Olindo Vernocchi
| Olindo Vernocchi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. apr. 1888[1] Forlimpopoli | ||
| Død | 9. mars 1948 (59 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Partito Socialista Italiano | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1948) Kongedømmet Italia (1888–1946) | ||
| Utmerkelser | Medaljen for militær tapperhet | ||
Olindo Vernocchi (født 12. april 1888 i Forlimpopoli i Emilia-Romagna i Italia, død 9. mars 1948 i Roma) var et ledende medlem av Det italienske sosialistparti (PSI).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Fra 1910 til 1914 var han sosialistisk medlem av kommunestyret i hjembyen Forlimpopoli. Han spilte en rolle da sosialistpartiets hovedorgan, «Avanti!», fra Roma til Milano i 1911.
Han var med i forberedelseskomiteen til den røde uke, den store sosialistiskledede generalstreiken i Italia i juni 1914. Han var sekretær under partikongressen i Ancona samme år, og overtok redaksjonsansvaret for Forlì-sosialistenes organ «La lotta di classe», blant annet etter sambygdingen Benito Mussolini, som hadde flyttet til Milano der han redigerte «Avanti!».
Han ble innkalt til det militære i juni 1915, etter at Italia gikk med i Verdenskrigen, og postert til Forlì. Men på grunn av hans politiske agitasjon ble han nokså snart overført til Agrigento på Sicilia. Også der drev han med intens sosialistisk propaganda, og organiserte partiarbeidet der. Han var formann for partiets første provinskongress der.
I 1917, etter at Mussolini (som Vernocchi den gang beundret og kalte den italienske sosialismes fører – Duce), som fikk opplaget og populariteten kraftig opp, ble «Avanti!»redaksjonen flyttet tilbake til Roma. Kort etter krigsslutt og demobilisering dro Olindo Vernocchi til Roma for å fortsette som en av dets skribenter. Slik ble han også aktiv i partikretsene på sentralt hold.
Han deltok ved partikongressene i Livorno (1921), Roma (1922) og Milano (1923). Han utgjorde snart en av sosialistpartiets ledertriumvirat sammen med Pietro Nenni og Riccardo Momigliano som redaktører av «Avanti!» fra 1924 til april 1925, og ble i 1925 PSIs siste generalsekretær før fascismen seiret i Italia.
Hans og partiets alliansebyggingsforsøk kom til en brå slutt da fascistenes unntakslover ble promulgert. I 1927 forsøkte han forgjeves å komme seg i utenlandseksil, og deretter ble han gjenstand for overvåkning. Han klarte imidlertid å opprettholde en hemmelig brevkorrespondanse med sosialister i eksil i Frankrike.
I 1928 ville noen fascister fengsle ham, men Mussolini nektet å gå med på det. Kanskje var årsaken at det ville gagne regimets anseelse om det kunne vise til at de tillot generalsekretæren for et tidligere større opposisjonsparti operere på frifot.
Vernocchi livnærte seg som ansatt og senere inspektør innen forsikringsbransjen, og klarte å holde kontakten med hemmelige tidligere PSI-kretser. Den 22. juli 1942 utferdiget han og noen andre ledende sosialister, Oreste Lizzadri, Giuseppe Romita, Nicola Perotti og Emilio Canevari, planene for en fremtidig gjenoppliving av PSI.
Han var parlamentariker for partiet fra 15. juli 1946 til 31. januar 1948. Der arbeidet han i den første kommisjonen for forberedelse av ny lovgivning (fra 17. september 1946 til 31. januar 1948).
Han var doktor i jus, og virket som journalist. Han ble valgt inn i Collegio Unico Nazionale.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ storia.camera.it, Chamber of Deputies of Italy storia ID olindo-vernocchi-18880412, besøkt 2. april 2022[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Giuseppe Manfrin: «Vernocchi Olindo: il romagnolo dalla voce di tuono», i Avanti della Domenica, 8. desember 2002 (anno 5, numero 45)