Ole Høiland
| Ole Høiland | |||
|---|---|---|---|
 Ole Høyland på gammel etterlysningsplakat. | |||
| Født | 1797[1] Bjelland | ||
| Død | 20. des. 1848 Christiania Selvmord (hengning) | ||
| Beskjeftigelse | Bankraner | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Ole Pedersen Høiland (født 1797 i Bjelland i dagens Agder, død 20. desember 1848 i Christiania) var en norsk tyv og i noen grad folkehelt i Indre Agder. Høiland vokste opp i fattige kår og utviklet tidlig en evne til å kombinere kriminelle handlinger med folkelig sympati. Han er kjent for en rekke innbrudd, blant annet i Norges Bank i januar 1835 og at han til tross for lange fengslingsperioder stadig greide å rømme. Han endte sitt liv ved å henge seg på cellen på Akershus festning.[2] Historien om Ole Høiland er filmatisert i den norske spillefilmen Balladen om mestertyven Ole Høiland fra 1970.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ole Høiland ble døpt 24. februar 1797 i Grindheim kirke i Bjelland prestegjeld i dagens Agder. Faren var bonden Peder Olsen Høyland, moren het Gjertrud Gullovsdatter. Ole var eldst blant fire søsken, hans to søstre var den to år yngre Gunvor og den fire år yngre Åsa, og den syv år yngre broren Andreas.
Familien solgte odelsgården Høyland og flyttet til Kristiansand omkring 1802. Faren Peder arbeidet da som «kjører». Både gårdssalget og det faktum at familien rundt 1816 står registrert som boende i et hus tilhørende byens fattigkasse og sto under fattigvesenets forsorg, tyder på at det har vært svært dårlige kår i familien. På denne tiden var det også hungersnød i Norge på grunn av Napoleonskrigene og britenes blokade av Kattegat/Skagerrak. Kornlageret i Kristiansand ble stormet og plyndret av sultne mennesker, og det var allment stor nød blant fattige på Sørlandet.
Ole hadde i denne perioden fram til 1816 forskjellige jobber, som gjeter på gårdene Ugland og Egeland, gårdsarbeid på Knarrevig, og i hele tre år var han i tjeneste hos en prest Lassen på Tveit prestegård i Tveit kommune som ligger øst i dagens Kristiansand.
En vond drøm[rediger | rediger kilde]
Som ung hadde Høiland en vond drøm – det var som om noen la noe tungt på brystet hans for å kvele ham. Da han våknet, stod rommet hans i brann og var fullt av røyk. Han reddet livet ved å hoppe ut av vinduet i 2. etasje, men slo seg så kraftig at han hadde rygg- og hoftesmerter i flere år.[3]
Perioden 1816-1822[rediger | rediger kilde]
Den første saken mot Ole Høiland kom i 1816, da han i en alder av 19 år ble tiltalt for tilsammen 13 tyverier fra bønder på bybesøk, fra Tveit prestegård og Torsvik gård. Tyvegodset ble funnet i vedskjulet hjemme hos familien og besto av sølvtøy, mynter, lommeur, gull- og sølvsmykker, krutthorn, kniver og klær, til en samlet verdi av 88 speciedaler, et betydelig pengebeløp utfra datiden kriterier. Han ble arrestert 27. august og saken kom opp etter kort tid. Han innrømmet etterhvert forholdene. Dom falt 15. november og han ble dømt til straffearbeid i Kristiansand tukthus i to år, lovens strengeste straff etter tiltalen med bakgrunn i de mange tyveriene han hadde begått.
Høiland ble overført fra byens arrest til tukthuset 20. november, men allerede 18. desember rømte han ved å klatre over gjerdet bak utedoen mens vaktmannen ventet på ham på den andre siden. På flukt begikk han flere tyverier og 23. desember ble han igjen arrestert på gården Spilling i Vigmostad og tatt til avhør hos sorenskriveren i Mandal. Han ble sittende i arresten i Mandal til over jul. Men allerede 27. desember er han igjen på rømmen, han hadde funnet en nøkkel i arresten som passet til fotjernene og slik fått låst dem opp. Ved hjelp av bolten brakk han opp to dører. Denne gangen ble han tatt på gården Mosby i Oddernes, men da han skulle fraktes tilbake til Kristiansand, rømte han 4. januar og var på frifot en ukes tid. Den 13. januar var han tilbake i Kristiansand og på ny avhørt 15. januar. Han fikk av sorenskriveren i Mandal en tilleggsdom på fire år for de innbrudd han hadde gjort mens han var på rømmen. Denne straffen skulle påbegynnes etter at straffen i Kristiansand var ferdig sonet. Etter dette satt Høiland i tukthuset i Kristiansand i nesten 1 1/2 år, fram til juni 1818, da han igjen rømte. Nå var han på frifot helt til 12. april året etter, da han ble pågrepet i Egersund. Under sakens behandling i Egersund, rømte han ytterligere tre ganger. Han ble til slutt sendt tilbake til Kristiansand.
På rømmen 1822[rediger | rediger kilde]
Kildene er tause om Høilands aktiviteter fram til våren 1822, da han rømte fra arresten i Stavanger. I juli samme år ble han arrestert i Kristiansand og under avhøret fortalte han om sine fluktruter hvor han hadde vært i både Risør, Larvik og Christiania. Det er i avhørsprotokollene nedtegnet at Høiland ville påvise hvor han har gjemt tyvegodset, men han rømte igjen i midten av august. Det kan virke som om han gjennom denne samarbeidsviljen ønsket å kjøpe tid. Høiland ble ikke arrestert og avhørt før 10. desember i Kragerø, og så igjen i Arendal 23. desember, noe som kan tyde på at han var på frifot nesten hele dette året. I Arendal ble det nedtegnet at han ved arrestasjonen hadde redskaper som dirk, bor og sag, samt nøkler, gullkjede på to alen (ca. 130 cm), mynter og flere ting som ble mistenkt for å stamme fra et innbrudd i Arendal uken før. Nyttårshelgen ble han overført til Kristiansand.
Dom 1823[rediger | rediger kilde]
Myndighetene ønsket nå å få Høiland dømt for alle innbrudd og dokumentfalsk, særlig av pass, da han måtte reise under skjult identitet. Det ble derfor en lang periode med avhør og innhenting av vitner og hele denne prosessen strakte seg helt til mai 1823. Da dom skulle avsies hadde Høiland igjen klarte å rømme, denne gangen ved å file over lenkene som festet ham til veggen og så fire seg ned fra gavlsåpingen på loftet ved hjelp av et opprevet laken. Byfogden kalte denne flukten som «halsbrækkende», den store høyden tatt i betraktning.
To dager etter Høilands flukt falt dommen over Høiland, og han ble dømt til kakstrykning og fengsel på livstid, noe som den gang innebar straffarbeid. Etter anke ble dommen stadfestet både i Kristiansand stiftsoverrett 20. august og i Høyesterett 16. desember.
Også foreldrene ble rammet ved at det i forbindelse med etterforskningen av saken ble gjort ransaking av deres hjem med funn av både kaffe, brunt sukker, en sølvskje, penger og en del annet som det var usannsynlig at de kunne anskaffet på lovlig vis. De ble derfor mistenkt for heleri. Faren, som da var 60 år, hevdet at pengene var tjent ved jord- og tømmerarbeid og at sølvskjeen og de andre gjenstandene var noe han hadde hatt i mange år. Moren, som da var 50 år, hevdet etterhvert at hun fant kaffen og sukkeret i skogen, men ikke våget å fortelle dette til mannen. Ingen av dem nevnte sønnen, som på denne tiden oppholdt seg i skogen rundt Kristiansand, og det ble mistenkt at kaffen og sukkeret stammet fra et innbrudd på Gimle gård i området. Faren blir frifunnet, mens moren fikk fire dagers arrest som hun sonet i juli, for øvrig sammen med Gjest Bårdsen som satt arrestert her denne sommeren.
Ved Tredje Stampe i byskogen ovenfor Kristiansand sentrum finnes en ca. 5 meter dyp hule som lokalt kalles «Høilandshola», og som kan ha vært blant gjemmestedene Høiland hadde rundt byen. Men allerede i samtiden var han omgitt av mytedannelse og det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor han gjemte seg mens han var på flukt.
På rømmen igjen 1823[rediger | rediger kilde]
Men Høiland var på frifot, det ble rapportert at han var observert på Frolands verk, hvor han hadde fått en smed til å lage innbruddsverktøy til seg. Han ble også observert på et vertshus i Porsgrunn. Først i november ble han arrestert på Jæren og etterhvert sendt fra Stavanger til Kristiansand. For å prøve å sikre ham ytterligere, ble han satt i den militære vaktarresten 28. november. Her ble han blant annet forhørt om et innbrudd hos lensmannen i Bamble og hans bevegelser mellom Porsgrunn og Brevik. Dette tyder på at han streifet over et meget stort område, med de begrensede kommunikasjoner datiden hadde til rådighet. Det er grunn til å tro at han i stor grad beveget seg til fots.
Kakstrykning i 1824[rediger | rediger kilde]
Dommen fra 1823 bestemte at Høiland i tillegg til livstidsstraffen også skulle piskes. Dette ble kalt kakstrykning, etter den pælen, eller kaken de ble bundet til. Piskingen ble utført av en bøddel som ga 27 slag på bar rygg. Ved kgl.res. av 24. februar 1824 ble det befalt at denne straffen mot Høiland skulle gjennomføres. Byfogden tilkalte militær assistanse. Lørdag 20. mars 1824 ble piskingen gjennomført som planlagt.
På Akershus festning[rediger | rediger kilde]
Samme dag som Høiland ble pisket skrev byfogden til lensmannen i Bamble at Høiland skulle overføres til slaveri på Akershus festning, og at lensmannen kunne avhøre ham om innbruddet i Bamble på veien. Lensmannens frastjålne eiendeler ble sendt sammen med Høiland og følget. Byfogden presiserte at Høiland var en svært farlig mann som måtte bevoktes på det strengeste. Han fant det blant annet nødvendig å rapportere at de hadde funnet «endog på hans hemmeligste Lem bundet fast en Kniv der indeholdt forskiellige Instrumenter, saasom Saug, Boer etc».
Samtidig skrev byfogden i Kristiansand til Akershus kommandantskap at kakstrykningen var utført og at han nå ble overførttil Akershus festning, under den strengeste militære bevoktning. Vaktlederen hadde fortalt om hans «udmærkede Færdighed i at løse sig af sine Jern».
Høiland satt syv sammenhengende år på slaveriet på Akershus festning under svært primitive forhold. Men i juni 1831 var han sammen med noen andre innsatte på et utearbeid, og de klarte å stjele en båt og rodde over til Nesodden. Etter et halvt år på frifot, ble Høiland igjen arrestert og sendt tilbake til Akershus festning. En person ved navn Ole Vidste fulgte Høiland tilbake til slaveriet, og da Høiland tre år senere igjen klarte å rømme, søkte han ly hos Vidste, som da hadde sluttet i tjenesten. Han bodde i en liten stue nord for Torshov og Høiland bodde i kjelleren hvor nedgangen var skjult under bunnen av et skap. Her planla Høiland sitt dristigste kupp, nemlig innbruddet i Norges Banks filial i Christiania. I planleggingen produserte han nøkler, dirker og annet utstyr han trengte for å komme igjennom de syv stengte dørene i Norges Bank.
Innbruddet i Norges Bank[rediger | rediger kilde]
Høiland hadde rekognosert fire kvelder og sett og memorert hvordan den store hovednøkkelen - med hele 14 hakk - til hovedporten så ut. Så dro han hjem til kjelleren til Vidste og produserte en kopi etter hukommelsen. Han fikk også tatt en avstøping i bek av nøkkelhullet.
Høiland valgte den stille tiden i jula for å komme seg inn i banken, og han bestakk brødrene Hans og Peder Olsen som gikk streifvakt utenfor banken i jule- og nyttårshelgen dette året med kommende 500 speciedaler for å få dem til å se en annen vei når han plystret et spesielt signal slik at han kunne komme seg igjennom hovedporten. Han måtte gjøre flere forsøk på å komme inn i hvelvet, men låste omhyggelig etter seg hver gang for at det ikke skulle bli oppdaget at han hadde vært inne. Han hadde problemer med å få låst opp den siste døren, og måtte hjem og file på dirken flere ganger til den tilslutt passet. I nyttårshelgen kom han inn i hvelvet, og fikk med seg den svimlende summen av 64 100 speciedaler i en sekk. Han låste omhyggelig etter seg slik at det skulle gå lengst mulig tid før innbruddet ble oppdaget. Han stolte ikke helt på Vidste, og gjemte delsummer flere steder, deriblant i Grefsenåsen og muligens i Ole Høilands hule på Storhaug i Lillomarka.[4]
Høiland flakket en stund rundt før han søkte tilflukt hos en familie i Lier, hvor han ble arrestert den 21. januar. Av de stjålne pengene kom de fleste etterhvert til rette, men fortsatt er det ikke kjent hvor det ble av de siste 18 401,5 speciedalene.
Tilbake på Akershus festning – nye rømninger – kakstrykninger[rediger | rediger kilde]
Høiland ble straffet hardt for sitt uvanlige innbrudd. Igjen ble han dømt til kakstrykning, denne gangen på Vippetangen med hele byen som tilskuere. Høiland nærmet seg på dette tidspunktet 40 år, og straffen tok så hardt på at han prøvde å begå selvmord. Han ble satt i et trebur i Kronprinsens Kruttårn på Akershus festning og ble en severdighet i byen. Utenfor gikk det vakt døgnet rundt.
Han prøvde igjen å rømme i november 1837, men ble tatt og atter kakstrøket. Men snaue to år etter, i september 1839 rømte han igjen og det ble stor oppstandelse i byen. Han hadde klart å smugle redskaper til cellen slik at han kunne sage seg igjennom gulvet og grave seg gjennom den mer enn to meter tykke grunnmuren av stein. Alt arbeid måtte gjøres om natten, og uten klær slik at ikke skittent tøy skulle avsløre ham. Arbeidet tok hele sommeren. Etter å ha kommet seg gjennom grunnmuren på Kronprinsens kruttårn og ut i fangegården, klarte han å komme seg opp på festningsmuren. Der prøvde han å klatre ned, men mistet taket og falt 10 meter. Dette ble hans siste flukt.
Attentatet[rediger | rediger kilde]
Høsten 1841 gjorde en krangel om penger at Høiland røk uklar med sin medhjelper Ole Enger, som foreslo for svigersønnen Lars Steen at de skulle skyte Høiland. Enger var urmaker (men tidligere straffedømt); Steen tilhørte jegerkorpset. De oppsøkte Høiland i skogen ovenfor gården Etterstad (nå i Oslo øst), bevæpnet med hver sin pistol. I tillegg hadde de med flere flasker brennevin for å skjenke Høiland full før de skjøt ham, foruten matvarer. Som ventet påtraff de Høiland. Han hadde med et gevær, men dette var ikke ladd; det later til at Høiland bar våpenet for å gi inntrykk av at han var jeger.[5]
Enger og Steen begynte å drikke og nødet også Høiland, men iallfall denne gang var han forsiktig og overlot drikkingen til de to andre. Dette kan ha spilt en rolle for det som skjedde deretter. På 5-6 m hold trakk Steen pistolen og fyrte av; Enger skjøt nesten samtidig. Engers skudd gikk bare gjennom Høilands klær. Steen traff ham i brystet, men hadde trolig brukt for lite krutt til å kunne påføre Høiland nevneverdig skade. Høiland sprang frem og slo Steen bevisstløs med geværkolben. Enger gikk så løs på ham, men etter et forbitret basketak fikk han samme behandling, selv om han beholdt bevisstheten. Attentatet var altså under middels vellykket. Senere ville Enger ha det til at det bare var svigersønnen som hadde skutt, og bare for spøk.[6] Til Gjest Baardsen skal derimot Enger ha sagt at han ønsket å skremme vekk Høiland.[7] Da Høiland senere ble arrestert, anmeldte han attentatmennene. De ble dømt til livsvarig slaveri.
Tatt for siste gang[rediger | rediger kilde]
Høiland var på frifot i hele tre år. Han flakket rundt flere steder, og levde et liv preget av sult og kulde i blant annet Nordmarka og Lillomarka[8]. Til slutt ble han igjen tatt etter at han var blitt anmeldt av familien han bodde hos på Konnerud ved Drammen. De hadde latt seg friste av den høye dusøren, men ble i stedet straffet for å ha skjult ham så lenge. Familien holdt dessuten på å bli lynsjet av befolkningen, for Høiland var blitt en kjent og populær mann gjennom måten han utfordret myndighetene, med sine 13 fengselsrømninger og innbruddet i Norges Bank.
Det var en syk og nedbrutt 45-åring som ble sendt tilbake til en enecelle på slaveriet på Akershus. Han følte seg sviktet av folk han trodde var hans venner; de ville bare ha stadig mer penger for å hjelpe ham. Han søkte etter en stund den nye kongen Oscar I om benådning, men søknaden ble avslått. Han mistet livsgnisten og gjorde minst ett selvmordsforsøk før 20. desember 1848. Den dagen barrikaderte han døren til cellen og klarte å henge seg før vokterne fikk brutt opp døren.
Beskrivelser[rediger | rediger kilde]
Det finnes ingen avbildninger av Høiland, og omtalen av ham er fra etterlysninger. Et ofte gjengitt fotografi som angivelig skal forestille ham, anses for å være portrett av en annen fange.[9] Ifølge Protokoll over uærlige Slaver paa Livstid ved Agershuus Fæstnings Slaverie angis signalement som følger; «68 Tommer (177cm) høi på bar fod, bret ansigt med lang og ret næse, godt udseende og førelemmet, blå øine,lyse øienbrynd,lysbrunt haar, lys hudfarve,norsk sprog med vesterlandsk udtale. Dreier og steenhugger av profession. Særkjende; Et ar efter et rivt fra høire udvendige øievinkel ned over kindet av omtrent 2 tommers længde; et lille arr efter en bulding (byll) på høire side af brystet mod axelhuulheden; et stort ar på høire arm og 3 mindre D efter vactination; et stort ar efter en boldning (byll) på venstre skulderblad; et ar paa hver side af høire smalbeen, og nogle små arr paa venstre smalbeen efter slavejernene. På høire haands indvendige side er med undtagelse af tommelfingeren ar efter et skaar over samtlige fingre. paa venstre haands udvendige et stort ar efter hug over ryggen af haanden. Et langt hvidaktig ar efter gnidning af et taug tverts over haandbaken. 2 ar efter hug paa ring- og lillefingeren. 1 lille ar paa midten af langfingeren. 1 ar efter skaar paa ryggen af tommelfingeren. Hul i begge ørene til øreringer.»
Den folkelige omtale av Høiland er nok noe idylliserende, han fikk etterhvert en slags helteskikkelse i hvordan han som en mann av folket utfordret øvrighetspersoner og de offentlige strafferettssystemer. Når man følger hans fotspor finner en at han ofte fikk skjul hos kvinner. Dette bygger opp under bildet av en livsglad, kvinnekjær fri fugl som ingen kunne fange og som pekte nese av maktpersonene. Dette egger den folkelige fantasi om en Robin Hood-skikkelse. Dette inntrykket forsterkes i filmen fra 1970. Her framstilles han blant annet som en ennå ung mann når han tar livet av seg, mens han i virkeligheten var over 50 år da dette skjedde.
Som med Gjest Baardsen har det vært hevdet at Høiland stjal fra de rike og gav til de fattige – men som Baardsen stjal Høiland der det var noe å stjele, og det var naturligvis mest å stjele hos rikfolk. Minst en gang stjal han også fra en fattig husmann.[10]
Det kan slås fast at Høiland både var en svært fingernem og kreativ person, som til slutt ble knust av et primitivt rettspleiesystem. Datidens rettspleie gjorde at han tidlig i livet var fortapt og ikke hadde noe å tape på å bruke sine talenter til å gjøre nye innbrudd, han hadde knapt noe valg. Det er interessant at han under soningen på Akershus skrev en slags selvbiografi i form av dikt. Også Henrik Wergeland ble som så mange andre i samtiden fascinert av Høiland, og skrev under pseudonymet Ola Graagut to lengre dikt om Høiland, et i 1836 og det neste i 1839.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ oppført som Ole Pedersen Høiland, byleksikon.drmk.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Meltzer, s. 97-98
- ^ Meltzer, s. 8
- ^ Aftenposten Aften, innstikket Bedre By, onsdag 3, oktober 2012, side 19.
- ^ Meltzer, s. 81f
- ^ Meltzer, s. 81f
- ^ Baardsen: Mitt liv, bd. 3, s. 97.
- ^ Aftenposten Aften, innstikket Bedre By, onsdag 3. oktober 2012.
- ^ NRK.no – Hvem er denne mannen?
- ^ Meltzer, s. 41.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Gjest Baardsen: Mitt liv. Nordenfjeldske Forlag. ISBN13 9788270050260
- Harald Meltzer: Ole Pedersen Høilands Liv og Levnet; http://www.dokpro.uio.no/litteratur/meltzer/hoeiland.txt