Oslo Lufthavn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Oslo lufthavn, Gardermoen)
Gå til: navigasjon, søk
Oslo Lufthavn
{{{navn}}}
Foto: Oslo Lufthavn AS/Espen Solli
IATA: OSL – ICAO: ENGM
Basisdata
Flyplasstype Sivil - Militær
Operatør Avinor
Betjener Østlandet
Høyde 207,6 m / 681 ft
Rullebane(r)
Retning Lengde Banedekke
m ft
01L/19R 3 600 11 811 Asfalt
01R/19L 2 950 9 678 Asfalt
Statistikk (2013)
Passasjerer 22 956 540
Flybevegelser 234 524
Frakt (tonn) 104 418 (2 012)
Nettside
www.osl.no/

Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer

Oslo Lufthavn (IATA: OSL, ICAO: ENGM) ligger på Gardermoen på grensen mellom Nannestad og Ullensaker kommuner i Akershus, 45 km nord for Oslo. Lufthavnen er Norges største, og ble åpnet den 8. oktober 1998 – dagen etter at Oslo lufthavn, Fornebu i Bærum ble stengt. Oslo Lufthavn er å anse som landets hovedflyplass, og er sågar det viktigste trafikknutepunktet for internasjonal trafikk til og fra Norge. Nesten 23 millioner passasjerer fløy til og fra Oslo Lufthavn i 2013, noe som gjør den nest størst i Norden, etter Københavns lufthavn. Sett videre i sammenheng med øvrige nordiske lufthavner hadde Oslo Lufthavn i 2013 den klart største innenrikstrafikken i regionen (nesten 10,5 millioner passasjerer), dog kun den fjerde største utenrikstrafikken (nesten 12,5 millioner), etter Københavns lufthavn, Stockholm-Arlanda lufthavn og Helsingfors-Vanda lufthavn.

Norwegian Air Shuttle og SAS har baser ved Oslo Lufthavn, i tillegg til at den er et viktig trafikknutepunkt for Widerøe. Disse, sammen med en rekke andre flyselskaper trafikkerer omtrent 30 innenriks- og 110 utenriksruter. Lufthavnens rutenett omfatter hovedsakelig europeiske destinasjoner, men det flys også direkteruter til enkelte asiatiske, nordafrikanske og nordamerikanske destinasjoner.

Oslo Lufthavn har to parallelle rullebaner som måler henholdsvis 3 600 m (01L/19R) og 2 950 m (01R/19L) og 71 flyoppstillingsplasser, hvorav 34 er tilknyttet jetbroer fra terminalen. Det sivile lufthavnsområdet med fasiliteter er eid av Oslo Lufthavn AS; et datterselskap under Avinor. Gardermoen flystasjon utgjør den militære delen av lufthavnsområdet, og opereres av Luftforsvaret.

Lufthavnen er i ferd med å utvides, da den nærmer seg kapasitetsgrensen. Blant prosjektene er en ny terminalpir, som etter planen skal stå klar i 2017.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig militær virksomhet[rediger | rediger kilde]

Området lufthavnen ligger på i dag var opprinnelig en ekserserplass for kavaleriet, og militær virksomhet på Gardermoen kan spores helt tilbake til 1740. Den første flygningen fant sted i 1912, og ekserserplassen ble dermed omgjort til stasjon for militærflygninger. Det ble imidlertid ikke anlagt rullebaner med fast dekke før under tyskernes okkupasjon av landet. Luftwaffe beslagla Gardermoen under okkupasjonen, og anla to kryssende rullebaner i betong på 2 000 meter i tillegg til hangarfasiliteter. Ved krigens slutt tok Luftforsvaret over anlegget, og etablerte en forsvarsbase der. 335 skvadron har siden den gang vært stasjonert på Gardermoen, og opererer i dag derfra med Forsvarets transportfly.

Tidlig sivil virksomhet[rediger | rediger kilde]

I 1946 etablerte Braathens S.A.F.E. en teknisk base ved lufthavnen, som raskt ble nedlagt to år senere. Gardermoen fungerte imidlertid som Oslos sekundærlufthavn når Oslo lufthavn, Fornebu var stengt grunnet tåke, uvær og lignende. Mye av trafikken ble dessuten midlertidig flyttet til Gardermoen da man gikk i gang med å forlenge rullebanen på Fornebu mellom 1946 og 1952. Den ble også brukt som treningslufthavn for piloter – både i kommersiell og privat sammenheng.

Den virkelige starten på Gardermoens sivile flyoperasjoner kom dog som et resultat av Fornebus operative begrensninger grunnet nærhet til tett bebyggelse. Ettersom flytrafikken økte gjennom 1950- og 1960-tallet ble det problematisk å møte trafikkbehovet på den tidligere hovedflyplassen, ettersom utbygging var vanskelig. Da SAS mottok sitt første kommersielle jetfly; Sud Aviation Caravelle i 1960 ble trafikken med denne flytypen flyttet til Gardermoen frem til 1962, ettersom rullebanen på Fornebu måtte utvides ytterligere for at det skulle kunne operere derfra.

1970-tallet nærmet Fornebu seg sin kapasitetsgrense, og det ble derfor satt operative restriksjoner. Deler av den stadig økende chartertrafikken ble derfor flyttet til Gardermoen. En tidligere hangarbygning ble omgjort til en provisorisk terminal, og i 1974 fløy 269 000 passasjerer til og fra Gardermoen. I 1978 startet SAS ukentlige flygninger fra Gardermoen til New York. I 1983 ble de operative restriksjonene på Fornebu skjerpet, og ytterligere chartertrafikk måtte flyttes til Gardermoen, noe som økte det årlige passasjertallet til 750 000.

Lokaliseringsdebatt[rediger | rediger kilde]

Gardermoen hadde blitt foreslått som hovedflyplass for Oslo og Østlandet så tidlig som i 1946, både av den Skedsmo-baserte avisen Romerikes Blad og Ludvig G. Braathen. En rapport fra 1970 anbefalte at en ny hovedflyplass burde anlegges i nærheten av Hobøl, men at tiden for dette ennå ikke var inne. Det foreslåtte området ble derfor avsatt, men lå brakk. Noe av grunnen til dette var at det på den tiden var en politisk prioritering hos venstresiden og sentrum i norsk politikk å kutte ned på investeringer på Østlandet, til fordel for utvikling i perifere områder. I 1983 vedtok dermed Stortinget å beholde todelingen av flytrafikken mellom Fornebu og Gardermoen permanent, og gikk inn for å utvide Fornebu med en større terminal.

I 1985 ble det imidlertid klart at all internasjonal trafikk måtte flyttes fra Fornebu til Gardermoen innen 1988, dersom passasjerveksten fortsatte. Man så at det var umulig å utvide Fornebu noe særlig ytterligere, og at det var nødvendig å gå i gang med arbeidet med å anlegge en ny hovedflyplass et annet sted. Både Gardermoen og Hurum ble ansett som egnede lokasjoner av regjeringen. Flertallet gikk inn for Hurum-alternativet i 1988, men året etter viste flere værrapporter ufordelaktige forhold der. Disse værrapportene skapte stor kontrovers, og det ble hevdet fra flere hold at rapportene var feilaktige. To regjeringskomiteer ble satt ned, og begge kom frem til at rapportene var troverdige, noe som førte til at Hurum-alternativet ble skrinlagt.

Som en følge av dette gikk regjeringen inn for Gardermoen-alternativet. Høyre fremmet Hobøl som motforslag, men trakk forslaget tilbake da det var ønskelig at utbyggingen kunne starte så raskt som mulig. Vedtaket om å anlegge landets nye hovedflyplass på Gardermoen ble fattet i Stortinget den 8. august 1992.

Utbygging[rediger | rediger kilde]

Utbyggingen, og senere drift var i regi av aksjeselskapet Oslo Hovedflyplass AS (fra 1996 Oslo Lufthavn AS); et heleid datterselskap av Luftfartsdirektoratet (dagens Avinor). Selskapet ble etablert med 200 mill. kroner i aksjekapital og 2,9 mrd. kroner i øvrig aktiva. De resterende midlene ble garantert av staten. Totale investeringer inklusive jernbane og vei var 22 mrd. kroner. I forkant av utbyggingen ble omtrent 270 huseiere, i tillegg til Luftforsvarets flystasjon ekspropriert.

Selve utbyggingen startet den 13. august 1994. Den vestre rullebanen var allerede anlagt, og renovert av Luftforsvaret i 1989. En ny østre ble anlagt, så vel som taksebaner, terminalbygg, høyhastighetsjernbane, adkomstvei, tekniske anlegg mv. Totalt hadde 220 foretak entreprise på prosjektet.

Flyselskapene stod selv for egne anlegg i forbindelse med den nye hovedflyplassen. SAS bygde et 55 000 m2 kompleks som inkluderte en teknisk base, garasjer og fraktterminal til omtrent 1,4 mrd. kroner. Braathens’ utbygging var adskillig mindre (omtrent 200 mill. kroner), ettersom selskapet hadde sin tekniske base på Stavanger lufthavn, Sola.

Åpning og vekst[rediger | rediger kilde]

Oslo Lufthavn åpnet den 8. oktober 1998, og første fly; en Boeing 737-300 fra Color Air tok av klokken 06.58.[1] De første månedene fungerte som en innkjøringsperiode, og lufthavnen opererte med begrenset kapasitet.

Lufthavnen var i starten base for Braathens og SAS, som stod for brorparten av trafikken over Oslo Lufthavn. De fleste europeiske flyselskapene som hadde operert ved Fornebu fortsatte dessuten sine operasjoner ved Gardermoen, blant dem Aeroflot, Air France, British Airways, KLM og Lufthansa. I 2003 etablerte Norwegian seg med en base på Oslo Lufthavn, noe som førte til en voldsom vekst i antall direkteruter utenriks. Fra 1999 opererte Northwest Airlines en kort periode en direkterute til Minneapolis. I 2001 ble den eneste gjenværende interkontinentale ruten fra Oslo (til New York) lagt ned, og lufthavnen stod uten interkontinentale forbindelser frem til SAS og Continental Airlines gjenopptok New-York-ruten i 2004.

Passasjerveksten over Oslo Lufthavn har vært forholdsvis jevn. I kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001 opplevde lufthavnen er nedgang i antall reisende, så vel som i 2009. Fra 2001 til 2013 har antall passasjerer vokst og er gått fra knapt 14 millioner i 2001 til knapt 23 millioner i 2013.

Fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Innsjekkingshallen

Oslo Lufthavn dekker et område på 13 km2. Utformingen av lufthavnen ble gjort i tråd med Hartsfield internasjonale lufthavn i Atlanta, med to parallelle rullebaner og én terminal mellom de to, som igjen har to pirer på rett linje. Den provisoriske terminalen som ble bygget på 1970-tallet huser i dag privat- og GA-flygninger. Det meste av GA-operasjonene i hovedstadsområdet legges imidlertid til Kjeller lufthavn eller Tønsberg lufthavn, Jarlsberg.

Lufthavnkomplekset ligger 19 nautiske mil nord-nordøst for Oslo sentrum.

Terminalen[rediger | rediger kilde]

Lufthavnen har i dag en kapasitet på 23 millioner årlige passasjerer. Passasjerterminalen er på 148 000 m2, og er 819 m lang. Terminalområdet har 52 flyoppstillingsplasser, hvorav 34 er tilknyttet jetbroer og 18 er fjernparkering. Innenriksflyginger opereres fra Pir Vest, mens utenriksflygninger opereres fra Pir Øst. Passkontroll, med påfølgende gater for flygninger ut av Schengenområdet ligger helt i østenden av Pir Øst. I forbindelse med byggingen av Pir Nord er enkelte gater stengt. Som en kompensasjon for den reduserte kapasiteten ble en midlertidig pir – Pir Syd bygget i 2012 for innenriksflyginger, og har åtte gater. Pir Nord skal etter planen åpne i 2017, og brukes både for innenriks- og utenriksflygninger.

Oslo Lufthavn er en såkalt «stille flyplass», noe som betyr at opprop om flyavganger og lignende kun gjøres i umiddelbar nærhet av den aktuelle gaten, foruten ved spesielle anledninger. Det finnes både lekeområder for barn og et stille rom i Pir Syd. I tillegg finnes det fire lounger for reisende – én i Pir Vest og tre i Pir Øst.

Omtrent halvparten av lufthavnens inntekter kommer fra detaljhandel. Det finnes et tjuetalls serveringssteder i terminalen, i tillegg til en rekke andre servicesteder som butikker, bank og post. Oslo Lufthavn huser Europas største tax free-butikk på 1 530 m2. I tillegg finnes det en mindre tax free-butikk i ankomsthallen.

Utover passasjerterminalen finnes det en egen VIP terminal som brukes av kongehuset, statsministeren, Utenriksdepartementet og utenlandske statsoverhoder. Det er også en GA-terminal vest for passasjerterminalen som håndterer frakt, ambulansetjenester og privatfly.

Tollbehandlingsprosedyren ved Oslo Lufthavn gjør at passasjerer som ankommer fra utlandet, og har tilslutningsfly videre innenriks, må hente ut bagasjen, ta den gjennom tollen, sjekke inn på nytt og gjennomføre en ny sikkerhetskontroll. Lufthavnen har fått kritikk for denne praksisen, da den vanskeliggjør transitt dersom det er kort tid mellom flyavgangene. Selv om lignende prosedyrer er vanlig ellers i verden har dette ført til at transittpassasjerer velger bort Oslo Lufthavn til fordel for blant andre Schiphol- og Kastrup lufthavn, som begge har direkteruter til mange norske destinasjoner, og ikke har den typen tollklarering for transittreisende fra Schengenområdet. Som et tilsvar til dette planlegger derfor Oslo Lufthavn å endre praksisen fra 2015.

Lufthavnen er varmet opp via fjernvarme ved å utnytte rennende avløpsvann. En del av det pågående utbyggingsprosjektet er et anlegg som utnytter kloakk og snø til henholdsvis oppvarming og nedkjøling av terminalen.

Kunst og arkitektur[rediger | rediger kilde]

Arkitektene bak passasjerterminalen var Aviaplan – et samarbeid mellom arkitektfirmaene Narud Stokke Wiig (i dag Nordic – Office of Architecture), Niels Torp, Skaarud & Jespersen og Hjellnes Cowi. Hovedarkitekt var Gudmund Stokke. Terminalbygningen har en enkel takkonstruksjon som holdes oppe av store tredragere. Materialbruken er fokusert på betong, tre og glass, og det var et krav at lufthavnen skal gjenspeile «god norsk byggeskikk». Flyselskapene var pålagt å følge samme arkitektoniske stilart i sine egne bygninger ved lufthavnen.

De mest fremtredende kunststykkene før sikkerhetskontrollen ved lufthavnen er Alexis, som består av seks skulpturer i rustfritt stål, laget av Per Inge Bjørlo. Etter sikkerhetskontrollen finnes Ad Astra; et vev av 30 000 m tråd som skal gi inntrykk av skyer, laget av Carin Wessel. Det kanskje mest kjente kunststykket på lufthavnen er «lyddusjene». I avgangshallen står seks slike innretninger som spiller naturlyder dersom en står under dem. Ved avkjørselen til lufthavnen fra E6 står det dessuten en 14 meter høy skulptur med to lysende Kepler-Poinsot-polyeder, designet av Vebjørn Sand. Utenfor hovedinngangen til innsjekkingshallen står også Kåre Grovens skulptur Utkast, som opprinnelig stod på Fornebu.

Kontrolltårnet på Oslo Lufthavn.

Rullebaner og flytrafikkontroll[rediger | rediger kilde]

Lufthavnen har to parallelle rullebaner i retning 01/19. Den vestre rullebanen (01L/19R) måler 3 600 x 45 m, mens den østre (01R/19L) måler 2 950 x 45 m. Begge er tilsluttet et nettverk av taksebaner og tillater 80 flybevegelser i timen. Rullebanene er utstyrt med CAT IIIA instrumentalt landingssystem (ILS), og flytrafikken overvåkes av et 91 m høyt kontrolltårn – det nest høyeste i Europa etter det ved Wien internasjonale lufthavn. Idet luftfartøyer er 15 km unna lufthavnen overtar Oslo kontrollsentral trafikkansvaret.

Det er installert to bakkeradarer på Oslo Lufthavn på utsiden av begge rullebanene. Både på gatene og langs taksebanene er det et automatisk lyssystem som guider flytrafikken. På taksebanene styres dette systemet av radarene, mens det ved gaten styres av bevegelsessensorer.

Oslo Lufthavn har tre avisingsplattformer, og to brannstasjoner. Brannstasjonene har til sammen seks flyplassbrannbiler, én brannbil for bygningsbrann og én lift, og har et nært samarbeid med det interkommunale brannvesenet i Ullensaker, Gjerdrum og Nannestad. Værdata gis av Meteorologisk institutt, som har 12 værstasjoner og 16 ansatte ved lufthavnen.

Det er restriksjoner på luftfartøybevegelser mellom klokken 23.00 og 06.00. Imidlertid er det tillatt å ta av mot- eller lande fra nord.

Flyselskaper og destinasjoner[rediger | rediger kilde]

Innenriksruter fra Oslo Lufthavn (ekskl. Longyearbyen).
Langdistanseruter ruter fra Oslo Lufthavn (inkl. Longyearbyen).

Oslo Lufthavn har faste direkteforbindelser til drøyt 140 lufthavner, hvorav 30 er innenriks og 110 utenriks. I tillegg kommer mellom 20 og 60 charterdestinasjoner, avhengig av sesong. Innenriksnettet er dominert av Norwegian og SAS, som hovedsakelig flyr kommersielt på stamlufthavnnettet. Begge flyr direkte fra Oslo Lufthavn til 15 norske destinasjoner. I tillegg opererer Widerøe og Danish Air Transport enkelte anbudsruter på kontrakt fra Samferdselsdepartementet.

Det internasjonale rutenettet er fokusert på europeiske destinasjoner. SAS, Norwegian og en rekke større europeiske nettverksselskap flyr med høy frekvens mellom Oslo Lufthavn og de nordiske hovedstedene, samt de store byene i Vest-Europa. I tillegg flys det direkte til en stor mengde destinasjoner i middelhavslandene og Øst-Europa, dog med noe lavere frekvens.

12 langdistanseruter flys i fast rutetrafikk fra Oslo Lufthavn: Bangkok (Thai Airways og Norwegian), Doha (Qatar Airways), Dubai (Emirates og Norwegian), Islamabad og Lahore (Pakistan International Airlines), New York (Norwegian, SAS og United Airlines), Fort Lauderdale, Los Angeles, Orlando og San Francisco-Oakland (Norwegian), samt Tel Aviv (Arkia Israel Airlines).

I tillegg flys det charterflygninger til en rekke destinasjoner; i sommerhalvåret hovedsakelig til middelhavslandene, og i vinterhalvåret til Kanariøyene, Karibia og Østen.

Innenriks[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Air Norway

flys av Air Norway

Fagernes, Ørland
Danish Air Transport Stord
Norwegian Air Shuttle[2] Alta, Andenes, Bardufoss, Bergen, Bodø, Harstad/Narvik, Haugesund, Kirkenes, Kristiansand, Lakselv, Longyearbyen, Molde, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Ålesund
Scandinavian Airlines[3] Alta, Bergen, Bodø, Harstad/Narvik, Haugesund, Kirkenes, Kristiansand, Kristiansund, Longyearbyen, Molde, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Ålesund
Widerøe[4] Bergen, Brønnøysund, Florø, Førde, Røros, Sandane, Sogndal, Ørsta/Volda

Sommer: Sandnessjøen

Utenriks[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Aeroflot Moskva-Sjeremetjevo
Air Berlin Berlin-Tegel
Air France

flys av Hop!

Paris-Charles de Gaulle
Air Norway

flys av North Flying

Aalborg
airBaltic Riga
Arkia Israel Airlines Sommer: Tel Aviv
Austrian Airlines

flys av Tyrolean Airways

Wien

Vinter: Innsbruck

BMI Regional Aberdeen
British Airways London-Heathrow
British Airways

flys av Sun Air of Scandinavia

Aalborg, Aarhus, Billund
Brussels Airlines Brussel
Emirates Dubai (fra 2.9.2014)
Estonian Air Tallinn
Finnair Helsingfors
Flybe Birmingham (fra 26.10.2014)
Germanwings Hamburg
Icelandair Reykjavík-Keflavík
KLM Amsterdam
Lufthansa Frankfurt, München
Lufthansa Regional

flys av Lufthansa CityLine

München
Norwegian Air Shuttle Alicante, Antalya, Amsterdam, Athen, Bangkok-Suvarnabhumi, Barcelona, Beograd, Berlin-Schönefeld, Billund, Bratislava, Budapest, København, Köln/Bonn, Corfu, Dubai, Dublin, Edinburgh, Faro, Fort Lauderdale, Fuerteventura, Funchal, Gdańsk, Genève, Gran Canaria, Hamburg, Helsingfors, Istanbul-Sabiha Gökçen, Kiev-Boryspil, Krakow, Lanzarote, London-Gatwick, Madrid, Málaga, Malta, Manchester, Marrakech, Milano-Malpensa, München, Murcia, Nice, Palanga, Palma de Mallorca, New York-JFK, Oakland, Orlando, Paris-Orly, Poznán, Praha, Priština, Reykjavík-Keflavik, Riga, Rijeka, Roma-Fiumicino, St. Petersburg, Sarajevo, Stockholm-Arlanda, Szczecin, Tallinn, Tivat , Venezia-Marco Polo, Vilnius, Warszawa-Chopin, Wien

Sommer: Agadir, Ajaccio, Bilbao, Bordeaux, Burgas, Catania, Chania, Dalaman, Dubrovnik, Heraklion, Ibiza, Kefalonia, Larnaca, Lefkada, Lisboa, Los Angeles, Minorca, Olbia, Pisa, Pula, Santorini, Split, Varna, Visby

Vinter: Grenoble, Salzburg, Tenerife

Pakistan International Airlines Islamabad, Lahore
Qatar Airways Doha
Scandinavian Airlines Aalborg, Aberdeen, Alanya-Gazipasa, Alicante, Amsterdam, Barcelona, Berlin-Tegel, Billund, Brussel, Chania, Dublin, Düsseldorf, Edinburgh, Frankfurt, Gdańsk, Gran Canaria, Helsingfors, Málaga, Hamburg (fra 26.10.2014), København, London-Heathrow, Manchester, Milano-Malpensa, München, New York-Newark, Nice, Palma de Mallorca, Paris-Charles de Gaulle, Praha, Reykjavík-Keflavík, Roma-Fiumicino, Stockholm-Arlanda, Vilnius (fra 19.12.2014), Zürich

Sommer: Antalya, Athen, Biarritz, Burgas, Cagliari, Dubrovnik, Faro, Kalamáta, Larnaca, Lisboa, Malta, Olbia, Palermo, Pisa, Priština, Pula, Santorini, Split, Valencia, Venezia-Marco Polo

Vinter: Salzburg, Tenerife

SunExpress Antalya, Izmir
Swiss International Air Lines Zürich

Vinter: Genève

TAP Portugal Lisboa
Thai Airways Bangkok-Suvarnabhumi
Turkish Airlines Istanbul-Atatürk
United Airlines New York-Newark
Vueling Barcelona
Widerøe Göteborg-Landvetter

Sommer: Visby

Charter[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Aegean Airlines Sommer: Chania
Air Cairo Vinter: Sharm el Sheikh
Corendon Airlines Sommer: Bodrum
Freebird Airlines Sommer: Antalya
Jet Time Sommer: Alanya, Antalya, Bodrum, Burgas, Chania, Gran Canaria, Larnaka, Menorca, Palma de Mallorca, Rhodos
Korean Air Sommer: Seoul-Incheon
Novair Sommer: Antalya, Burgas, Chania, Fuerteventura, Heraklion, Kefallinia, Larnaka, Préveza, Rhodos, Santorini, Zakynthos

Vinter: Aqaba, Gran Canaria, Lanzarote, Tenerife

Nouvelair Monastir
Primera Air Sommer: Almeria, Antalya Chania, Funchal

Vinter: Funchal, Gran Canaria

Scandinavian Airlines Sommer: Alanya, Antalya, Chania, Chios, Gran Canaria, Kalamáta, Karpathos, Kos, Korfu, Lesbos, Palma de Mallorca, Rhodos, Skiathos, Split, Thessaloniki, Tivat
Thomas Cook Airlines Scandinavia Sommer: Antalya, Chania, Dalaman, Heraklion, Hurghada, Gran Canaria, Larnaka, Palma de Mallorca, Parga, Rhodos, Skiathos, Tenerife, Varna

Vinter: Banjul, Funchal, Hurghada, Gran Canaria, Varadero, Tenerife

Thomson Airways Vinter: Cancún, Phuket
TUIfly Nordic Sommer: Antalya, Bodrum, Burgas, Chania, Gran Canaria, Larnaka, Rhodos, Samos, Sardinia, Sicilia

Vinter: Boa Vista, Sal

Frakt[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Amapola Flyg Göteborg-Landvetter, Maastricht, Malmö
Asiana Cargo Seoul-Incheon
DHL Aviation København, Trondheim
FedEx Amsterdam, Paris-Charles de Gaulle
Korean Air Cargo Seoul-Incheon
Qatar Airways Cargo Doha
Swiss WorldCargo Zürich
TNT Airways Liège
UPS Airlines Chicago-O'Hare, København, Köln/Bonn, Malmö
West Air Luxembourg Bergen, Bodø, Harstad/Narvik, Molde, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Ålesund

Handlingagenter[rediger | rediger kilde]

Det er totalt fem bakkehandlingagenter ved Oslo Lufthavn; tre for passasjertrafikk og to for frakttrafikk:[5]

  • Aviator Airport Alliance (passasjer)
  • Menzies (passasjer)
  • Roadfeeders (frakt)
  • SAS Ground Handling (passasjer)
  • Spirit Air Cargo Handling (frakt)

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Oslo Lufthavn har et influensområde som omfatter omkring 2,5 millioner mennesker. Dette inkluderer store deler av Østlandet, samt rundt 300 000 mennesker i Sverige. I 2013 reiste 22 956 540 passasjerer til og fra lufthavnen; en økning på 4 % mot året før. Utover dette ble det samme år registrert 234 524 luftfartøybevegelser, og håndtert 119 881 tonn frakt på Oslo Lufthavn.

Sett i sammenheng med de øvrige lufthavnene i EØS-området var Oslo Lufthavn i 2013 den 17. travleste i alt, og den sjette travleste for innenrikstrafikk. I Norden er lufthavnen nest størst totalt, etter Københavns lufthavn. På innenrikstrafikk er Oslo Lufthavn klart størst i Norden, men utenrikstrafikken er betydelig mindre enn på Københavns lufthavn og Stockholm-Arlanda lufthavn.

År Innenrikspassasjerer Utenrikspassasjerer Totalt antall passasjerer Endring
2013 10 485 000 12 472 000 22 957 000 4,0 %
2012 10 284 000 11 797 000 22 080 000 4,6 %
2011 9 990 000 11 113 000 21 103 000 10,6 %
2010 8 964 000 10 127 000 19 091 000 5,5 %
2009 8 628 000 9 460 000 18 088 000 -6,5 %
2008 8 992 000 10 353 000 19 344 000 1,6 %
2007 8 917 000 10 127 000 19 044 000 7,8 %
2006 8 380 000 9 292 000 17 672 000 11,2 %
2005 7 717 000 8 180 000 15 896 000 6,7 %
2004 7 415 000 7 450 000 14 865 000 9,6 %
2003 7 053 000 6 594 000 13 647 000 1,5 %
2002 6 912 000 6 500 000 13 412 000 -4,3 %
2001 7 222 000 6 740 000 13 962 000 -1,4 %
Tall rundet av til nærmeste tusen.

Travleste ruter[rediger | rediger kilde]

Ruten til Trondheim er den travleste. I 2013 ble det registrert 1 861 000 passasjerer på strekningen, noe som gjør den til den tiende travleste innenriksruten i EØS-området. Trondheimsruten er tett fulgt av rutene til Bergen og Stavanger, samt København og Stockholm, og av de 25 travleste rutene i EØS-området går fem fra Oslo Lufthavn. Samtlige har mer enn én million årlige passasjerer.

Innenriks, 2013[rediger | rediger kilde]

Destinasjon Antall passasjerer Flyselskap Endring
Trondheim-Værnes 1 861 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 3,0 %
Bergen-Flesland 1 709 000 Norwegian, Scandinavian Airlines og Widerøe -0,4 %
Stavanger-Sola 1 523 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 1,1 %
Tromsø 1 045 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 2,2 %
Bodø 732 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 0,4 %
Ålesund-Vigra 593 000 Norwegian og Scandinavian Airlines -0,8 %
Harstad/Narvik-Evenes 519 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 1,2 %
Kristiansand-Kjevik 492 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 1,9 %
Haugesund-Karmøy 431 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 2,5 %
Molde-Årø 339 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 0,2 %
Bardufoss 209 000 Norwegian 6,9 %
Kristiansund-Kvernberget 199 000 Scandinavian Airlines 7,9 %
Alta 173 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 7,7 %
Kirkenes-Høybuktmoen 172 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 1,6 %
Tall rundet av til nærmeste tusen.

Utenriks, 2013[rediger | rediger kilde]

Destinasjon Antall passasjerer Flyselskap Endring
Danmark København-Kastrup 1 326 000 Norwegian, Pakistan International Airlines og Scandinavian Airlines 2,2 %
Sverige Stockholm-Arlanda/Bromma/Skavsta 1 211 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 0,4 %
Storbritannia London-City/Luton/Heathrow/Gatwick/Stansted 1 011 000 British Airways, Norwegian og Scandinavian Airlines 8,1 %
Nederland Amsterdam-Schiphol 600 000 KLM, Norwegian og Scandinavian Airlines -1,0 %
Frankrike Paris-Charles de Gaulle/Orly 405 000 Air France, Norwegian og Scandinavian Airlines -1,3 %
Tyskland Frankfurt-am Main 403 000 Lufthansa og Scandinavian Airlines -10,4 %
Tyskland Berlin-Schönfeld/Tegel 382 000 Air Berlin, Norwegian og Scandinavian Airlines 21,1 %
Finland Helsingfors-Vanda 363 000 Finnair, Norwegian og Scandinavian Airlines 6,6 %
Spania Gran Canaria 356 000 Norwegian og Scandinavian Airlines (+ charter) 15,2 %
Tyskland München-Franz Josef Strauß 307 000 Lufthansa, Norwegian og Scandinavian Airlines 0,1 %
USA New York-JFK/Newark 290 000 Norwegian, Scandinavian Airlines og United Airlines 20,2 %
Island Reykjavík-Keflavík 249 000 Icelandair, Norwegian og Scandinavian Airlines 9,8 %
Tyrkia Antalya 240 000 Norwegian, Scandinavian Airlines (+ charter) -5,2 %
Spania Alicante 232 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 18,1 %
Spania Barcelona-El Prat 211 000 Norwegian, Scandinavian Airlines og Vueling 37,3 %
Spania Málaga-Costa del Sol 202 000 Norwegian og Scandinavian Airlines 18,9 %
Thailand Bangkok-Suvarnabhumi 202 000 Norwegian og Thai Airways International 38,8 %
Tall rundet av til nærmeste tusen.

Transport til og fra flyplassen[rediger | rediger kilde]

  1. motorvei Bil - Riksvei E 16.svgEuropavei 16 går rett forbi lufthavnen, og ved avkjøring 50 flettes Riksvei E 16.svgEuropavei 16 sammen med Riksvei E 6.svgEuropavei 6. Derfra går veien helt fram til Oslo. Flyplassen har ca. 18 000 parkeringsplasser
  2. Buss - Flybussen har faste avganger til/fra Majorstuen, Bekkestua, Fredrikstad/Sarpsborg via Moss lufthavn, Rygge og Ski.
  3. Tog - NSB Regiontog, NSB Lokaltog og Flytoget går fra Gardermoen stasjon, like ved heisen opp til flyplassen.

Framtidsplaner[rediger | rediger kilde]

Innsjekkingshallen
Kart over flyplassområdet

Ettersom flyplassen i 2006 nådde sin prosjekterte maksimale årlige kapasitet på 17 millioner passasjerer per år, er det behov for utbygging av flyplassen. Styret i Avinor vedtok i mars 2008 et pirkonsept for terminal 2 ved Oslo lufthavn, Gardermoen. Den nye pirløsningen innebærer en ny nord–syd-orientert pir som tar utgangspunkt i nåværende pirløsning og er integrert med dagens sentralbygning. Endelig vedtak om utvidelse av terminalen ble fattet 19. januar 2011.[6] Per i dag har terminalen blitt utvidet mot øst med 6 453 kvadratmeter, noe som ifølge OSL har gitt bedre kapasitet på bagasjebånd og innsjekkingsområder

Det skal bygges ny ankomst- og avgangshall mot vest, og dette tilbygget blir på 52 000 kvadratmeter og gir 34 nye innsjekkingsskranker. Den nye terminalbygningen vil ligge i tilknytning til jernbanestasjonen og være integrert med denne, noe som vil gi kort gangavstand for togpassasjerer. Sikkerhetskontrollen blir også utvidet med 12 nye sluser. Byggestart her er satt til våren 2010.

Den nye piren blir utvidet mot nord, og får et areal på 63 000 kvadratmeter. Det blir 11 nye brotilknyttede oppstillingsplasser for fly, i tillegg til 6 nye fjernoppstillingsplasser. Bygget ble påbegynt våren 2013.

Når terminalen står ferdig vil flyplassen etter planen få en kapasitet på opp mot 28 millioner passasjerer per år. Byggestart er satt til april 2011, og skal være ferdigstilt våren 2017, og kostnadsrammen er satt til 12,5 milliarder kroner.[7]

Rullebaner[rediger | rediger kilde]

01L/19R – 3 600 meter (11 811 fot) × 45 meter (148 fot) – 14/194°
01R/19L – 2 950 meter (9 678 fot) × 45 meter (148 fot) – 14/194°

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]