Operasjon Desert Fox

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon ørkenrev
Konflikt: Gulfkrigen
Operasjon ørkenrev
Utskytningen av en Tomahawk-missil fra et amerikansk krigsskip den 19. desember
Dato 16 - 19. desember 1998
Sted Irak
Resultat
Mye ødeleggelse av militær og sivil infrastruktur
FNs våpeninspektører kastes ut for godt
Parter
USA USA
Storbritannia Storbritannia
Irak Irak
Kommandanter
USA Anthony Zinni Irak Saddam Hussein
Styrker
35 000 ca 440 000[1]
Tap
Ingen 600 - 2000
Kart over Irak
Et bombefly av typen B-1 Lancer klargjøres for «Operasjon Ørkenrev» den 17. desember 1998
General Anthony Zinni informerer reportere ved Pentagon den 21. desember 1998 i forbindelse med «Operasjon Ørkenrev»
Sikkerhetsrådet i FN var tungt involvert i konflikten rundt våpeninspektørene
Logo fra «Operation Desert Fox», på USS Enterprise (CVN-65)
En Tomahawk krysserrakett. Et våpen som ble mye benyttet i de innledende fasene av angrepet
Bill Clinton, president i USA i 1998
General Anthony Zinni, leder for militæroperasjonen
Saddam Hussein, president i Irak i 1998
Scott Ritter, leder for våpeninspektørene i Irak 1991-98
Kofi Annan, generalsekretær i FN i 1998

De amerikansk-ledede luftangrepene på Irak i 1998 (kjent under operasjonsnavnet Operasjon Desert Fox, eller Operasjon Ørkenrev) var benevnelsen på et massivt militært luftangrep som USA og Storbritannia iverksatte overfor Irak i desember 1998. Angrepet varte i tre dager og påførte Irak store ødeleggelser. Angrepet ble i all hovedsak utført med fly og missiler.
Det uttalte målet til USA og Storbritannia var å ødelegge Iraks evne til å lage masseødeleggelsesvåpen, samt tvinge dem til å etterleve FNs vedtak og la våpeninspektørene returnere. Den bakenforliggende årsak er antatt å ha vært Iraks økende samarbeidsproblemer med FN, samt deres beslutning om å ha nektet å samarbeide med FNs våpeninspektører (UNSCOM). Irak nektet gjentatte ganger å samarbeide med våpeninspektørene fordi de mente det var et spionorgan for USA. De krevde også at FNs sanksjoner mot landet skulle opphøre. Det har også blitt antatt at en av målsettingene for angrepet var å oppmuntre og styrke opposisjonen i Irak for på sikt å kunne styrte Hussein.
Angrepet ble iverksatt den 16. desember, bare syv timer etter at våpeninspektørenes leder, Richard Butler, hadde lagt frem en ufordelaktig rapport om Irak.

Til tross for angrepet fikk ikke våpeninspektørene returnere til Irak. Inspektørprogrammet ble avviklet i 1999 etter å ha blitt diskreditert da det ble avslørt at det hadde blitt brukt til å spionere for USA, samt for å ha fremprovosert konflikter mellom Irak og USA.

Noen analytikere mente at den egentlige årsaken til det USA-ledede angrepet var å destabilisere den irakiske regjeringen.[2] Enkelte andre analytikere mente at Bill Clinton hadde til hensikt å lede oppmerksomheten vekk fra den nært forestående høringen og trusler om riksrett vedrørende sexskandalen med Monica Lewinsky.[3][4]

Angrepet hadde en begrenset suksess. Enkelte forskere, blant annet lederen for utenrikspolitiske studier ved Brookings Institution, Richard N. Haass, mente at de amerikanske målsettingene var for uklare og egenrådige. Han stilte seg tvilende til en eventuell suksess og om Hussein ville svekkes.[5] Forsker Anthony Cordesman var også kritisk til målsettingen.[5] Hussein ble oppfattet som seierherren blant irakere flest.[5]

Årsaker / Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det uttalte målet til USA og Storbritannia var å ødelegge Iraks evne til å lage masseødeleggelsesvåpen, samt tvinge dem til å etterleve FNs vedtak og la våpeninspektørene returnere.[6] Den bakenforliggende årsak er antatt å ha vært Iraks økende samarbeidsproblemer med FN, samt deres beslutning om å nektet å samarbeide med FNs våpeninspektører (UNSCOM) tidligere på året.[7] Irak nektet å samarbeide fordi de mente at våpeninspektørene var et spionorgan for USA. De krevde også at FNs sanksjoner mot landet skulle opphøre.[6] Striden strakk seg tilbake til februar 1998 da Irak nektet å samarbeide med våpeninspektørene - og dermed oppstod det en stillingskrig mellom den amerikanske administrasjon og FNs generalsekretær om hvilke virkemidler som var best for å få Saddam Hussein til å sette FN-resolusjonene om ødeleggelse av masseødeleggelsesvåpen ut i livet.[8]

Noen analytikere mente at den egentlige årsaken til det USA-ledede angrepet var å destabilisere den irakiske regjeringen, samt styrke opposisjonen for på sikt å kunne styrte Hussein.[2][9]

Enkelte andre analytikere hevdet at Bill Clinton hadde til hensikt å lede oppmerksomheten vekk fra den nært forestående riksretthøringen vedrørende hans sexskandale med Monica Lewinsky. Høringen ble utsatt flere dager på grunn av luftangrepet.[3][4][10] Enkelte dro paralleller til filmkomedien Wag the dog fra 1997, som handler om en president i Det hvite hus som starter en liten krig for å avlede oppmerksomheten fra nyheten om at presidenten er avslørt i en sexaffære med ei ung jente.[11][12] Høringene i Representantenes hus rundt Lewinsky-skandalen startet samme dag som angrepene mot Irak ble avsluttet.[13]

FN og våpeninspektørene (UNSCOM)[rediger | rediger kilde]

Fra høsten 1997 og gjennom 1998 ble våpeninspektørene (UNSCOM) i Irak utsatt for stadige vanskeligere arbeidsforhold ved at de ble nektet tilgang til steder de ønsket å undersøke. Dette tiltok i styrke i løpet av 1998 og førte både FN, USA og Irak inn i flere verbale konfrontasjoner. USA truet i løpet av 1998 gjentatte ganger med å bruke militærmakt overfor Irak.[14][15][16][17][18][19]

Den 5. november 1998 fordømte FNs sikkerhetsråd Iraks avgjørelse om å innstille samarbeidet med FNs våpeninspektører, og krevde at beslutningen straks skulle omgjøres. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt, etter et britisk forslag, men sa ingenting om bruk av makt hvis Irak fortsatt nektet å bøye seg. USA og Storbritannia uttalte like etter at de var autorisert til å gjøre det som måtte være nødvendig for å få Irak til å slutte å blokkere FNs våpeninspeksjoner.[20]

Det ble fra irakisk hold hevdet at UNSCOM var et redskap i amerikanernes hender, og at våpeninspeksjonene var et tilbakelagt stadium.[6] De irakiske anklagene mot UNSCOM ble bekreftet noen uker etter at den amerikansk-ledede angrepet var over. Da ble det avslørt at Amerikanere i FNs UNSCOM, jobbet som spioner for CIA. En etterretningsagent i Bagdad klarte i mars 1998 å plassere avlyttingsutstyr som gjorde at USA kunne trenge inn i Saddams etterretningsnett. Amerikanerne skal også ha brukt UNSCOMs informasjoner under bombeaksjonen i desember 1998. Israelsk etterretning skal også ha deltatt i dette spillet.[21][22] Det er antatt at avsløringene bidro til å svekke hele FNs internasjonale arbeid for våpenkontroll.[23] UNSCOM ble avviklet i 1999.

Svensken Rolf Ekéus, som var sjef for våpeninspektørene på det meste av 1990-tallet, hevdet i 2002 at USA forsøkte å få FNs våpeninspektører i Irak til å samle informasjon som lå langt utenfor deres mandat, blant annet om hvor Saddam Hussein befant seg. Ekéus hevdet videre at det på slutten av 1990-tallet foregikk flere tvilsomme inspeksjoner som hadde som formål å frambringe konflikter med Irak. «USA ville kreve provoserende inspeksjoner, for eksempel av forsvarsdepartementet. Dersom Irak avviste dette, kunne det berettige større angrep på Irak». Det amerikanske UNSCOM-medlemmet Scott Ritter har hevdet at USA plasserte CIA-agenter i kommisjonen.[24] Ritter beskrev Iraks militære kapasitet som mindre dramatisk enn amerikanske myndigheter gjorde. Han hevdet videre at Irak var avvæpnet allerede i 1995, men at de hadde problemer med å få FNs sikkerhetsråd til å gi sin tilslutning til denne konklusjonen. Han tilbakeviste påstanden om at Irak ikke hadde samarbeidet med FN, slik USA har hevdet. Den tidligere våpeninspektøren mente det var USA som regisserte det hele, og at at UNSCOM-leder Richard Butler fortalte inspektørene: «Vi må provosere fram en konfrontasjon med Irak».[25]

UNSCOMs historie
UNSCOM ble opprettet i 1991 av FN som en følge av Gulfkrigen. Kommisjonen var direkte underlagt Sikkerhetsrådet, som skulle forestå avvæpningen av Irak (UN Special Commission on Iraq, UNSCOM). Våpenhvileresolusjonen (S/Res/687,1991) forbød Irak å ha masseødeleggelsesvåpen og raketter med rekkevidde over 150 km, og UNSCOM skulle se til at forbudet ble respektert. Det ble bygd opp et omfattende apparat for inspeksjoner, for ødelegging og fjerning av raketter, kjernefysisk, kjemisk og biologisk materiale og utstyr, og for kartlegging av de internasjonale innkjøpene Irak hadde gjort. Inspektørene skulle ha umiddelbar, ubetinget, og ubegrenset adgang til alt UNSCOM fant relevant. Men dette skulle vise seg vanskelig. I 1998 var Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som hadde ansvaret for de kjernefysiske inspeksjonene i samarbeid med UNSCOM, nær ved å konkludere at jobben var gjort på dette området. Men fortsatt var det betydelige uavklarte spørsmål i kjemisk og biologisk sektor.

Samme år ble det gjort en egen avtale om inspeksjoner i de såkalte presidentområdene – åtte store områder, til sammen på kommunestørrelse – som Irak ville unndra innsyn. Bakgrunnen hadde dels med irakisk suverenitet og ære å gjøre, dels med det skamfylte ryktet UNSCOM fikk under Richard Butlers ledelse. På dette tidspunktet var det en utbredt oppfatning at amerikansk etterretning hadde infiltrert UNSCOM og gjort bruk av inspeksjonsregimet for egne formål. Irak fryktet at inspeksjoner i presidentområdene kunne brukes til å oppspore og drepe Saddam – noe de fortsatt er på vakt mot, særlig ettersom USA åpent hadde uttalt at han bør drepes, likegyldig på hvilken måte. Konklusjonen ble at inspeksjoner i presidentområdene skulle varsles på forhånd og at inspektørene skulle ledsages av diplomater. Ordningen ble nedfelt i en sikkerhetsrådsresolusjon, og har altså samme status som inspeksjonsregimet i øvrig.

Høsten 1998 ble inspektørene utvist fra Irak og UNSCOM oppløst. Irak hadde lenge spilt på økende uenighet i Sikkerhetsrådet, og kunne nå profittere på UNSCOMs tvilsomme integritet og uavhengighet.

UNSCOM ble i 1999 avviklet og erstattet av UNMOVIC (United Nations Monitoring, Verification and Inspection Commission), som ble ledet av Sveriges tidligere utenriksminister og IAEA-sjef Hans Blix i perioden 2000 – 2003.[26]

Richard Butlers rapport[rediger | rediger kilde]

Den 16. desember, få timer før angrepet ble iverksatt, la våpeninspektørenes leder, Richard Butler, frem en ufordelaktig rapport om Irak. Det ble i rapporten fremsatt en rekke kritiske påstander: Blant annet ble det hevdet at inspektørene ble nektet adgang til det regjerende Baath-partiets hovedkvarter, at de ble nektet å fotografere steder de tidligere hadde hatt adgang, at de fikk ikke lov til å kopiere dokumenter eller videofilme et anlegg som var mistenkt for delproduksjon av biologiske våpen, og at Irak knapt hadde levert fra seg et eneste dokuments siden våpeninspektørene slapp til igjen en måned tidligere. Irak skal også ha nektet inspektørene å jobbe på fredager. Påstanden i sistnevnte forhold skal ha vært årsaken til at Butler valgte å evakuerte alle våpeninspektørene fra Irak.[27]

FNs sanksjoner[rediger | rediger kilde]

Irak kunngjorde i november 1998 at de ikke ville innlede noe samarbeide med våpeninspektørene før FNs sanksjoner mot landet ble opphevet. De krevde i tillegg at sjefen for våpeninspektørene, Richard Butler, skulle bli fjernet fra stillingen som leder for våpeninspektørene.[28]

FN sanksjonene hadde rammet det irakiske samfunn hardt i løpet av de syv årene det hadde eksistert og sivilbefolkningen var særlig hardt rammet. FNs koordinatorer for humanitær hjelp til Irak fra 1997 til 1998, Denis Halliday, trakk seg i 1998 fra jobben i protest mot sanksjonene. Han uttalte til pressen at sanksjonene i praksis fungerte som et folkemord. Hans etterfølger, Hans von Sponeck trakk seg av samme årsak to år senere.[29] En UNICEFs rapport som ble utgitt 21. november 2002 viste at en fjerdedel av irakiske barn led av kronisk underernæring og at barnedødeligheten var to og en halv ganger høyere enn det den var på begynnelsen av 1990-årene, før sanksjonene ble innført.[29]

Angrepet[rediger | rediger kilde]

Det USA-ledede angrepet ble i all hovedsak gjennomført med fly (britiske Tornado-jagere og tunge amerikanske B-52-bombefly)[30] og Tomahawk-missiler. Missilene ble sendt fra de over 20 krigsskipene amerikanerne hadde i området, mens mange av flyoperasjonene ble iverksatt fra hangarskipet «USS Enterprise» og fra land.[31][32] USA hadde på forhånd planer om å ramme 100 mål i Irak.[33]

De innledende angrepene ble rettet mot irakiske luftvern- og kommandosystemer, for deretter også å omfatte påståtte produksjonsanlegg for masseødeleggelsesvåpen og styrker som beskyttet disse anlegg. I tillegg ble angrep rettet mot Saddam Husseins spesialstyrker (Republikanergarden), flyplasser og det som ble beskrevet som økonomiske mål. Til sammen ble 50 mål angrepet i løpet av operasjonens første døgn, og ytterligere 75 mål det neste døgn. USA skal ha sendt over 200 krysserraketter mot mål i Irak i den innledende fasen. Krysserrakettene var av typen Tomahawk og var i følge amerikanske myndigheter ment å gjøre første del av «ryddejobben».[10] Andre bølge av angrepet ble først og fremst gjennomført ved hjelp av kryssermissiler levert fra B-52-bombefly stasjonert på øya Diego Garcia i Indiahavet og tunge B-1-bombefly med baser på den arabiske halvøy.[34] Dette var første gang at bombefly av typen B-1B Lancer ble benyttet i kamp.[35]

Den amerikanske forsvarssjefen Henry Shelton hevdet at det ble avfyrt flere krysserraketter i dette angrepet enn under Golfkrigen i 1991.[36]

Angrepene møtte lite motstand fra de irakiske militære. Dette var noe som i hovedsak skyldest at det irakiske militærapparatet fremdeles var i dårlig forfatning etter Golfkrigen i 1991.[34] Selv om landet fortsatt hadde et stort antall soldater under våpen, var de fleste avanserte våpensystemene satt ut av spill. Landets flyvåpen hadde fortsatt en del operative kampfly, men det ble antatt at de ikke hadde et ledelsesapparat som kunne gjøre bruken av dem effektiv.[37]
Flere eksperter mente at dette var en klok avgjørelse av Irak å avstå fra motstand siden landet trolig var ferd med å vinne krigen i verdensopinionen, samt at det irakiske militære på det tidspunkt hadde lite å stille opp med mot amerikansk og britisk militær høyteknologi.[6]

Forløp[rediger | rediger kilde]

  • 1997, oktober: Irak gir 10 amerikanere i det 40 mann store FN-teamet av våpeninspektører (UNSCOM) beskjed om å forlate landet innen en uke. Iraks beslutning om å kaste ut amerikanerne tolkes av enkelte som forsøk på å utnytte uenighet mellom medlemmene av FNs sikkerhetsråd og framprovosere splittelse. Lederen for våpeninspektørene, Richard Butler, sier at årsaken kan være at de var i ferd med å komme på sporet av forbudte masseødeleggelsesvåpen som Irak fortsatt skjuler.[38] Blant Sikkerhetsrådets medlemmer er både Frankrike, Russland og Kina interessert i at sanksjonene mot Irak oppheves raskest mulig, mens USA og Storbritannia står fast på en hardere linje. USA truer Irak med bruk av militærmakt.[39]
  • 1997, november: Etter forhandlinger og press godtar Irak at FNs våpeninspektører kommer tilbake til Irak og gjenopptar arbeidet. Det gjelder også for de amerikanske medlemmene av gruppen. Til gjengjeld lover Russland å arbeide for en rask heving av FN-sanksjonene mot Irak.[40]
  • 1997, desember: Saddam Husseins uvilje til å åpne sine store palass-eiendommer for FN-inspeksjon utløser en ny krise med USA. Lederen for FN-inspektørene i Irak, Richard Butler, forlater Bagdad.[41]
  • 1998, januar: Irak besluttet igjen å utestenge en gruppe av FNs våpeninspektører. Gruppen er ledet av amerikaneren Scott Ritter, som irakiske myndigheter beskylder for spionasje.[42]
  • 1998, februar: FNs våpeninspektører blir flyttet til sentrale hotell i Bagdad. Påskuddet irakiske myndigheter bruker er «sikkerhetshensyn». USA truer med militær makt, men strever samtidig med å få med seg fler enn bare Storbritannia.[43] Både Tyrkia, Frankrike og Russland sender delegasjoner til Bagdad for et siste forsøk på å få en fredelig løsning på krisen.[44]
  • 1998, mars: Kofi Annan, generalsekretær i FN, klarer å megle frem en avtale med Saddam Hussein slik at inspeksjonene kan fortsette av de såkalte presidentområdene.[45][46] Den 5. april opplyser våpeninspektørene at de ikke fant spor av masseødeleggelsesvåpen i de sensitive presidentpalassene som lenge har vært stridens kjærne.[47]
  • 1998, august: Saddam Hussein beslutter nok en gang å avbryte ethvert samarbeid med de internasjonale våpeninspektørene. Han setter like etter strenge betingelser for å gjenoppta samarbeide.[48]
  • 1998, november: Irak utfordrer FN igjen og kunngjør at landet vil stanse alt samarbeid med FNs våpeninspektører. Irakerne krever at FNs sikkerhetsråd på ny ser på muligheten for å oppheve sanksjonene. De krever i tillegg at sjefen for våpeninspektørene, Richard Butler, blir fjernet fra stillingen. FNs sikkerhetsråd fordømmer Iraks avgjørelse om å innstille samarbeidet med FNs våpeninspektører, og krever at beslutningen straks omgjøres.[20] USA kjører en stadig sterkere konfrontasjon mot Irak og et planlagt angrep blir stanset i siste time da Saddams leverer et spesialbud til generalsekretær Kofi Annan. USA aksepterer ikke Iraks løfter om å gjenoppta samarbeidet med FNs våpeninspektører. De mener tilbudet ikke tilfredsstiller kravene og at det stilles for mange betingelser.[49] Etter noen dager aksepterer Bill Clinton Iraks løfter. Kofi Annan presiserer samtidig at hvis Irak igjen hindrer våpeninspektørenes frie arbeid, vil det ikke lenger være rom for diplomatiske løsninger.[50]
  • 1998, desember: FNs våpeninspektører evakueres til Bahrain i begynnelsen av desember. Natt til den 16. desember holder Bill Clinton en tale til det amerikanske folk der han hevder at Irak konsekvent har hindret FN-inspektørene i å gjøre jobben sin. Han sa også at de siste ukers hendelser har gjort oppgaven deres nærmest håpløs. Bare timer etter innleder USA og Storbritannia et massivt luftangrep på Irak.

Resultat[rediger | rediger kilde]

Ødeleggelser
Bombetokten påførte den irakiske infrastrukturen forholdsvis store ødeleggelser. Bagdad ble hardest rammet. En rekke ulike militærinstallasjoner ble rammet, men også sivil infrastruktur. Kilder i det amerikanske forsvarsdepartementet sa at bomber og raketter hadde truffet forlegninger for Saddam Husseins elitestyrker, tv-sendere og radaranlegg.[36] I følge FNs barnefond Unicef og FNs matvareprogram WFP ødela det USA-ledede angrepet en landbruksskole, skadet flere andre skoler og sykehus og slo ut vannforsyningen for 300.000 mennesker i Bagdad. Et stort matvarelager fylt med 2600 tonn ris nord for Bagdad skal også ha blitt ødelagt. I byen Basra skal ti skoler ha blitt skadet i angrepene, og i byen Kirkuk i nord skal en landbruksskole ha blitt bombet flat.[51]

97 ulike områder i Irak skal ha blitt rammet i angrepet.[52]

Drepte og sårede
Det er anslått at mellom 600 og 2000 irakere døde i angrepet.[53] Amerikansk etterretning hevdet at flere irakiske toppoffiserer ble drept under flybombingen.[54] Iraks visepresident, Tariq Aziz, hevdet at 62 militære ble drept og 180 såret under angrepene.[55] Opposisjonsgruppen Islamic Supreme Council of Iraq (med base i Iran) hevdet at Saddam Husseins fetter Ali Hasan Al-Majid, som ledet de militære styrkene i Sør-Irak, skal ha henrettet flere offiserer for ordrenekt under de amerikanske og britiske bomberaidene.[9]

Politiske virkninger
Våpeninspektørene, som høsten 1998 ble utvist fra Irak, fikk ikke komme tilbake etter det amerikansk-ledede bombetoktet. Noen dager etter angrepet ble UNSCOM diskreditert etter at det ble avslørt at den hadde spionert for amerikanske myndigheter. I 1999 ble organisasjonen avviklet. Irak kunne dermed notere seg en viss politisk suksess.[56][57]

Bombeaksjonene bidro til å splitte de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet i to blokker. USA/Storbritannia på den ene siden og Frankrike/Russland/Kina på den andre. Dette førte til et mer handlingslammet sikkerhetsråd.[58]

Flere arabiske kommentatorer mente at Saddam Hussein hadde styrket sin posisjon i den arabiske verden etter angrepet.[9] Den amerikanske forsvarsministeren William Cohen mente at de fire nettene med bombing hadde satt Iraks rakettprogram minst ett år tilbake.[59] I Pentagon hevdet flere militære analytikere at de militære resultatene ikke var så store som det ble hevdet.[9]

Hussein ble like etter angrepene oppfattet som seierherren av irakere flest.[5]

Annet

USA stengte 40 av sine ambassader i Afrika som et forebyggende tiltak mot eventuelle terrorangrep.[1]

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Midtøsten
Bombeaksjonen førte til økende raseri rettet mot USA i den arabiske verden. I Damaskus, Syrias hovedstad, marsjerte tusener av mennesker gjennom byen. Rundt tusen av dem brøt ut og gikk til angrep på USAs ambassade, ambassadørens bolig og USAs kultursenter. Over hundre mennesker klatret over muren rundt ambassadørens hus, brøt ned framdøra og stormet inn der de ødela møbler, vinduer og ambassadørens arbeidsrom. Bøker, bokhyller og kjøkkenskap ble revet ned. Demonstranter tok seg også inn i den britiske ambassaden og i deres kultursenter, hvor de ødela møbler og strødde bibliotekets bøker om seg.

I Egypt brente rundt 4000 studenter USAs og Israels flagg ved Universitetet i Banha, nord for Kairo.[60] Egypts president, Hosni Mubarak, en viktig alliert for USA under Golfkrigen, oppfordret Bill Clinton til å stanse angrepene.[60]

Saudi-Arabia var det eneste muslimske landet som støttet angrepet.[1]

Russland
Russland hjemkalte sine sine ambassadører i London og Washington i protest mot luftangrepet. Reaksjonen ble betegnet som uventet og sterk.[61]

Politikere i den russiske Statsdumaen dro koblinger mellom krigen og Monica Lewinsky-afferen. Nasjonalisten Alexander Filatov gikk så langt som å levere et forslag der han ba Monica Lewinsky om å «henvende seg til sin tidligere elsker for å roe gemyttene hans». Kommunistlederen Gennadij Sjuganov sa at: «Mange mennesker forbinder angrepet på Irak med riksrett og en viss person. Hvis det stemmer, er ikke det amerikanske demokratiet verd en penning».[62]

Frankrike

Fransk UD gav Hussein ansvaret for at situasjonen hadde utartet, men tok samtidig avstand fra det amerikanskledede angrepet.[1]

Sør-Afrika
Det kom til voldsomme sammenstøt i Cape Town vinteren 1999 da Tony Blair kom på statsbesøk. Demonstrantene ville vise sin avsky mot USAs og Storbritannias bombing av Irak, men ble brutalt stoppet av politi med sjokkgranater, gummikuler og tåregass.[63]

Skandinavia
Den USA-ledede militæraksjonen møtte lite kritikk fra Bondevik-regjering og Stortinget. Det var kun SV som kritiserte USAs handlinger. Sverige var langt krassere i sin kritikk overfor USA.[64] De norske politikeres støtte til militæraksjonene førte til krass kritikk fra NRKs utenriksreporter Fritz Nilsen. Han hevdet i artikkels form at de var «feige og umoralske».[65] Flere sentrale medlemmer i Verdikommisjonen,[66] samt organisasjoner som Redd Barna og Kirkens Nødhjelp stilte seg bak mye av Nilsens kritikk.[67]

Den 19. desember ble det holdt en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassade i Oslo. Det var rundt 100 demonstranter, for det meste bestående av personer tilknyttet Blitz og personer med tilknytninger til muslimske land. Aslak Sira Myhre holdt appell foran ambassaden. Demonstrasjonen utartet da flere av demonstrantene begynte å kaste gjenstander mot ambassaden. Rundt 50 politifolk med skjold og annet verneutstyr voktet ambassaden. Det kom til konfrontasjoner mellom demonstrantene og politiet. Etterpå flyttet demonstrantene seg til UD.[68]

Paven

Pave Johannes Paul II reagerte kraftig på angrepet og uttrykte et ønske om at krigshandlingene skulle stanses så raskt som mulig.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Aftenposten morgen - Angrepet på Irak (18.12.1998, s.4)
  2. ^ a b Washington Post - The Difference Was in the Details (17.1.1999)
  3. ^ a b Dagbladet - Riksrett og krig (18.12.1998)
  4. ^ a b Dagbladet - Bomberegnet skal redde Bill (17.12.1998)
  5. ^ a b c d Aftenposten morgen - Irakere ser Saddam som seierherre/Uro om amerikansk målsetning (21.12.1998, s.6)
  6. ^ a b c d Dagbladet - Irak nekter inspeksjon (20.12.1998)
  7. ^ Dagbladet - Våpeninspektører kan bli Irak-gisler (02.02.1998)
  8. ^ Dagbladet - Clintons bomberetorikk (17.1.1999)
  9. ^ a b c d VG - Offiserer henrettet (21.12.1998)
  10. ^ a b VG - Sjokk, bombet Bagdad i hele natt (17.12.1998)
  11. ^ Dagbladet - Gylf-krigeren (20.12.1998)
  12. ^ http://www.cuttingedge.org/NEWS/n1204.cfm
  13. ^ http://www.mil.no/multimedia/archive/00104/I_kamp_for_fred_-_b_104545a.pdf
  14. ^ Dagbladet - Yankees go home! (30. oktober 1997)
  15. ^ Dagbladet - Saddam bøyde av i nervekrig (5. november 1997)
  16. ^ Dagbladet - USA truer Irak (25. november 1997)
  17. ^ Dagbladet - Iraks befolkning skal mobiliseres (18.01.1998)
  18. ^ Dagbladet - Krigshisseren Butler (21. januar 1998)
  19. ^ Dagbladet - Teller ned til krig (31. januar 1998)
  20. ^ a b Dagbladet - FN krever samarbeid av Irak (6.11.1998)
  21. ^ Dagbladet - FN-spioner (12.1.1999)
  22. ^ Dagbladet - Annan vil sparke Butler (7.1.1999) «Kofi Annan vil sparke lederen for FNs våpeninspektører i Irak, Richard Butler. Årsaken er at FNs generalsekretær sitter på informasjon om at inspektørene har spionert for USA, skriver Washington Post».
  23. ^ Sverre Lodgaard, Dagbladet - Når bombing blir rutine (19.3.1999) «Forsøkene på å trekke en 8 år gammel FN-resolusjon etter hårene er et misbruk av Verdensorganisasjonen. USA har også misbrukt UNSCOM, FN-kommisjonen som har forestått avrustningen av Irak. Amerikansk etterretning har brukt kommisjonen for formål som ligger utenfor dens mandat, uten at kommisjonens ledere har kjent til det. Dette har diskreditert UNSCOM, som kanskje aldri vil kunne vende tilbake til Irak, ihvertfall ikke i sin nåværende form».
  24. ^ Dagbladet – Presset FN-inspektører til å spionere (28.7.2002)
  25. ^ Dagbladet – Irak er ufarlig (19.07.2001)
  26. ^ Sverre Lodgaard, direktør NUPI, Dagbladet – FN, Irak og våpeninspeksjonene (9.10.2002)
  27. ^ VG - IRAK-BOMBINGEN (Rystet / Saddams tabbe) (17.12.1998)
  28. ^ Dagbladet - Irak utfordrer FN igjen (2.11.1998)
  29. ^ a b Dagbladet - De dødsdømte barna 11.1.2003)
  30. ^ Dagbladet - Bomber giftfly og barnehospital (19.12.1998)
  31. ^ Dagbladet - Første skudd klokka 22.49 (17.12.1998)
  32. ^ http://www.defense.gov/specials/desert_fox/
  33. ^ VG - Desert Fox (6.3.2003)
  34. ^ a b Dagbladet - Tvilsom suksess (19.12.1998)
  35. ^ Globalsecurity - Operation Desert Fox
  36. ^ a b Dagbladet - Kraftige angrep i natt (19.12.1998)
  37. ^ Sjefen for Krigsskolen, oberst Kjell Grandhagen, Dagbladet - «Angrep uten militær risiko» (18.12.1998)
  38. ^ Dagbladet - Høyt spill i Bagdad (2.11.1997)
  39. ^ Dagbladet - Irak kan ha skjulte våpen (31.10.1997)
  40. ^ Dagbladet – Irak kunngjør godkjenning av FN-inspektører (20.11.1997)
  41. ^ Dagbladet – Mot ny strid mellom USA og Saddam (16.12.1997)
  42. ^ Dagbladet – Irak utestenger amerikanere igjen (12.01.1998)
  43. ^ Dagbladet – Saddams spill splitter fronten (05.02.1998)
  44. ^ Dagbladet – Våpeninspektører kan bli Irak-gisler (02.02.1998)
  45. ^ Dagbladet - Takk til Kofi Annan (25. mars 1998)
  46. ^ Dagbladet - FN fornøyd etter inspeksjonsstart i Irak (26.03.1998)
  47. ^ Dagbladet - FNs våpeninspektører fant ikke spor etter masseødeleggelsesvå (5. april 1998)
  48. ^ Dagbladet - Mot ny Irak-krise (6. august 1998)
  49. ^ Dagbladet - Krigen foreløpig utsatt (15.11.1998)
  50. ^ Dagbladet - Siste sjanse for Saddam Hussein (16.11.1998)
  51. ^ Dagbladet - Skoler og sykehus rammet i Irak (16.1.1999)
  52. ^ Hvem Hva Hvor 2000, s.26
  53. ^ http://users.erols.com/mwhite28/warstat7.htm#Iraq98
  54. ^ Irakiske toppoffiserer drept under flybombing i desember (8.1.1999)
  55. ^ BBC - Saddams Iraq: Key event
  56. ^ Sverre Lodgaard, Dagbladet - FN, Irak og våpeninspeksjonene (9.10.2002) «Høsten 1998 ble inspektørene utvist fra Irak og UNSCOM oppløst. Irak hadde lenge spilt på økende uenighet i Sikkerhetsrådet, og kunne nå profittere på UNSCOMs tvilsomme integritet og uavhengighet».
  57. ^ Dagbladet - Saddam opp av gjørma (16.01.2001) «FNs SANKSJONER MOT IRAK var ment for å presse Saddam i kne. Men da George Bush i april 1991 gjorde det klart at USA ville boikotte Irak til Saddam hadde falt, uansett om han bøyde seg for FNs krav eller ikke, var loddet kastet. Diktatoren i Bagdad skjønte at han ikke hadde noe å tjene på å gi etter. Og dermed begynte hans kamp mot FN-observatørene som hadde til oppgave å avsløre Iraks lagre av biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen. Det var en kamp som varte fram til 1998 - med Saddam som seierherre»
  58. ^ Henrik Thune, Dagbladet – Sanksjons- politikkens vesen (11.04.2000)
  59. ^ VG - Bombeslutt kunngjort i natt (20.12.1998)
  60. ^ a b Dagbladet - Begravelser i sorg og raseri (20.12.1998)
  61. ^ Hvem Hva Hvor 2000, s.26
  62. ^ Dagbladet - Ber Monica roe Clinton (19.12.1998)
  63. ^ VG - Blodig Blair-besøk (9.1.1999)
  64. ^ Dagbladet - Bifaller Clinton (18.12.1998)
  65. ^ Dagbladet - «Norske politikere er umoralske» (2.1.1999)
  66. ^ Dagbladet - Verdiopprør etter Bondeviks støtte til bombe-angrepet på Irak (5.1.1999)
  67. ^ Dagbladet - Krever ny Irak-politikk (6.1.1999)
  68. ^ VG - Steinet politiet (20.12.1998)