Opplyst enevelde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ludvig XIV av Frankrike, selve symbolet på den eneveldig og opplyste monark.

Opplyst enevelde (også kjent som «velvillig despoti» eller «opplyst despoti») er en form for enevelde, absolutt monarki eller despoti i den forstand at herskere lot seg påvirke av opplysning. Opplyste monarker omfavnet prinsippene fra opplysningstiden, særlig dens vektlegging på fornuft og rasjonalitet. De tenderte til å tillate religiøs toleranse, ytringsfrihet og trykkefrihet, og retten til privat eiendom. Mange var beskyttere av kunst, vitenskap og utdannelse.

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

Konseptet «opplyst enevelde» — begrepet ble dannet av den tyske historikeren Wilhelm Roscher i 1847[1] — er kontroversielt hos historikerne. Det er sammensatt av to begreper, opplysning og enevelde, som først må undersøkes hver for seg.

Enevelde[rediger | rediger kilde]

Katarina II, keiserinne av Russland.

Eneveldet, eller det absolutte monarki, er en politisk doktrine der ubegrenset, sentralisert makt og absolutt suverenitet er gitt til en monark. Monarkens makt er ikke begrenset av noen annen makt, slik filosofen John Locke skulle komme til å gå inn for. Ludvig den 14. av Frankrike (16381715) uttrykte det slik: «L'état, c'est moi» («Staten, det er meg»). Når monarken hadde all makt i samfunnet, kunne ingen annen institusjon i samfunnet overgå denne, det være seg kirken, adelen eller den intellektuelle elite. Eneveldet vokste fram i Europa da samfunnet bevegde seg fra føydalisme til kapitalisme. De eneveldige monarkene i Europa styrte fra 1500-tallet og fram til 1800-tallet. I løpet av denne tiden ble kirken og religionens makt minsket i stor grad. Monarkene ble allmektige.[2]

Opplysning[rediger | rediger kilde]

På samme tidsrom som eneveldets store tid vokste opplysningstiden fram. Opplysningstiden var en samfunnskritisk åndsretning i Europa1700-tallet (fra omkring 1690 til omkring 1800) som uttrykte en tro på menneskets evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Bruken av ordet opplysning (tysk Aufklärung) kan være en idé fra den tyske filosofen Immanuel Kant. Som betegnelse på styreform var det franske filosofer og sosiale reformatorer som fremmet opplysning for en type regjering som ville føre til økonomisk vekst, skape et samfunn basert på likhet, og på samme tid forhindre mangel på effektivitet eller sløseri i regjeringen. Et slikt samfunn ville fungere på et slikt vis at samfunnet og enkeltmenneskene i det ville få fordeler på alle vis — sosialt, intellektuelt, kreativt og økonomisk.[2]

Den opplyste monark[rediger | rediger kilde]

Gustav III av Sverige

Franske samfunnstenkere, som også fremmet konseptet, mente at urettferdighetene, ulikheten, undertrykkelse, og manglende økonomisk vekst i samfunnet måtte brytes for at det store kollektive hele, nasjonen, skulle blomstre. Løsningen var et despotisme éclairé, men det var ikke despotisme eller tyranni i tradisjonell forstand, som samtiden knyttet til orientalske regimer som tyrkernes (det osmanske rike). Hva filosofene så for seg var enkle monarkier som hadde nok makt til å etablere opplyst eller fornuftmessig politikk som ville føre fram til et mer rettferdig, et bedre og et mer humant samfunn.[3]

Opplyste monarker, som hadde absolutt og uinnskrenket makt, og selv om det var deres fødselsrett som ga dem rett til å styre over andre, mente likevel at det fungerte forskjellige fra tidligere monarker. Mange av dem støttet kunstartene, vitenskapen og fremmet kreativiteten i samfunnet. Mange la stor vekt på utdannelse og moderniserte samfunnet i henhold til dette.[2] Opplyste monarker som holdt kongelig makt framsto ikke i retten av guddommelig rett, men fra en sosial kontrakt hvor herskeren hadde en plikt til å styre klokt.

Forskjellen mellom en despot og en opplyst eneveldig hersker er basert på en bred analyse på hvor langt de omfavnet opplysningstiden. Eksempelvis, selv om keiserinne Katarina II av Russland helt og holdent avviste konseptet om noen form for sosial kontrakt, tok hun likevel til seg mange av tankene til opplysningstidens filosofer og ble en stor patron av kunstartene i det russiske keiserdømmet. Hun gjennomførte mange av ideene til opplysningstidens filosofer, særlig de til Charles Montesquieu i hennes Nakaz, de juridiske prinsippene som var ment å revidere det russisk lovverket.[4]

Virkningen var at monarkene styrte med den hensikt at de alene var til det beste for sine undersåtter og at de ikke bare hersket over dem, men også bedret deres liv. Underforstått i denne tanken var at herskeren kjente interessene til sine undersåtter bedre enn de selv gjorde det. Hans ansvar for dem utelukket således noen for politisk deltagelse av undersåttene. Kongen hadde alltid rett. Den tyske historikeren Reinhold Koser beskrev det opplyste eneveldets ånd ved å låne en frase fra den økonomiske forfatteren Johann Heinrich Gottlob von Justi; «Alt for folket, intet av folket».

Teoretisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ludvig XVI av Frankrike

I løpet av opplysningstiden kom de lærde og utdannede, hver for seg, til det syn at politiske endringer var både ønskelig og mulig. Før den amerikanske revolusjon og siden den franske revolusjon mente de fleste at endringene måtte skje ovenfra, fremmet av herskerne. Man kunne ikke forestille seg at nasjon ikke ble styrt av en hersker. Monarkiet var den eneste farbare veg, men det var forskjell på gode og dårlige herskere. Hvis monarken ble «opplyst» ville han kunne gjøre gode lover og fremme menneskelig lykke.

Hugo Grotius

En av de fremste politiske tenkere var Cesare Bonesana, marki av Beccaria-Bonesana, som skrev et verk kalt Dei delitti e delle pene («Om forbrytelser og straff») (1764). Her argumenterte han for at statens oppgave var å beskytte samfunnet, og samtidig beskyte folkets verdighet, inkludert de som var anklaget for forbrytelser. Han argumenterte imot bruken av tortur og dødsstraff, og hevdet at tortur kun fremmet uærbødighet for loven og derav fremmet alvorlige forbrytelser, og at dødsstraff måtte avvikles, unntatt i ekstreme tilfeller som forræderi.[5] Boken er mindre teoretisk enn Hugo Grotius, Samuel von Pufendorf og andre lignende tenkeres verker og er like så mye et kampskrift som et teoretisk vitenskapelig verk.

Naturretten, en tanke som er langt eldre enn opplysningstiden, hevdet at det fantes en evig, uforanderlig rettferdighet som var nedlagt i menneskehetens vesen som en del av naturen. I middelalderen ble den ført videre som en fornuftsbegrunnelse for kristen etikk. På 1600-tallet fikk naturretten en radikal tilspissing ved at det ble argumenterte for at alle mennesker er født med visse grunnleggende og umistelige rettigheter. Den moderne naturrettens pioner var den nederlandske humanisten Hugo Grotius som med sitt berømte verk De iure belli ac pacis («Om krigens og fredens rett») (1625) skapte en lære om statenes samliv og krigens etiske lover. Dette ble ført videre av tyskeren Samuel von Pufendorf i hans De jure naturae et gentium libri octo («Om naturens og folkenes rett») (1685) og som også påvirket Ludvig Holbergs historiske verker.[6]

Samuel von Pufendorf

Innenfor tanken om naturretten fantes teorien om samfunnspakten. Formelt var det et forsøk på å forklare samfunnets og statens opprinnelse som et resultat av en avtale eller overenskomst mellom alle enkeltindivider som i egen interesse hadde overdratt makten og myndigheten til en fyrste eller monark. I sin ytterste konsekvens innebar dette at alle mennesker var frie og likestilte og at de hadde avstått fra visse rettigheter til allmennhetens beste. Johannes Althusius, en tysk kalvinistisk, politisk tenker, tillat folket i boken Politica Methodice Digesta (1603) suvereniteten og som var gitt til fyrsten ved en kontrakt, men den kunne også sies opp når som helst. Monarken var bundet av folkeviljen og kunne styrtes om han svek tilliten. I dette lå det en revolusjonær tanke som lå langt fra den gamle tanke om at monarken styrte på Guds nåde og som en representant for Gud.[7]

Den engelske filosofen Thomas Hobbes førte Althusius' tanker videre, men Hobbes var en materialist, mer enn noen annen tenker i sin tid, og utviklet en kynisk teori om at mennesket som i sin naturtilstand var hemningsløs, drevet av egoisme og begjær etter makt. Samfunnspakten, den frivillige overdragelse av makt, var den eneste måten å unngå kaos og alles krig mot alle. For å unngå det måtte monarkens makt være absolutt og totalitær. Samfunnspakten var således ikke nødvendigvis revolusjonær, og eneveldet i Frankrike under Ludvig XIV eller i Sverige under Karl XI kan forsvares i henhold til denne.[8]

Voltaire, en profet for framgang, forsvarte konseptet den opplyste monark.

Voltaire var en framstående opplysningsfilosof som mente at det opplyste monarki var den eneste måte for at samfunnet hadde framgang. Alternativet var en uopplyst monarki, noe som ville være til ulykke for alle. Grunnlaget for Voltaires oppfatning av sivilisasjon lå i de store europeiske monarkier og deres institusjoner, deres streben etter makt, men også deres befordring av økonomisk velferd, grunnlaget for kulturell framgang. Kun i et fornuftsbasert samfunn kunne et menneske oppnå sitt fulle potensial. Ingen av de franske opplysningsfilosofene, med unntak av Jean-Jacques Rousseau fremmet en radikal omforming samfunnet, men forsvarte det opplyste enevelde.[9]

Imidlertid har historikerne diskutert den faktiske gjennomføringen av det opplyste enevelde. De har skilt mellom den opplyste herskeren personlig og hvor opplyst hans styre faktisk var. Eksempelvis, Fredrik II av Preussen, kalt for «den store», ble opplært i ideene til den franske opplysningen i sin ungdom, og han opprettholdt disse ideene i sitt private liv som voksen, men var på mange vis ikke stand til eller uvillig til gjennomføre opplyste reformer i praksis i sitt samfunn.[10] Andre, som Sebastião de Carvalho e Melo, statsminister i Portugal, benyttet opplysningen ikke bare for å oppnå reformer, men også for å fremme enevelde, knuse opposisjon, undertrykke kritikk, øke kolonial eksploatering, og sikre seg egen politisk og økonomisk vinning.

Det opplyste enevelde bli sett på som det siste stadium i det eneveldige monarki hvor monarkens personlige makt ble sterkere og mektigere, men til sist også ga opphav til en ny oppfatning og begrep om myndighetens makt som et styre ved og underlagt offentlig lov. Det innebar at teorien om styre ved guddommelig rett (ved Guds nåde) ikke lenger kom til anvendelse. Da Fredrik II av Preussen refererte til seg selv som kun «statens fremste tjener» foregrep han et helt nytt konsept for styre, et styre som ikke var mest rettferdig med en monark som styrte ved sin arvelige førsterett. Det vil si et styre uten monark.[3]

Herskere forbundet med opplyst enevelde[rediger | rediger kilde]

Fredrik den store av Preussen

Myndigheter som responderte til opplysningstiden varierte i stor grad. I Frankrike var myndighetene fiendtlig innstilt og filosofene måtte kjempe mot sensuren. Den britiske regjeringen overså ganske enkelt opplysningstidens tenkere.

Imidlertid var det flere nasjoner med mektige herskere som ble karakterisert som «opplyste despoter» av historikerne. Hos disse var opplysningstidens ledere ønsket velkomne ved hoffet, og bidro til endringer av lovverket og programmer for å reformere systemet, og således bidro til å bygge sterkere nasjonale stater.[11]

Fredrik den store, som styrte Preussen i tiden 1740-1786, var entusiastisk over for de franske åndsstrømningene. Han ønsket selv å være en filosofkonge som den romerske keiser Markus Aurelius. Han gjorde narr av tysk kultur og var ikke innforstått med de store tyske framgangene som var på gang innen blant annet vitenskapen. Voltaire, som hadde blitt fengslet og dårlig behandlet av den franske regjeringen, tok imot Fredrik den stores invitasjon om å komme og bo ved hans palass. Kongen forklarte at «Mitt fremst anliggende er å bekjempe uvitenhet og urettferdighet (...) å opplyse sinnene, kultivere moralen, og gjør folk så lykkelig som det passer for den menneskelig natur, og med de midler som står til min rådighet.»[12]

Karl III, konge av Spania fra 1759 til 1788, forsøkte å redde sitt rike fra forfall ved langtrekkende reformer som å svekke kirkens makt og dens klostre, fremme vitenskap og forskning, styrke universitetene, støtte handelen, modernisere jordbruket og unngå krig. Spania falt sammen etter hans død.[13]

Keiserinne eller tsarina Katarina den store av Russland i tiden 1762 til 1796 var entusiastisk til opplysningstankegangen. Keiser Josef II, hersker av Østerrike i 1780-1790, var meget entusiastisk og fremmet så mange reformer som fikk så liten støtte at det brøt ut opprør og hans styre ble komedie av feil.[14]

Statsministre eller førsteministrene Pombal i Portugal og Struensee i Danmark styrte i henhold til idealene fra opplysningstiden. Sistnevnte avskaffet dødsdom for tyveri (8. mars 1771) og forbød bruk av tortur for å få mistenkte til å tilstå (16. november 1771). Han avskaffet også bøter for graviditet utenfor ekteskapet og fjernet samtidig den juridiske distinksjonen mellom «ekteskapelig avlede» og utenomekteskapelige barn (6. mai 1771).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lentin, A. red. ( 1985): Enlightened Absolutism (1760–1790), Avero, s. ix.
  2. ^ a b c Enlightened Absolutism, Buzzle.com
  3. ^ a b Gale Encyclopedia of the Early Modern World: Enlightened Despotism, Answers.com
  4. ^ Hosking, Geoffrey (1997): Russia: People and Empire, Harvard, s. 98
  5. ^ «Enlightened Absolutism», History Doctor
  6. ^ Lindroth, Sven: «Ideenes historie», s. 186 i Vår kulturarv, bind III, 1965.
  7. ^ Lindroth, Sven: «Ideenes historie», s. 187-188
  8. ^ Lindroth, Sven: «Ideenes historie», s. 188
  9. ^ Rempel, Gerhard: The Age of the Enlightenment: VI. «Social Science and Political Thought»
  10. ^ Scott, H.M. red. (1990): Enlightened Absolutism: Reform and Reformers in Later Eighteenth-Century Europe, University of Michigan Press
  11. ^ Lee, Stephen J. (1990): Aspects of European history, 1494-1789, ss. 258-266
  12. ^ MacDonogh, Giles (2001): Frederick the Great: A Life in Deed and Letters, s 341
  13. ^ Henderson, Nicholas: «Charles III of Spain: An Enlightened Despot» i: History Today, Nov 1968, Vol. 18 Issue 10, s. 673-682 og Issue 11, s. 760-768
  14. ^ Henderson, Nicholas: «Joseph II» i: History Today, mars 1991, 41, s. 21-27