Opéra Bastille
| Opéra Bastille i 2022 | |||
|---|---|---|---|
 Opéra Bastille | |||
 | |||
| Beliggenhet | |||
| Adresse | Place de la Bastille 75012 Paris | ||
| Land | Frankrike[1] | ||
| Strøk | 12. arrondissementet | ||
| Sted | Paris | ||
| Historiske fakta | |||
| Formål | Operahus | ||
| Eier(e) | Pariseroperaen | ||
| Arkitekt | Carlos Ott | ||
| Etablert | 1990 | ||
| Ferdigstilt | 1989 | ||
 Opéra Bastille 48°51′07″N 2°22′14″Ø | |||
| Nettsted | |||
| Nettsted | Offisielt nettsted | ||
Opéra Bastille er et moderne operahus i det 12. arrondissementet i Paris, Frankrike. Det ble innviet i 1989 som en del av president François Mitterrands prestisjeprosjekt Grands Travaux, et arkitektonisk program for å gi moderne monumenter til Frankrikes hovedstad.[2][3] Opéra Bastille ble det hovedanlegget til det nasjonale Pariseroperaen, Frankrikes viktigste operakompani, sammen med det eldre Palais Garnier; de fleste operaforestillinger vises på Opéra Bastille sammen med noen ballettforestillinger og symfonikonserter, mens Palais Garnier presenterer en blanding av opera- og ballettforestillinger.
Den er tegnet av den uruguayanske arkitekten Carlos Ott.[4] Det ligger vendt mot Place de la Bastille. Det kan ha plass til totalt 2723 personer, med hovedteater, konsertsal og studioteater.[5]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ideen til et nytt «populært og moderne» operahus i Paris oppsto først på 1880-tallet, bare år etter åpningen av Palais Garnier.[6] Det ville forbli (tilstedeværende, men uvirksomt i et århundre og dukke opp igjen med jevne mellomrom på grunn av den tilbakevendende «krisen ved operaen» og begrensningene som ble pålagt moderne operaproduksjon av Palais Garnier. Det ble spesielt fremmet i tidsrommet 1965–1968 av sceneregissør Jean Vilar, den mest framtredende skikkelsen i «populært teater» på den tiden, som hadde fått i oppdrag et reformprosjekt for Pariseroperaen og gjentok komponisten Pierre Boulez’ provoserende appell om å «sprenge operahusene i luften», så vel som av senior embetsmann François Bloch-Lainé i en rapport fra 1977 om Operaens ledelse og perspektiver.
I 1981 la den nyvalgte presidenten François Mitterrand et nytt operahus til sitt store program monumentbygging kjent som Grands Travaux. Prosjektet var opprinnelig en del av Cité de la musique («musikkens by»), et kompleks av musikalske institusjoner i det nordøstlige Paris. Det ble raskt besluttet å skille det og bygge det i Bastille-området i Paris, et distrikt preget relativt av arbeiderklassen som i sin tid også hadde framkalte den franske revolusjonen og var et tradisjonelt start- eller sluttpunkt for politiske demonstrasjoner. Året etter ble det lansert en internasjonal konkurranse, under tilsyn av Opéra Bastille Public Corporation (EPOB), for å velge en arkitekt. 756 bidrag ble mottatt, og i november 1983 ble konkurransen vunnet av den lite kjente arkitekten Carlos Ott, en uruguayaner bosatt i Canada. Det ble sagt at juryen, som — som det er vanlig med arkitektkonkurranser — ikke kjente navnene eller resultatene til deltakerne, feilaktig antok at designet var av den framtredende amerikanske arkitekten Richard Meier.[7]
Byggingen startet i 1984 med rivingen av jernbanestasjon Gare de la Bastille, som hadde åpnet i 1859 og stengte i 1969, og hvor kunstutstillinger ble holdt deretter. I 1986 vurderte den nye høyreregjeringen ledet av Jacques Chirac å kansellere prosjektet, men bestemte seg til slutt at det var for avansert og ga det grønt lys igjen. President Mitterrand forble personlig involvert gjennom hele byggeprosessen, til det punktet at planleggingsteamet henviste til ham for å bestemme fargen på setene etter intern uenighet. Han valgte svart.[8][9]
I det opprinnelige prosjektet omfattet bygget også en liten konsertsal og en flerbrukssal ("salle modulable"). Sistnevnte var en offentlig forespørsel fra Pierre Boulez, som lenge offentlig hadde beklaget mangelen på et skikkelig sted for samtidsmusikk og eksperimentelle forestillinger i Paris. Men på grunn av forsinkelsene i framdriften i byggingen ble det til slutt skrinlagt, til Boulez’ irritasjon, og et lignende anlegg ble til slutt bygget som en del av Cité de la musique. Konsertsalen, kjent som Bastille Amphitheatre (amphithéâtre Bastille), ble vedlikeholdt og bygget.
Etter massive budsjettoverskridelser var den endelige byggekostnaden på 2,8 milliarder franske franc.[10][11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ (på de, en, fr, es, it) archINFORM, , Wikidata Q265049, https://www.archinform.net/index.htm
- ^ «Grand Arche de la Défense», Dukegill.com
- ^ Simpson, Jacob (11. mars 2003): «Urban Design Politics» (PDF), Ocw.mit.edu
- ^ «Opéra Bastille», Carlos Ott
- ^ «Opera National de Paris - Opera Bastille», Placesinfrance.com
- ^ Patureau, Frédérique (1991): le Palais Garnier dans la société parisienne (1875–1914). Liège: Mardaga, s. 393
- ^ «Opéra Bastille A clash of egos», Harbour Rights
- ^ «Tosca at Opéra Bastille», 13. januar 2019
- ^ Platt, Russell (30. juni 2016): «We’ll Never Have Paris», The New Yorker
- ^ About Opéra Bastille, The Indian Trip
- ^ «Opéra Bastille», Alchetron.com
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Beauvert, Thierry (1995): Opera Houses of the World. New York: The Vendome Press. ISBN 0-86565-978-8
- Jourdaa, Frédérique (2004): À l'Opéra aujourd’hui. De Garnier à Bastille. Paris: Hachette.
- Saint-Pulgent, Maryvonne de (1991): le Syndrome de l'opéra. Paris: Robert Laffont.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Opéra Bastille – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Opéra Bastille – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
