Opportunitetsprinsippet
Opportunitetsprinsippet eller hensiktsmessighetsprinsippet vi si at et offentlig organ selv kan avgjøre om og på hvilken måte en tjenestehandling skal utføres når de rettslige forutsetningene er oppfylt. Et situasjonsforankret skjønn over om den tildelte myndigheten skal benyttes kalles opportunitetsgrunnsetningen. Opportun betyr at noe er hensiktssvarende, beleilig eller gunstig i øyeblikket.[1] Ved avgjørelser som er overlatt til forvaltningens frie skjønn, der kompetansenormene ofte er vurderingsbestemte og de saklige rammer er svake.[2]
Å ta standpunkt til det hensiktsmesige (rimelige, opportune) i forvaltningens vedtak er domstolenes oppgave når dette er særskilt bestemt eller kan utledes av lovgivningen.[3]
Politi og påtalemyndighet[rediger | rediger kilde]
Myndighetsutøvelsen på straffesaksområdet er basert på opportunitet. Det foreligger ingen plikt til å påtale straffbare forhold. For eksempel kan påtalemyndigheten gi påtaleunnlatelse (jamfør straffeprosessloven §§ 69 og 70). Politiet plikter heller ikke å iverksette etterforskning ved enhver innkommet anmeldelse (jf. straffeprosessloven § 224 og påtaleinstruksen § 7-4 og § 7-5). Det er også antatt at en polititjenestemann ikke har noen ubetinget plikt til å inngi anmeldelse på alle straffbare forhold vedkommende måtte ha iakttatt. Bagatellmessige forseelser, primært «ufarlige» formalovertredelser, kan avgjøres med en uformell advarsel. Kompetansen til å anvende tvangsmidler er også opportunitetsforankret.[4]
Ved mottak av anmeldelser fra publikum gjelder ikke noe opportunitetsprinsipp. Politiet plikter å ta i mot alle anmeldelser enten de er muntlige eller skriftlige.[5]
Også for politiets øvrige virksomhet gjelder opportunitetsprinsippet, med mindre det er klart uttrykt eller underforstått noe annen i det aktuelle hjemmelsgrunnlaget. I noen tilfeller er alle, også politiet, pålagt handleplikt. Dette gjelder blant annet plikten til å forsøke å avverge nærmere angitte grove forbrytelser og følgene av disse (jf. straffeloven § 139), plikten til å varsle brann (jf brannvernloven § 5 2. ledd), plikten til å hjelpe noen i øyensynlig og overhengende livsfare og plikten til å avverge alvorlige ulykker (jf. straffeloven § 387).[6]
Friheten opportunitetsforankret myndighetsutøvelse gir er begrenset. skjønnsutøvelsen må innrettes etter det som kan utledes av lovene og deres motiver. De alminnelige regler og grunnprinsipper i politiloven § 6 kommer til anvendelse. Politiet må også forholde seg til ulike normer for prioritering mellom oppgaver.[7]
Opportunitetsprinsippet står i motsetning til det straffeprosessrettslige legalitetsprinsipp som finnes i noen andre land. Dette legalitetsprinsippet sier at påtalemyndigheten ikke kan unnlate å påtale en straffbar handling den har fått kjennskap til. I Norge er dette legalitetsprinsippet forlatt til fordel for opportunitetsprinsippet.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ opportun. () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/opportun
- ^ Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett. 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82 05 29892 0 (side 422-426).
- ^ Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett 9. utgave. Universitetsforlaget 2010. ISBN 82 15 01614 6. (side 544)
- ^ Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett. 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82 05 29892 0 (side 422-426).
- ^ Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett. 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82 05 29892 0 (side 422-426).
- ^ Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett. 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82 05 29892 0 (side 422-426).
- ^ Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett. 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82 05 29892 0 (side 422-426).
- ^ Jo Hov: Innføring i prosess. Papinian AS 2009. ISBN 978-82-91060-20-0, sidene 129 – 131
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett. 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82 05 29892 0 (side 422-426).