Kanin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Oryctolagus cuniculus»)
For kanin som kjæledyr, se tamkanin.
Kanin
Europeisk villkanin (Oryctolagus cuniculus)
Nomenklatur
Oryctolagus cuniculus
Linnaeus, 1758
Synonymi
Oryctolagus
Populærnavn
kanin[1][2]
(europeisk kanin, europeisk villkanin)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
UnderrekkeVirveldyr
KlassePattedyr
OrdenHaredyr
FamilieHarefamilien
SlektOryctolagus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Fremmedartslista:[4]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

SE — Svært høy risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse:
Opprinnelig utbredt på Den iberiske halvøy, i Sør-Frankrike og helt i nord i Nordvest-Afrika, men siden introdusert mange steder i verden (se kart).
Inndelt i

Kanin (Oryctolagus cuniculus) er en art som også er kjent som europeisk kanin og europeisk villkanin m.m. Arten, som er eneste art i slekten Oryctolagus, tilhører harefamilien (Leporidae) og har blitt introdusert til mange nye steder i verden, unntatt i Asia og Antarktis. Arten deles inn i to underarter og cirka 100 ulike kaninraser og varianter.[5]

Kaniner er populære både som kjæledyr og matauk, herunder som jaktbytte for både rovpattedyr og jegere. Man skiller imidlertid gjerne mellom villkanin og tamkanin. Oppdrett for slakt er også vanlig.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Haredyrene (herunder kaniner) er ikke gnagere, slik man lenge trodde, men tilhører en søstergruppe.[6] Den viktigste forskjellen mellom kaniner og harer er at kaniner i større grad lever i ganger under jordoverflaten. Kaniner blir også generelt mindre enn harer.

Kaninen har en karakteristisk krum kropp med korte framlemmer og lange, kraftfulle baklemmer som gir dyret en hoppende gangart. Hodet er lite og halsen kort. Arten er utrustet med lange, stående og meget bevegelige ører. Den relativt korte snuten er utrustet med lange værhår ytterst. Den har godt syn, god hørsel og meget god luktesans. Hannen veier typisk litt mer en hunnen. Skallen er dessuten litt bredere hos hannen.

Ville kaniner er vanligvis gråbrune eller av og til også sorte (noe som skyldes melanisme), mens de mange ulike kaninrasene kan ha stor variasjon i både farger og fargekombinasjoner. Kaninen veier typisk omkring 1,3-2,5 kg og har en kroppslengde på cirka 34–45 cm, selv om enkelte individer kan bli både mindre og større. Halen er kort og utgjør typisk 4,5–7 cm.[7] Variasjoner i størrelse og eksteriør utover dette er som regel kun aktuelt for såkalte rasekaniner.

Villkaninen liker å grave og lever gjerne store deler av livet i utgravde huler og tunneler under bakkenivået. Den regnes som et aktivt og nysgjerrig dyr.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det var den greske historikeren Polybius (ca 203–120 f.Kr.) som først beskrev dette dyret, i verket Corsica. Han noterte at det fantes et harelignende dyr som levde i huleganger på øya. Disse kalte han kunikloi. Det vitenskapelige navnets betydning, Oryctolagus cuniculus, er kanin(dyr) som lever i huleganger. Man tror imidlertid at kaninen ble ført til Spania av fønikerne.

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Kanin i bur
Kanin på Shetland

Selv om det moderne mennesket (Homo sapiens sapiens) kan ha jaktet på kaniner før det invaderte Europa, er det ikke kjent at neandertalerne (H. neanderthalensis) som bodde der, jaktet på arten. Noen forskere tror derfor at neandertalernes forsvinning kan ha hatt med manglende tilpasning til å jakte på nye arter å gjøre, da det tradisjonelle storviltet denne arten jaktet på, forsvant. De eldste funnene av kanin ved menneskelige bosetninger i Europa (Spania, Portugal og det sørlige Frankrike) oppstår først for cirka 30 000 år siden, samtidig med at neandertalerne gradvis forsvinner.[8]

Tidligere trodde man at kaninen først ble domestisert på 1500-tallet, men nyere forskning hevder nå at dette skjedde alt omkring år 600 e.Kr.[9] Pave Gregor I den store deklarerte at kanin ikke talte som kjøtt, og derfor kunne spises under faste, noe som skal ha sporet franske munker til å domestisere kaninen.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Kaninen ble innført i Australia av europeere, og sluppet løs for at man kunne drive jakt på dem. På grunn av det gode klimaet og få rovdyr spredte kaninene seg raskt. For å unngå at kaninene spredte seg videre forsøkte man å sette opp gjerder i flere delstater. Her fra Vest-Australia, i 1926.

Den europeiske kaninen var trolig opprinnelig utbredt på Den iberiske halvøy, i Sør-Frankrike og helt i nord i Nordvest-Afrika, men arten er siden introdusert mange steder i verden (unntatt i Asia og Antarktis). Fossile funn fra sen pleistocen antyder imidlertid at arten kan ha vært utbredt fra Irland til Italia, Ungarn og østover til det vestre Sibir.[10]

Små, men livskraftige bestander ble også introdusert i Norge mot slutten av 1800-tallet. I mange år har det vært livskraftige bestander ved golfbanen i Kristiansand, på Gressholmen i Indre Oslofjord, på Søster i Onsøy, i Sørmarka ved Stavanger og på øyer ved Bolærne i Vestfold. I Fremmedartslista 2018 er kanin kategorisert som høy risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og middels økologisk effekt.[11]

Verdens naturvernunion har pr. februar 2018[3] denne inndelingen utbredelsen av arten: 1) Opprinnelig art i disse landene/områdene: Algerie, Frankrike, Gibraltar, Marokko, Portugal, Spania 3) Innført art i: Albania; Argentina; Australia, Belgia, Bulgaria, Chile, Danmark, Falklandsøyene, Hellas, Irland, Italia, Kroatia, Luxembourg, Namibia, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Romania, Russland, Slovakia, Slovenia, Sør-Afrika, Sveits, Sverige, Storbritannia, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA og Østerrike.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet en rekke underarter gjennom årene, men kun to nyter anerkjennelse hos IUCN.[3] Dette er O. c. algirus og O. c. cuniculus. O. c. algirus okkuperer Portugal, det sørlige Spania, middelhavskysten og øyene, og områder helt nord i Nordvest-Afrika, mens O. c. cuniculus okkuperer områdene nord og øst for O. c. algirus. Mellom disse sonene eksisterer det en sone der underartene overlapper hverandre. Moderne forskning med DNA har vist at underartene trolig splittet lag for mer enn 2 millioner år siden.[12] O. c. cuniculus regnes som progenitor for tamkaninen og alle ville bestander som har blitt introdusert andre steder i verden.[3]

I dag er arten spredt til store deler av Europa (nordover til det sørlige Skandinavia) og til vestlige deler av Sør-Amerika. Den er spesielt dominerende i Australia, der den til tider har blitt regnet som et skadedyr. Viltlevende kaniner har siden den ble innført til Australia vært et svært viktig byttedyr for dingobestanden.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Kaniner er territoriale, men sosiale kolonidyr.[13] Det vil si at de i vill forstand bor i grupper på 6-10 individer, og gruppene kan samles i en større koloni. Det kan således bo opp til 100 kaniner i en koloni, og størrelsen på kolonien kan bli oppmot 20 tennisbaner stor i omfang. De graver tunneler i bakken, og lever der mesteparten av tiden.

Fordøyelsessystemet[rediger | rediger kilde]

Kaninens vanlige avføring

Kaninens fordøyelsessystem produserer to typer avføring; den vanlige som består av runde kuler, og blindtarmsavføring som ligner myke drueklaser av bittesmå kuler. Blindtarmsvføringen er hva maten omdannes til etter å ha passert tarmen første gang, blir spist med det samme, og det er viktig av kaniner får i seg denne, da dens fordøyelsessystem er innrettet på at maten passerer fordøyelsessystemet to ganger for at den skal kunne utnyttes skikkelig, blant annet med hensyn til vitaminer. Om den andre avføringen, de større kulene kommer ut en og en, er myke og løs i konsistensen, er dette som regel en indikasjon på at kaninen enten får feil type mat, eller at en ny mat ikke har blitt introdusert gradvis nok til at den har kunnet venne seg til den.

Kosthold[rediger | rediger kilde]

Gressende kanin

Kaniner er planteetere som i hovedsak spiser høy, og dette skal være ca. 80% av den daglige kosten.[14] I tillegg er små mengder kaninpellets og grønne blader en viktig del av kostholdet. Kaninen skal ikke ha for mye salat og andre vannholdige grønnsaker, da de kan få problemer med magen. Kaniner kan enkelt få forstoppelse, og dette kan være livstruende for en kanin. Dermed er det viktig å vite hva en kanin skal spise, og aller viktigst vite hva de ikke skal spise. Kaniner skal ikke spise masse gulrøtter og kål slik som det ofte blir fremstilt i filmer, da dette kan føre til luft i magen. De skal ikke ha korn, gnagerblandinger, kaninblandinger[15], meieriprodukter, nøtter og ingen frukt med stein i.

Giftig for kaniner: Løk, rabarbra, stilk og blader på tomat, kjerner og steiner i frukt, avokado og sjokolade[16].

Kaninen går drektig i 28-32 dager (30 i snitt)[17] og føder typisk 1-14 unger (seks i snitt)[17]. Ungene veier cirka 45 gram[17] ved fødselen og avvennes når de blir omkring 22-31 dager gamle[17]. Ungene regnes som selvstendige etter cirka åtte uker[17]. Hanner blir produktive fra de er ca 10-12 uker, og hunner blir produktive fra de er omkring 4-5 måneder gamle[17]. Kaniner i fangenskap kan leve til de blir over 10 år gammel, gitt riktig kosthold og oppfølging hos kaninkyndig veterinær[17], men gjennomsnittlig levealder i vill tilstand er omkring ett år[17].

Kaniner har indusert ovulasjon (eggløsning som utløses av et protein i hannens sæd) og kan pare seg med flere hanner og få avkom med ulike fedre i et og samme kull. Avkommet blir således halvsøsken. Kaninens enorme produktivitet skyldes altså evnen til å få eggløsning hver gang hunnen parer seg. På folkemunne blir dette fenomenet ofte kalt «kanineffekten», men også en rekke andre arter har denne evnen. Det gjelder blant annet katten, mus og kameldyr.

Annet[rediger | rediger kilde]

Kaniner spiser grov kost og omdanner denne effektivt til proteiner. Siden dagens store forbruk av storfe- og kyllingkjøtt ikke er bra for miljøet, anbefaler Sveriges jordbruksuniversitet at man heller spiser mer kaninkjøtt. Storfeavlen fører nemlig til store utslipp av den miljøskadelige gassen metan.[18]

I populærkultur[rediger | rediger kilde]

Tegneseriefiguren Snurre Sprett er en kanin.

I senere år har Big Chungus (en variant av Snurre Sprett) blitt kjent gjennom internett-memes.[19]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 11. april 2023. Besøkt 11. april 2023. 
  2. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Arten byttet norsk navn fra «tamkanin» september 2009
  3. ^ a b c d Smith, A.T. & Boyer, A.F. 2008. Oryctolagus cuniculus. «The IUCN Red List of Threatened Species 2008»: e.T41291A10415170. Besøkt 3. februar 2018.
  4. ^ Eldegard K, Holand Ø, Rolandsen CM og van der Kooij J (11. august 2023). «Pattedyr. Vurdering av økologisk risiko for kanin Oryctolagus cuniculus som SE (HI i 2018) for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2023. 
  5. ^ Nowak, R. 1999. Walker's Mammals of the World, Sixth Edition. Baltimore and London: The Johns Hopkins University Press.
  6. ^ «Dyrenett.no». 
  7. ^ Burton, J. A. 1991. Field guide to the mammals of Britain and Europe. Kingfisher Books, London.
  8. ^ Ker Than. 2013-03-11. Failure to Hunt Rabbits Part of Neanderthals' Demise? National Geographic News. Besøkt 2014-04-27
  9. ^ Rabbit Genome Project. 2009. Besøkt 17. oktober 2011
  10. ^ Don E. Wilson & DeeAnn M. Reeder (editors). 2005. Mammal Species of the World. A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed), Johns Hopkins University Press, 2,142 pp. (Available from Johns Hopkins University Press, 1-800-537-5487 or (410) 516-6900. Besøkt 2. oktober 2011
  11. ^ «Kanin Oryctolagus cuniculus». Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Besøkt 29. november 2019. 
  12. ^ Armando Geraldes, Nuno Ferrand, and Michael W. Nachman. 2006. Contrasting Patterns of Introgression at X-Linked Loci Across the Hybrid Zone Between Subspecies of the European Rabbit (Oryctolagus cuniculus). Genetics. 2006 June; 173(2): 919–933. Besøkt 2. oktober 2011
  13. ^ Mykytowycz R (1958) Social behaviour of an experimental colony of wild rabbits, Oryctolagus cuniculus (L.) I. Establishment of the colony. CSIRO Wildlife Research 3 , 7–25.
  14. ^ «Hva er forskjellen på en kanin og en hare?». 16. mai 2023. Besøkt 31. januar 2024. 
  15. ^ Gnagerblanding og annet blandingsfor er skadelig for kaniner og gnagere Arkivert 15. september 2016 hos Wayback Machine.
  16. ^ «Trygge frukter, bær og grønnsaker for kanin». Besøkt 08.03.2020. 
  17. ^ a b c d e f g h Tislerics, A. 2000. Oryctolagus cuniculus (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 16. november 2011
  18. ^ «Ber svenskene spise mer kanin»[død lenke], Forskning.no 20. februar 2012
  19. ^ «Big Chungus». Know Your Meme. Besøkt 17. oktober 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kanin&oldid=24235405»