Oslofeltets berggrunn
Oslofeltets berggrunn er beskrivelse av de typer av bergarter som finnes i Oslofeltet. Bergartene er inndelt i formasjoner.
Prekambriumtiden[rediger | rediger kilde]
Det sørnorske grunnfjellsområde stikker opp i enkelte åser i Oslofeltet. Dette grunnfjellet ble dannet for 1500 til 1040 millioner år siden. Ekeberg og Nesodden er eksempler på slike høydeområder som er avgrenset av normalforkastninger.
Kambrosilurske skifre[rediger | rediger kilde]
Vangsåsformasjonen[rediger | rediger kilde]
Sandstein som utgjør en 125 meter tykk lagpakke fra begynnelsen av kambriumtiden på Ringsaker.
Alunskiferformasjonen[rediger | rediger kilde]
Svart leirskifer som ble dannet i midtre kambrium- til tidlig ordoviciumtiden i Oslo. Skiferen består av mer enn 10 % organisk materiale og kan være rik på tungmetaller som vanadium og uran, og står for større Radonutslipp.
Formasjonen var utbredt over hele Norge og i Sverige øst til Ørebro-området. Den finnes også på De britiske øyer. Leirskifrene fungerte som et glideplan under skyvedekkene under den kaledonske fjellkjedefoldingen i Silurtiden, og finnes derfor i en tynn sone ved østkanten av fjellkjeden helt fra Rogaland til Finnmark.
Formasjonen er kjent for sitt store innhold av fossiler, særlig trilobitter (Olenider) i den kambriske delen og graptolitter (Rhabdinopora) i den ordoviciske delen
Ordoviciumtiden[rediger | rediger kilde]
- Alunskiferformasjonen (øvre del)
- Bjerkåsholmformasjonen
- Tøyenformasjonen
- Hukformasjonen
- Elnesformasjonen
- Vollformasjonen
- Arnestadformasjonen
- Frognerkilformasjonen
- Nakkholmformasjonen
- Solvangformasjonen
- Venstøpformasjonen
- Grimsøyformasjonen
- Skjerholmformasjonen
- Skogerholmformasjonen
- Husbergøyformasjonen
- Langøyene- og Langåraformasjonen
Siluriske kalklag[rediger | rediger kilde]
- Solvikformasjonen
- Rytteråkerformasjonen
- Vikformasjonen
- Skinnerbuktformasjonen
- Malmøyformasjonen
- Steinsfjordformasjonen
- Sundvollgruppen
Permtiden[rediger | rediger kilde]
Rombeporfyr er den vanligste bergarten i Oslofeltet.
Kvartærtiden[rediger | rediger kilde]
Israndavsetninger fra isavsmeltingen etter siste istid. Mest kjent er Raet ved Larvik. Videre finnes store forekomster av sand på Romerike.
Se også[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hans Arne Nakrem og David Worsley: Jordas eldste oldtid. I: Ramberg et al. (red): Landet blir til. Norges geologi. Norsk geologisk forening 2006.