Opticom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Opticom var et norsk selskap notert på Oslo Børs, og en av de største børsboblene under den såkalte IT-boblen på 1990-tallet. I dag er selskapet oppløst og strøket fra hovedlisten. Forretningsdelen med polymerutvikling er i dag notert i gråmarkedet under selskapet Thin Film Electronics. Fast Search & Transfer kjøpte selv andelen Opticom eide. Sentrale investorer i Opticom og Fast var, i tillegg til gründer Hans Gude Gudesen, de mye omdiskuterte engelske investorene Robert Keith og Thomas Fussell. Disse har også vært sentrale i høyteknologibedriften Idex, som lager sensorer for fingeravtrykkslesning.

Selskapet prøvde gjennom sitt heleide datterselskap Thin Film Electronics å utvikle en ny teknologi med minnebrikker for datalagring basert på polymer. Minnebrikker basert på dette stoffet ville ha mange fordeler sammenlignet med tradisjonelle minnebrikker basert på silisium. Arbeidet med minnebrikkene har vært ledet av Opticom-gründeren Hans Gude Gudesen, men har per januar 2006 vært resultatløst.

Opticom var også største eier i søkemotorutvikleren Fast Search & Transfer. Denne aksjeposten førte i 2005 til at Opticom ble utsatt for et oppkjøpsraid der den mangeårige lederduoen Robert Keith og Thomas Fussel ble kastet. Aksjemajoriteten eies nå av Orkla, Øystein Stray Spetalen og Petter Stordalen.

I etterkant av overtagelsen har det blitt foreslått av lederen i Fast at Opticom skal oppløses, slik at Thin Film fortsetter forskningen sin på egen hånd samtidig som Fast kjøper Opticoms Fast-aksjer. Pr. januar 2006 er ikke Opticoms fremtid avklart.

Det er skrevet en sosialantropologisk analyse, levert til doktorgraden ved NTNU, av hvordan Opticom framstilte seg som selskap og var i stand til å utnytte Dot com-boblen på slutten av 1990-tallet. ("Det moderne økonomiske livs mytiske og magiske dimensjoner: bidrag til en mer ambisiøs økonomisk antropologi" av Øyvind Eikrem. Trykt i serien Doktoravhandlinger ved NTNU ; 2005:160. Trondheim. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Sosialantropologisk institutt. 367 s.)