Ormulum

En manuskriptside fra Ormulum – merk den nøye og gjentatte redigeringen gjort over tid av Orm, foruten også skriftinnleggelsen av «Hånd B».

Ormulum eller Orrmulum er et britisk manuskript fra 1100-tallet bestående av bibelske tolkninger, skrevet i tidlig mellomengelsk av en munk som het Orm (eller Ormin). På grunn av de unike fonetiske ortografien som forfatteren har tilpasset har teksten bevart mange detaljer fra angelsaksisk uttale i en tid hvor språket var flytende grunnet den normanniske erobringen av England hundreåret før.

Orm var bekymret over prestenes kunnskap i å snakke morsmålet, og utviklet et høyst særegent stavesystem for å lede sine lesere til å uttale hver vokal. Han komponerte sin tekst med et strengt poetisk versemål som sikret at leserne ville vite hvilken stavelse som hadde trykk. Moderne forskere har brukt disse to trekkene for å rekonstruere mellomengelsk slik Orm selv snakket det.

Opprinnelse

Noe som er uvanlig for et verk fra perioden, er at Ormulum hverken er anonymt eller uten tittel. Forfatteren navngir seg selv på slutten av dedikasjonen.

Icc was þær þær i crisstnedd was   Orrmin bi name nemmnedd

Hvor jeg ble døpt, jeg var gitt Ormin som navn

(Dedikasjon 323–324)

I begynnelsen av forordet identifiserer forfatteren seg på nytt, men benytter en annen stavemåte, og gir verket en tittel:

Þiss boc iss nemmnedd Orrmulum   forrþi þatt Orrm itt wrohhte

Denne boken er navngitt Ormulum ettersom Orm skapte den

(Forord 1–2)

Navnet «Orm» er avledet fra norrønt og har på norsk også i dag den samme betydningen slik navnet leses. Endelsen «myn» for «mann» (derav «Ormin») var vanlig i navn over hele det nordlige området av England, innenfor det området som utgjorde Danelagen. Valget mellom de to formene av navnet er antagelig diktert av versemålet. Tittelen på diktet, «Ormulum», er modellert etter latinske speculum («speil»); det kan tolkes som enten det noe skrytende «Orms refleksjoner» eller det mer beskjedne «Orms undersøkelser».

Det norrøne navnet er ikke uventet. Språket i Ormulum er en dialekt fra Øst-Midlands, godt innenfor kjerneområdet til Danelagen, hvor dansk og norsk innflytelse lenge var stor. Verket inneholder tallrike norrøne fraser, særlig i dubletter hvor et engelsk og norrønt begrep er felles, og samtidig er det svært få franske påvirkninger i forfatterens språk. Orm viser derfor både tregheten i normannisk innflytelse på tidligere norrøne områder i England (i sammenligning med Peterborough-krøniken, også fra Øst-Midlands, som viser en stor andel av fransk innflytelse, selv om det antagelig ble skrevet før Ormulum), og tilpasningen av norrøne trekk inn i tidlig mellomengelsk.

Ifølge forordet skrev Orm verket på ordre fra en broder Walter, som var hans bror både affterr þe flæshess kinde (det vil si biologisk) og i ånden, en munk i augustinerordenen. Med denne informasjonen og med det en vet om dialekten i teksten, er det mulig å foreslå et opprinnelsessted med rimelig stor sikkerhet. Mens en del forskere har foreslått klosteret Elsham Priory i det nordlige Lincolnshire, er det senere ansett som mer sannsynlig at Orm skrev i klosteret Bourne Abbey ved Bourne i Lincolnshire. Det er to tilleggsmomenter som støtter denne slutningen: for det første ble klosteret etablert av geistlige fra det franske klosteret Saint-Nicolas d'Arrouaise i 1138, og for det andre inneholder verket bønner helliget apostlene Peter og Paulus, som var beskyttere av Bourne Abbey. Klosterreglene til Arrouaise var i hovedsak de samme som de hos augustinerordenen, slik at begge gjerne ble løselig referert til som augustinske. Klosteret i Bourne ble oppløst i 1536, men funksjonen som sognekirke fortsatte.

En nøyaktig datering for verket er umulig å fastslå. Orm skrev sin bok over en periode på flere tiår, og manuskriptet viser tegn på tallrike korrigeringer over tid. Ettersom det åpenbart er en autograf (skrevet egenhendig), der to av tre hender i teksten vanligvis forstås som Orms egen håndskrift, må datoen for manuskriptet og for nedskrivningen antas å være den samme. Den tredje håndskriften er fra en samarbeidspartner, som la inn perikoper (korte bibelvers) øverst og ved begynnelsen av hver homilie (preken), og utfra denne antas det at verket ble ferdigstilt en gang rundt 1180, men Orm kan ha påbegynt skrivingen så tidlig som 1150. Teksten har få referanser til aktuelle hendelser som kan benyttes til å identifisere perioden da verket ble skrevet, mer nøyaktig. Orm kan ha vært øyenvitne til kaoset under regimene til Stefan og Matilda, ettersom det forsøksvis har blitt tolket en del referanser til denne perioden i noen av hans formaninger til leserne, men selv om dette er tilfelle, er Orm svært rettlinjet, og hans prekener vandrer sjelden vekk fra kildematerialet.

Manuskriptet

Kun en eneste kopi av Ormulum eksisterer, registrert som MS Junius 1 i Bodleian Library. I dens nåværende tilstand er den ikke fullstendig: bokens innholdsfortegnelse hevder at der var 242 prekener, men kun 32 er blitt bevart. Det virker sannsynlig at verket aldri ble fullført ut fra planen da innholdsfortegnelsen ble skrevet, men mye av uoverensstemmelsen med innholdsfortegnelsene har nok bakgrunn i tap av deler av manuskriptet. Det er ingen tvil om at manuskriptsider har gått tapt selv i moderne tid, noe som vises ved at den hollandske fortidsminnegransker Jan van Vliet, en av eierne på 1600-tallet, skrev av avsnitt som ikke er med i den bevarte teksten. Manglene har fått forskeren J.A.W. Bennett til å kommentere at «kun omtrent en femtedel har blitt bevart, og det i det styggeste av manuskripter».

Pergamenttypen som er benyttet i manuskriptet, er av laveste kvalitet, og teksten er skrevet uordentlig med henblikk på å spare plass. Den er i fortløpende linjer, som om det var prosa, med ordene og linjene tett sammen, og med ulike tillegg og rettelser, nye utlegninger, fortolkninger og allegoriske lesninger klemt sammen i hjørnene av margene (slik som det en kan se i reproduksjonen over). Robert W. Burchfield argumenterer for at dette «antyder at det var utkast som forfatteren hadde til hensikt å få renskrevet av en profesjonell skriver».

Det synes merkelig at en tekst som så opplagt er skrevet med den forhåpning at den skulle bli kopiert i utstrakt grad, likevel eksisterer i kun ett manuskript, og da noe som synes som et utkast. En del forskere, eksempelvis Treharne, har tatt dette som en tegn på at det ikke bare var moderne lesere som har funnet verket direkte kjedelig. Orm selv viser i forordet at han ønsket at Walter skulle fjerne all tekst som han fant klossete eller ukorrekt. Dette antyder at det var forvnetet en revisjon eller godkjennelsesprosess, og det er mulig at Ormulum forble i utkastform på grunn av at det aldri forlot Walters eie.

Hva som skjedde med manuskriptets før 1600-tallet, er uklart. Fra en signatur på forsatsbladet er det kjent at det var i samlingen til van Vliet i 1659. Det ble auksjonert bort i 1666 etter dennes død, og det ble da antagelig kjøpt av Franciscus Junius, og fra dennes bibliotek kom det til biblioteket Bodleian Library, som en del av en donasjon fra Junius.

Innhold og stil

Ormulum består av rundt 20 000 linjer av metrisk vers som forklar kristen lære for hver av de tekster som er benyttet i messen gjennom hele den kristne kalender. Som sådan, er verket den første nye homeliske syklus på engelsk siden verkene til Ælfric av Eynsham rundt 990.

Hver homilie begynner med en parafrase over en lesning av Evangeliene, noe som var viktig da lekfolk ikke forsto latin, fulgt av en fortolkning. Det teologiske innholdet er avledet; Orm følger nært Beda den ærverdiges tolkninger av Lukas, Enarrationes in Matthoei, Glossa Ordinaria i bibelutgaven Vulgata. Således leser han hvert vers hovedsakelig allegorisk enn bokstavelig. Heller enn å identifisere hver individuelle kilde refererer Orm hyppig til «ðe boc» og til «den hellige bok», og forskeren Bennett har spekulert om at Apostlenes gjerninger, Glossa Ordinaria og Beda har vært innbundet i en stor Vulgatabibel i klosteret, og at Orm da fikk alt sitt materiale fra en kilde som for ham var en eneste bok.

Selv om prekenene har blitt vurdert til «av liten litterær eller teologisk verdi» av Burchfield og at det har blitt sagt om Orm at han eide «kun et eneste retorisk grep» som var gjentagelser, i henhold til Bennett, hadde Ormulum aldri til hensikt å være en bok i den moderne forståelse, men isteden å være en ledsager i liturgien. Prester kunne lese, og menigheten høre, kun det avsnitt som angikk en dags preken. Den kjedsommelighet som de fleste opplever når de forsøker å lese Ormulum ville ikke eksistere for personer som hørte kun en eneste homilie om gangen. Selv om Orms poesi er noe underlødig var homiliene ment for lett sitering eller for sang, ikke for dens estetiske beundring; alt fra det altfor strenge versemålet til ortografien kan ha hatt som funksjon å være et hjelpemiddel for prestens preken.

Selv om tidligere homilier på vers, slik som de til Ælfric og Wulfstan, var basert på reglene i angelsaksisk poesi, og de tok nødvendige friheter med versemålet for at den skulle være leselig som prosa. Orm fulgte ikke deres eksempel. Isteden tilpasset han seg en «jog-trot fifteener» for sine rim. basert på latinske jambiske septenarius, og skrev jevnt og kontinuerlig, og delte ikke teksten i hverken i vers eller rimlinjer, igjen ved å følge latinsk verselære. Verket er også spesielt ved at ingen litterær kritiker har kommet i nærheten av å forsvare det på litterære grunner. Faktisk var Orm selv ydmyk om sitt oeuvre og innrømmer i forordet at han ofte polstret sine linjer for å fylle ut verselinjen «for å hjelpe de som leser det», og anmodet sin bror Walter om redigere poesien for å gjøre den mer egnet.

Et kort eksempel kan hjelpe å illustrere stilen i teksten. Dette avsnittet forklarer bakgrunnen for Jesu fødsel:

Forrþrihht anan se time comm   þatt ure Drihhtin wollde ben borenn i þiss middellærd   forr all mannkinne nede he chæs himm sone kinnessmenn   all swillke summ he wollde & whær he wollde borenn ben   he chæs all att hiss wille.

Så snart som tiden kom at vår Herre ønsket å bli født inn i denne midgard for menneskehetens skyld, straks valgte han ætlinger for seg selv, alle akkurat som han ville, og han besluttet at han ville bli født nøyaktig der han ville.

(3494–3501)

Ortografi

Det indre av kirken ved klosteret Bourne Abbey, hvor Ormulum ble skrevet: de to buegangene, i dag hvitvasket, er levninger fra den kirken som Orm ville ha kjent.

Istedenfor en åpenbar litterær verdi er den viktigste verdien av Ormulum hva forskere og filologer kan trekke ut av Orms særegne ortografiske system. Han hevdet at siden han mislikte den måten folk flest snakket engelsk og uttalte engelske ord, ville han stave ordene nøyaktig slik som de ble uttalt, og beskrev et system hvor vokallengde og verdi er indikert fordringsløst.

Orm viktigste nyvinning var å benytte doble konsonanter for å vise at den følgende vokalen var kort og enkle konsonanter når vokalen var land. For stavelser som ble avsluttet i vokaler benyttet markeringer av aksenter for å indikere lengde. I tillegg til dette benyttet to særskilte bokstavformer for <g>, brukte den gamle yogh for [d͡ʒ] og [j], og den nye <g> for [ɡ]. Hans hengivelse for ord som «beon» og «kneow» som hadde blitt stavet med <eo> i gammelengelsk (angelsaksisk), på linje 13 000 endret han sin mening og gikk tilbake for å endre alle stavelsene med «eo» og erstattet dem med «e» alene («ben» og «knew»), for å reflektere uttalen.

Kombinasjonen av dette systemet med det strenge versemålet, og mønsteret med trykk som det innebar, har gitt nok informasjon for å rekonstruere hans uttale med god nøyaktighet. Det har gjort det mulig å trekke slutningen at Orms uttale ikke var på noen måte uvanlig, og det har gjort det mulig for forskere å utvikle en særdeles presis øyeblikksbilde av hvordan mellomengelsk ble uttalt i Midlands på andre halvdel av 1100-tallet.

Betydning

Orms bok har et antall nyvinninger som gjør den verdifull. Som Bennett har pekt på, Orms tilpassing av klassisk versemål med oppsatt trykkmønster foregrep framtidige engelske poeter som kom til gjøre mye av det samme i møte med utenlandske verselære. Ormulum er også det eneste eksemplar av den homiletiske tradisjon i England mellom Ælfric og 1300-tallet, foruten også det siste eksempelet på homilier på gammelengelsk vers. Det demonstrer at hva som kom til bli moderne engelsk tå århundrer senere før Geoffrey Chaucer. Orm selv var opptatt av lekfolk. Han søkte å gjøre evangeliene forståelig for menigheten, og han gjorde det kanskje rundt 40 år før Fjerde Laterankonsil i 1215.

På samme tid har Orms særegne ortografiske reformer gjort hans verk av stor betydning for å forstå mellomengelsk. Ormulum er, sammen med Ancrene Wisse og Ayenbite av Inwyt, det ene av tre kritisk avgjørende tekster som har gjort det mulig for filologer å dokumentere omformingen av gammelengelsk til mellomengelsk.

Referanser

Sitatene er fra Holt (1878). Dedikasjonen og forordet er begge nummerert forskjellig fra resten av boken med diktene.

Litteratur

• Bennett, J.A.W: Middle English Literature. Douglas Gray, ed. Oxford: OUP, 1986.
• Bennett, J.A.W. & G. V. Smithers, red.: Early Middle English Verse and Prose. Oxford: OUP, 1989.
• Burchfield, Robert W.: «Ormulum» i Joseph R. Strayer, red.: Dictionary of the Middle Ages. New York: Charles Scribner's Sons, 1987. s. 280.
• Holt, Robert, red.: The Ormulum: with the notes and glossary of Dr R. M. White. To bind. Oxford: Clarendon Press, 1878.
• Matthew, H.C.G. & Brian Harrison, red.: The Oxford Dictionary of National Biography. vol. 41, 936. Oxford: OUP, 2004.
• Parkes, M. B.: «On the Presumed Date and Possible Origin of the Manuscript of the Orrmulum», i Five Hundred Years of Words and Sounds: A Festschrift for Eric Dobson. E. G. Stanley and Douglas Gray, red. Cambridge: D.S. Brewer, 1983. 15–27.
• Treharne, Elaine, red.: Old and Middle English: An Anthology. Oxford: Blackwell, 2000.

Eksterne lenker

• Ormulum-prosjektet ved Stockholms universitet