggplaten). Det er vanligvis mer eller mindre blankt og skinnende. Bakkroppen er sylindrisk og ganske slank. En del arter har påfallende store, ytre kjønnsorganer. Beina er kraftige, med fortykkede lår og sterke klør ytterst på føttene.

Vingene er store, klare, av og til med mørke flekker. De har to avlange, lukkede celler nær midten av vingen og to små men tydelige, tre- eller firkantede celler som ligger rett over hverandre i den bakerste halvdelen av vingen nær roten.

Larvene er av vanlig høyere fluetype, maggot-lignende, tilspisset i hodeenden. Munndelene er bare synlige utenfra som et par kroker.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Arter av denne familien kan finnes i ganske ulike miljøer. Larvene til ostefluen (Piophila casei) var tidligere vanlig å finne på oster, men det skjer ganske sjelden i dag. Allerede den svenske presten Olaus Magnus nevnte rundt 1550 ostefluen[1], så skadene har vært kjent lenge. Noen har ment at det var et tegn på god, lagret ost at det var ostefluelarver på den, men det er ikke tilrådelig å spise slik ost, da det er kjent at ostefluelarvene kan overleve magesekkens syre og passere gjennom tarmen. Den kan forårsake myiasis (fluelarveangrep) i tarmen.

Ostefluen kan også finnes på kadavere og menneskelik. Den koloniserer disse på et ganske sent stadium i nedbrytingen. Andre arter i familien kan også finnes på gamle kadavere. Ostefluelarvene kan sprette ved å krølle seg sammen i en ring og plutselig rette seg ut. På engelsk blir de kalt "cheese skippers".

I alle fall noen arter i underfamilien Neottiophilinae har larver som lever i reirene til hulerugende fugler, for eksempel meiser. Larvene suger der blod, og de blir derfor kalt draculafluer.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

  • Ordenen Tovinger, Diptera
    • Underordenen Høyere fluer, Cyclorrhapha
      • Gruppen Scizophora
        • Overfamilien Tephritoidea
          • Familien Ostefluer, Piophilidae
            • Underfamilien Nettiophilinae – forholdsvis store, rødlige eller brunlige fluer
              • Slekten Actenoptera Czerny, 1904
                • Actenoptera hilarella (Zetterstedt, 1847) – rødbrun, slank, snau. Uvanlig, biologien er ukjent.
              • Slekten Neottiophilum Frauenfeld, 1868
                • Draculaflue, Neottiophilum praeustum (Meigen, 1826) – gulrød, larvene suger blod fra fugleunger.
            • Underfamilien Thyreophorinae – med små fasettøyne. Ingen kjente norske arter.
            • Underfamilien Piophilinae
              • Slekten Allopiophila Hendel, 1917
                • Allopiohila luteata (Haliday, 1833) – funnet i Sverige og Finland.
              • Slekten Amphipogon Wahlberg, 1845
                • Amphipogon flavum (Zetterstedt, 1838) – ikke sjelden i fjellbjørkeskogen. Hannen har et langt «skjegg» av lange hår langs munnkanten.
              • Slekten Liopiophila Duda, 1924
                • Liopiophila varipes (Meigen, 1830)
              • Slekten Mycetaulus Loew, 1845
                • Mycetaulus bipunctatus (Fallén, 1823) – med en stor flekk ytterst i vingen, larvene i råtnende sopp og også i fuglereder.
              • Slekten Parapiophila McAlpine, 1977
                • Parapiophila caerulescens (Zetterstedt, 1847)
                • Parapiophila calceata (Duda, 1924) – funnet i Sverige og Finland, ikke i Norge.
                • Parapiophila flavipes (Zetterstedt, 1847) – funnet i Sverige, ikke i Norge.
                • Parapiophila lonchaeoides (Zetterstedt, 1838) – funnet i Sverige, ikke i Norge.
                • Parapiophila vulgaris (Fallén, 1820)
              • Slekten Piophila Fallén, 1810
                • Osteflue, Piophila casei (Linnaeus, 1758)
              • Slekten Prochyliza Walker, 1849
                • Prochyliza lundbecki (Duda, 1924)
              • Slekten Pseudoseps Becker, 1902
                • Pseudoseps signata (Fallén, 1820) – funnet i Sverige og Finland, ikke i Norge
              • Slekten Stearibia Lioy, 1864
                • Stearibia nigriceps (Meigen, 1826)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Magnus, O. Ca. 1550.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Greve, L. 2002. Ostefluen og andre arter i fluefamilien Piophilidae. Insekt-Nytt 27 (3): 5-9
  • Ozerov, A.L. 2000. Family Piophilidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. Appendix: 355-365. Science Herald, Budapest
  • Magnus, Olav. Ca. 1550. Historia on de Nordiska Folken. Svensk utgave. Tofters tryckeri ab., Österväla 1976
  • Stubbs, A. E. & Chandler, P. J. 2000. A provisional key to British Piophilidae (Diptera) and Parapiophila flavipes (Zetterstedt, 1847) new to Britain. Dipterists Digest 8: 71–78

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]